Vannmetning (VM) beskriver, sammen med uttørkingsfare (UF), variasjon relatert til jordfuktighet på jorddekt fastmark.

Miljøvariabelen vannmetning (VM) adresserer fuktighetsforholdene slik de stort sett er («median jordfuktighet»; R. Økland & Eilertsen 1993), mens uttørkingsfare (UF) adresserer faren for ekstrem uttørking, kanskje 50- eller 100-årstørken. Variasjonen langs UF og VM er i stor grad er frikoblet i rom, i tid og med hensyn til artenes responser; i fastmarksskogsmark er f.eks. alle kombinasjoner av UF (variasjonen fra frisk blåbærskog til tørkeutsatt lavskog) og VM realisert. Langs vannmetning (VM) finnes variasjon fra veldrenert mark, gjerne på svakt konkave terrengformer, til større eller mindre flekker, gjerne i små forsenkninger, av vegetasjon dominert av torvmoser (Sphagnum spp.) og andre arter som foretrekker fuktige voksesteder, men som også tåler langvarig uttørking). I motsetning til uttørkingsfare (UF), som er identifisert på grunnlag av en fortsatt ubekreftet hypotese («uttørkingsfare-hypotesen»), finnes det empiriske data som viser at vannmetning (VM) er sterkt korrelert med median jordfuktighet (f.eks. R. Økland & Eilertsen 1993, T. Økland 1996).

Kunnskapsbehov:

– Empiriske data som dokumenterer vanlige variasjonsmønstre for jordfuktighet i ulike natursystemer, kombinert med vegetasjonsinformasjon fra observasjonsstedene, vil kunne bidra til å forstå hvilke enkeltmiljøvariabler som er viktigst innenfor den komplekse miljøvariabelen.
– Det er behov for å teste betydningen av denne LKM i flere natursystemer.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

– Analyser av generalisert datasett B09 viser at vannmetning (VM) er en uLKM for fastmarksskogsmark, og der skal deles i to hovedtypespesifikke basistrinn, mens det i kystlynghei (datasett B05) er grunnlag for inndeling i tre basistrinn (NiN[2]AR2v0, henholdsvis kapitlene B5 og B9)

 

Basistrinn