Norge er, ved siden av Russland, eneste land i Europa med opprinnelig, vill fjellrein. Arten er tilpasset et liv i det arktiske høyfjellet – med trugeliknende klover og luktesans som kan lokalisere lav under et 60 cm tykt lag med snø.

Kjennetegn

Reinen tilhører de partåede hovdyrene (også kalt klauvdyr) der 3. og 4. tå er velutviklet, i motsetning til nr. 2 og 5 som ikke en gang når ned til bakken. Pelsen er flerfarget, noe som er fordelaktig for dyr som ferdes i ulikt terreng for å opprettholde en mest mulig kamuflasje. Pelsfargen endrer seg nokså mye fra vinter til sommer. Vinterpelsen er lysbrun, gråaktig til hvit, mens sommerpelsen går i grått, brunt og rødbrunt. I gamle dager snakket en gjerne om «grådyret» når reinen ble omtalt. Bukkene, særlig de eldre, utvikler et karakteristisk halsragg med lange lyse hår, som henger ned under fremre del av brystregionen og halsen. Rein har også pels mellom klauvene og på mulen.

Norsk villrein har normalt en skulderhøyde på opptil 120 cm og en reinsbukk kan veie opp til 150 kg, men vanligvis er vekta under 100 kg. Simla er betydelig mindre. Reinen har fire dypt kløftende klauver, som gjør dem i stand til å gå i dyp snø om vinteren og myr om sommeren. Klauvenes utforming gjør dem også til gode graveredskap, for å komme til vegetasjonen under snøen. Begge kjønn har gevir, og kalvene får gevir allerede første leveår. Rein er eneste hjortedyrart der også hunnene har gevir. Villrein kan bli inntil 18 år.

Reinsdyrenes vinterpels er ekstremt tykk og kraftig, og sammenlignet med pelsen til andre hjortedyr har reinen 3 ganger så mange dekkhår, med ca. 700 hår/cm2. Bunnullen er også svært tett, og antall bunnullhår er beregnet til ca. 2 000 per cm2. Sommerpelsen har naturlig nok kortere dekkhår enn vinterpelsen. Den tykke og varmeisolerende pelsen gjør at dyrene t.o.m. kan ligge på snøen uten at den smelter og gjør pelsen våt. Hvert pelshår er ovalt og tykkest på midten med luftfylte margceller. Selv ved svært lave temperaturer, f.eks. minus 30-40 oC, er det unødvendig for dyrene å øke forbrenningen, dvs. kroppens metabolske aktivitet. De luftfylte pelshårene gjør det også lettere for dyrene å svømme over elver og vann under de sesongmessige vandringene, og tjener som en slags «flytevest». Når dyrene svømmer fungerer de store og øseformete klauvene som årer.

Hør villreinen grynte og snøfte

Slik høres villreinen ut. Lydopptak: Asgeir Helgestad (CC BY-SA 4.0).

Utbredelse

I dag finnes villrein bare i Sør-Norge, og stammen er inndelt i 23 mer eller mindre separate forvaltningsområder. Imidlertid er hele 16 av disse områdene basert på tamrein. Den mest opprinnelige villreinen i Norge finnes bare i Snøhettaområdet og Rondane. Norge er det eneste landet i Europa (ved siden av Russland som har en liten stamme på Kolahalvøya), som har rester etter opprinnelig, vill fjellrein. I tillegg til villreinen på fastlandet finnes også Svalbardrein (Rangifer tarandus platyrhynchus). Denne skiller seg fra villrein på fastlandet blant annet ved at den er mindre, har tettere pels og rundere hode. Svalbardreinen lever heller ikke i flokk. Tamrein i Norge, Sverige og Finland er i overveiende grad etterkommere av Rangifer tarandus tarandus.

Rangifer tarandus finnes som flere underarter og er ellers utbredt over store deler av den nordlige halvkule, både i Europa, Asia og Nord-Amerika. Ut fra levevis kan reinen deles i to hovedgrupper. Den første består av tundrarein – også kalt arktisk rein – som stort sett lever nord for barskoggrensa eller i alpine områder. Den andre hovedgruppen er skogsrein, som lever i barskogsområder som grenser opp mot tundraen.

Følg villreinen gjennom ett år!

I denne filmen kan du se unike bilder som villreinen har tatt selv, og samtidig lære mer om hvordan den lever gjennom de ulike årstidene i Norge. Filmen er produsert av Norsk institutt for naturforskning (CC BY-SA 4.0).

Levevis

Villreinområdene i Norge er mye knyttet til snaufjellet, men i noen av forvaltningsområder er betydelige deler av leveområdene lokalisert lavere enn skoggrensa. Om vinteren spiser rein lav (særlig reinlav, gulskinn og kvitkrull), som inneholder lettløselige karbohydrater. Om våren er mange reinsdyr stresset næringsmessig på grunn av en lang vinter bare med inntak av lav og planterester med lavt innhold av mineraler, næring og energi. Da kan man også observere rein som gnager på gamle gevir på bakken – eller geviret til andre. På denne måten fyller dyrene på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.

