Vann som forstyrrelsesagens er viktig både på fast bunn og på sedimentbunn. På marin sedimentbunn råder gjerne en likevekt mellom ytre påvirkning fra strøm, bølger etc. og sedimentenes dominerende kornstørrelse.

I NiN 2 kommer variasjonen relatert til vannforårsaket forstyrrelse til uttrykk gjennom miljøvariabelen erosjonsmotstand (S3–E), en av de tre enkeltvariablene som utgjør den komplekse miljøvariabelen sedimentsortering (S3). På fast bunn og i flomsonen langs elver med stor transportkapasitet, der det er store skiftninger mellom perioder med avsetning (sedimentasjon) og perioder med bortvasking (erosjon) av masser, og følgelig også stor variasjon i toppsedimentenes sammensetning, må vannets maksimale bevegelsesenergi brukes mer direkte til å beskrive vannforstyrrelsesintensiteten. To sett begreper og to uttrykk for vannets bevegelsesenergi blir brukt i NiN; for bølge- og strømenergi langs kysten og på fast bunn i innsjøer og i havet brukes Isæus» ESWM-indeks og det tilhørende begrepsapparatet for grader av beskyttelse/eksponering, for rennende vann (inkludert flommarker langs elver) brukes begrepsapparatet for bevegelsesenergi i NiN 1, med vannhastighet og størrelse på partikler elva er i stand til å flytte som nøkkelegenskaper. Disse to seriene av begreper kobles sammen ved bruk av vannets evne til å transportere  materiale, gitt av «Hjulström-figuren» (NiN[2]AR2v0, kapittel B3k).
    Katastrofeflommene levner ingen tvil om at ekstremsituasjonene (de aller største flommene) har avgjørende betydning for artssammensetningen i flommarker. I havet er det mer usikkert hvordan bølger og strøm regulerer artssammensetningen. De studiene som er gjort (E. Oug, pers. med.) finner bare svake sammenhenger mellom måleresultater for normalsituasjonen og biologisk respons. Det indikerer at det også i saltvannssystemer er forstyrrelse forårsaket av sjeldnere forekommende ekstremsituasjoner som er utslagsgivende for gradienten i artssammensetning.
    Flommarker blir unngåelig utsatt for vann i en viss grad av bevegelse, slik at nulltrinnet ikke vil være det samme i stillestående vann og i elver. Plasseringen av flommarksskogsmark langs vannpåvirkningsintensitet (VF) i trinn VF∙b–e er tentativ, og litt skjematisk, men konsistent med resultatene av analyser av generalisert artslistedatasett B09F, som indikerer at det er grunnlag for å skille ut 2 hovedtypespesifikke standardtrinn med 4 basistrinn innenfor flommarksskogsmark. Den øvrige trinndelingen av gradienten er tentativ, og trenger å testes ved bruk av generaliserte artslistedata. Dette gjelder både i saltvanns- og i ferskvannssystemer. I flommark ender vannpåvirkningsintensitet (VF) i et artsuttynningsintervall. Til grunn for basistrinninndelingen av steder med høy vannpåvirkningsintensitet (VF) er lagt at artsuttynningsintervallets nedre endetrinn er VF∙f, og at gradientens naturlige øvre endetrinn VF∙¤ er realisert på steder der disruptivt miljøstress forhindrer en stabil artssammensetning. I henhold til retningslinjene for basistrinndeling av artsuttynningsgradienter (se NiN[2]AR2, kapittel B2i), skal vannpåvirkningsintensitet (VF) deles i fire basistrinn i artsuttynningsintervallet, slik at det totale antallet basistrinn blir 10. Sannsynligvis blir ikke det disruptive forstyrrelsestrinnet realisert på saltvannsbunn (med mulig unntak for særlig utsatte kyststrekninger). På dyp der vannpåvirkning bare kun skjer som følge av strøm er, i hvert fall i norske farvann, når vannhastigheten  bare unntaksvis opp i 0,5 m/s (dvs. basistrinn VF∙c).

Kunnskapsbehov: 

– Det er stort behov for gradientlengdeestimater for variasjonen i artssammensetning langs vannpåvirkningsintensitet (VF) på fast saltvannsbunn og i åpen flommark.
– Det er behov for mer kunnskap om relasjonene mellom de ulike enkeltmiljøvariablene som bidrar til den komplekse miljøvariabelen vannpåvirkningsintensitet (VF). Spesielt er det behov for mer kunnskap om relasjoner mellom bølge- og strømintensitet i saltvannssystemer; om disse to kategoriene av påvirkninger som i NiN 2 er ansatt til sammen å utgjøre vannpåvirkningsintensitet (VF) virkelig har så likartet effekt på artssammensetningen at det er grunnlag for å opprettholde én kompleks miljøvariabel [se også vannforstyrrelsesregime (BR)].

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

– Omfanget av variasjon i artssammensetning langs vannpåvirkningsintensitet (VF) i flomskogsmark er testet ved hjelp av generaliserte artslistedatasett B09F (se NiN[2]AR2v0, kapittel B9).
– NiNnot111e12 inneholder mye nyttig informasjon og mange refleksjoner omkring vannpåvirkningsintensitet (VF).