Vinterdietten er å betrakte som «drivstoff», og gir ikke dyra økt muskelmasse. Til det trengs proteinrik næring, noe sommerdietten gir gjennom grønne planter, spesielt i tidlig spirefase. Reinen følger derfor snøsmeltinga oppover i fjellet, slik at den stadig har tilgang på helt ferske spirer. Overgangen til sommerkost skjer gradvis, slik at fordøyelsessystemet og mikroorganismene i tarmen klarer å tilpasse seg overgangen fra den magre vinterkosten. Rein er imidlertid avhengig av å spise noe lav hele året, for å holde liv i tarmmikrobene som bryter ned laven. Mot høsten blir sopp en del av kosten, og da kan dyrene gå langt ned i bjørkeliene.

Luktesansen er godt utviklet hos rein, og duftkjertler brukes i stor grad til kommunikasjon. Den gode luktesansen gjør at dyrene om vinteren kan finne lav helt ned til 60 cm under snøen.

Villrein lever i flokker som kan variere i størrelse fra noen titalls dyr til flere hundre eller tusen. Flokkatferd er en effektiv beskyttelse mot rovdyr, i og med at sjansen for å drepes av rovdyr minsker desto større flokken er. Avhengig av årstid lever bukker og simler hver for seg eller sammen. Utenom brunstperioden går bukkene i større eller mindre flokker. Fostringsflokkene (simler, kalver og ungdyr) kan bestå av flere hundre individer. Utover høsten, frem til paringstida er over, går også bukkene sammen med fostringsflokkene.

En villreinflokk på flere hundre dyr krever mye mat. Klima, vegetasjon og geografiske forhold er derfor avgjørende for hvor villreinen befinner seg til ulike årstider. Vinterbeitene er ofte områder med lite snø med gode forekomster av lav, mens vår- og sommerbeitene er områder med tidlig snøsmelting og frodig vegetasjon. Villrein er derfor avhengig av store sammenhengende fjellområder for å sikre gode leveforhold. Inngrep i landskapet i form av vei, jernbane, kraftledninger og annen infrastruktur kan skape barrierer for villrein. På grunn av slike inngrep kan størrelse på reinens leveområder og områdenes bæreevnen i forhold til hvor mange rein de kan fø, reduseres.

Midt i flokken

I regi av NINA ble ni villreinsimler mellom 2011 og 2015 utstyrt med GPS-halsbånd påmontert et høyoppløselig kamera. Plutselig hadde forskerne en unik mulighet til å studere livet på innsiden av flokken. Blant 140 000 bilder av pels dukket det opp blinkskudd fra villreinens hverdagsliv som ingen noen gang hadde sett maken til: Bilder av nyfødte kalver, kongeørn som sulten sveiper over flokken, reinsdyr så nediset at øynene er som svarte hull i en maske av snø. De beste av disse bildene er nå samlet i boka «Midt i flokken» som kom ut på Kom Forlag i november 2015.

Foto Autokamera/Olav Strand/NINA. Redigering: Frid Kvalpskarmo Hansen. Lisens: CC BY-SA 4.0. Musikk: Chris Zabriskie/ I Am a Man Who Will Fight for Your Honor (CC BY 4.0).

Reproduksjon

Brunst og paring skjer i september/oktober. Både bukker og simler er kjønnsmodne når de er omkring 1,5 år, men bukkene får normalt ikke delta i paringen før de er mellom 3 og 5 år. Under brunsten konkurrerer bukkene om å skaffe seg et harem av simler. Når brunsttiden er på sitt mest intense bruker bukkene all tid på å forsvare haremet mot andre bukker – i tillegg til at de må jage inn simler som prøver å stikke av. Kamper mellom bukkene kan være harde, og det hender liv går tapt. Redusert fôropptak og høy aktivitet gjør at bukkene i løpet av brunsten ofte har stort vekttap.

I motsetning til andre hjortedyr har begge kjønn gevir hos villreinen. Kalvene får gevir allerede første leveåret. Bukkene feller geviret etter paringen, men simlene beholder det frem til kalvene fødes utpå våren. Dette er en tilpasning som sikrer hunnene bedre konkurranseevne og tilgang til de sparsomme matressursene vinter og vår.

Simlene trekker ofte høyt til fjells i forkant av kalvingen for å være mest mulig i fred for rovdyr. Tidspunktet for kalvinga varierer noe fra år til år og mellom områder, men er nokså synkronisert mellom simlene i en flokk. De fleste simlene i flokken vil normalt være ferdig i løpet av en ukes tid. Selve fødselen er over på 15-20 minutter, og etter en tilsvarende periode forsøker kalven å komme seg på føttene. Selv om det er variasjoner, kan det ta ytterligere et par dager før kalven er i stand til å følge moren fullt ut. Tvillingfødsler er meget sjelden.

Villreinbrunst

Villreinbrunst i Forolhogna. Filmet av villreinforsker ved NINA, Olav Strand, i september 2014 (CC BY-SA 4.0).

Fiender, parasitter og sykdommer

Villreinen forvaltes i Norge gjennom jakt. Ved siden av mennesket spiller store rovdyr en ubetydelig rolle for villreinbestandene, til tross for at det de senere år er dokumentert at både kongeørn, gaupe, jerv, ulv og brunbjørn dreper villrein og tamrein. Sannsynligvis er kongeørn den vanligste villreinpredatoren, og da i tilknytning til kalvingsperioden. Selv om gaupe er en effektiv reinpredator, er det i dag ingen data som viser at villrein inngår som en viktig art i gaupas byttedyrportefølje.

Insekter kan ha en betydelig stressende effekt på rein, og dyrene reagerer vanligvis ved å trekke opp i høyden der det er kjøligere, blåser mer og hvor enkelte snøfonner fremdeles ligger. De kan også trekke ut til kysten der det er mulig. På varme sommerdager i innlandet kan insektplagen være så stor at dyrene drives til å bevege seg mye, og får liten tid til å spise. Ofte slår de seg ikke til ro før de har funnet en snøfonn høyt oppe. En varm sommer kan følgelig være en dårlig sommer for reinen, med lite næringsinntak over lengre perioder og følgelig dårligere kondisjon til å møte vinteren med. Når den verste insektplagen er over i august er også kvaliteten på næringsplantene betydelig forringet.

Det er særlig nese- eller svelgbrems (Cephenemyia trompe L.) og hudbrems (Hypoderma tarandi L.) som skaper problemer for reinen. Disse to parasittene tilhører fluefamilien (Oestridae), og begge har en ettårig livssyklus som er nokså lik. Det er lett å se hvordan reinens atferd endres når brems nærmer seg. Reinen har imidlertid ikke store muligheter til å unngå dem ettersom brems er raske flygere, med toppfart på over 50 km/t. Når en svelgbrems nærmer seg et reinsdyr er en svært vanlig reaksjon at reinsdyret senker hodet og holder mulen ned mot bakken og gjemmer den i vegetasjonen. Årsaken er at bremsen har utviklet en meget effektiv måte å angripe reinens neseparti på. Når bremsen er noen centimeter fra mulen sprøyter den nemlig nyklekte larver på reinens nese. Larvene, som bare er om lag én millimeter, klarer imidlertid å finne veien til neseborene og nesens hulrom.

Når larvene først har kommet inn i nesen, skjer det ikke så mye før etter noe tid. Under høstjakta på villrein (august–september), og under slaktinga av tamrein (september–februar), finnes bare larver i første stadium. Fra februar–mars skjer det imidlertid en rask utvikling. Larvene kryper nå bakover i svelget og bruker små kroker av kitin til å feste seg med i svelghulen («svelgpungen»). Larvene skifter nå hud to ganger og blir tykke som en blyant og omtrent fire centimeter lange (men er tynnere enn hudbremslarver) i slutten av mai. Uheldigvis er dette også den mest kritiske perioden for reinen, ettersom all reservenæring er oppbrukt og vårvandringen skal skje.

Som alltid når det dreier seg om parasitter, er antallet viktig for eventuelle skader på vertsdyret. Undersøkelser har vist at det er betydelige regionale forskjeller på hvor mye svelgbrems villrein kan ha. Enkelte dyr har ingen, mens det hos andre er funnet opp mot 200 larver. Dyr med så mange larver kan dø på grunn av at parasittene stjeler all næringen som reinen får i seg. Særlig gjelder det ett år gamle kalver.

Kilder

Bevanger, K. Skogen. 2007. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 191 s.

Bevanger, K. & Jordhøy, P. 2004. Villrein – fjellets nomade. Naturforlaget, Oslo. 168 s.

Bjørneraas, K. (red.). 2012. Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning. Akademika Forlag, Trondheim. 218 s.

Hjortevilt.no, Villrein

Kojola, I., Tuomivaara, J., Heikkinen, S., Heikura, K., Kilpeläinen, K. Keränen, J., Paasivaara, A. & Ruusila, V. 2009. European wild forest reindeer and wolves: endangered prey and predators. Annales Zoologici Fennici 46: 416-422.

Reimers, E. & Colman, J.E. 2006. Reindeer and caribou (Rangifer tarandus) response towards human activities. Rangifer 27: 55-70.

Reimers, E., Dahle, B., Eftestøl, E., Colman, J.E. & Gaare, E. 2007. Effects of a power line on migration and average use of wild reindeer. Biological Conservation 134: 484-494.

Reimers, E., Røed, K.H., Flaget, Ø. & Lurås, E. 2010. Habituation responses in wild reindeer exposed to recreational activities. Rangifer 30: 45-59.

Røed, K.H., Flagstad, Ø., Nieminen, M., Holand, O., Dwyer, M.J., Røv, N. & Vilà, C. 2008. Genetic analyses reveal independent domestication origins of Eurasian reindeer. Proc. Biol. Sci. 275: 1849-1855.

Skogland, T. 2000. Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. N. W. Damm og sønn A.S. – Teknologiske Forlag, Oslo. 143 s.