De siste 50 år har utbredelsen av hjort økt kraftig i Norge, og i dag finnes den i de fleste kommuner sør for Saltfjellet i Nordland. I brunstperioden om høsten går kronhjorten rundt med et flere kilo tungt gevir på hodet, og demonstrerer sin styrke med dype brøl.

Kjennetegn

Et velvoksent hanndyr av hjort – bukken - kan bli inntil 260 cm lang medregnet hale, og ha en skulderhøyde opptil 150 cm. En slik bukk kalles gjerne for kronhjort når den har fullt utviklet gevir, og kan bli over 250 kg. Hunndyrene, som vanligvis kalles hind (eller kolle), veier rundt 120 kg. Hjortepelsen er kort og rødbrun om sommeren, om vinteren blir dekkhårene lengre og gråere. Pelsen på baksida og innsida av lårene er mye lysere enn ellers og gir hjorten et karakteristisk «speil» når en ser den bakfra. Nyfødte kalver har lyse prikker på ryggen og langs sidene. Hos hjorten er det bare bukkene som utvikler gevir. Det første gevirsettet utvikles i løpet av bukkenes andre leveår. Det består da vanligvis bare av en enkel gevirstang uten forgreininger på hver side. Denne gevirformen har gitt opphav til at disse ettårige bukkene gjerne kalles spissbukker. Gevirene felles hvert år i april/mai, og fremveksten av et nytt gevirsett starter umiddelbart. Størrelsen på geviret reflekterer gjerne bukkens alder og størrelse. Hos fullvoksne bukker har geviret vanligvis 10-14 takker. Når tre eller flere gevirtakker former den karakteristiske «kronen» i enden av hver gevirstang, kalles bukkene for kronhjort.

Et hjortegevir kan i gjennomsnitt vokse så mye som 1,5 cm i døgnet i vekstperioden. Mens geviret vokser er det dekket av tynn hud – såkalt bast – som er kledd med tette, korte hår. Denne sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst stopper blodtilførselen til basthuden, som da gradvis tørker ut. Bukken fjerner selv restene gjennom å gni geviret mot trestammer og busker. Vi sier gjerne at bukkene «feier» geviret. Bukkene oppnår de største gevirene når de er mellom 8 og 12 år. Etter dette avtar bukkene både i kroppsstørrelse og gevirvekst – dyret har blitt en «returbukk». I forbindelse med parringstiden (brunsten) på høsten, kan bukkene utstøte kraftige brøl. De sparker også opp groper i myrer eller andre fuktige partier hvor de urinerer og deretter ruller seg. Dette er både en form for markering og duftspredning. I denne perioden er bukkene svært aktive og kan tape bortimot 25 % av vekten de hadde før brunstperioden startet. Ved siden av bukkenes brunstbrøl, har hjorten støtvise kontaktlyder og gjøende varsellyder. 

Utbredelse

Hjort er utbredt over store deler av Eurasia og Nord-Amerika. Tidligere var hjorten i første rekke å finne i kystområder på Vestlandet. I løpet av de siste tiårene har den imidlertid spredt seg kraftig både sørover, østover og nordover. Arten kan sånn sett sies å være utbredt over det meste av landet sør for Saltfjellet i Nordland.

Levevis

Hjorten er primært et skogsdyr, men den har vist seg svært tilpasningsdyktig og finnes både i kulturlandskapet og mange andre naturtyper. Om sommeren består dietten i hovedsak av gress og urter. Om vinteren utgjør gress, lyng, knopper og kvist fra løvtrær den viktigste føden. For mange bønder og skogeiere representerer beiteskader på landbruksvekster og drivverdig skog en viktig kostnadsside ved hjorten. Vurderinger knyttet til de totale nytte-kostnadsvurderingene ved en hjortebestand er derfor viktig bakgrunnsinformasjon når bestemmelser knyttet til hjortebestandens videre utvikling skal fastsettes.

Mens enkelte hjorter kan ha fast tilhold i det samme leveområdet gjennom hele året, er det vanlig at en større eller mindre andel av hjortebestanden har faste sesongforflytninger mellom et tradisjonelt sommer- og vinterbeiteområde. Et vanlig mønster er at dyra overvintrer i kystnære, lavereliggende områder, for så å trekke innover og oppover dalene om sommeren. Hjorten er svært tilpasningsdyktig, noe som bidrar til å forklare hvorfor den har utvidet leveområdene sine så vidt mye som tilfellet er i løpet av de siste 50 årene. Gjennom ulike merkeprosjekter er det vist at hjort kan vandre flere titalls mil og svømme over lange strekninger med åpent vann. Det har bl.a. vist seg at hjort kan svømme tvers over Trondheimsfjorden.

Om sommeren går bukkene i små grupper eller alene, noe også hinder med kalver gjør. Bukkene slutter imidlertid å gå sammen når brunsten innledes. Vinter og vår kan en observere hjort i større eller mindre grupper. Disse utgjør imidlertid ikke stabile sosiale enheter.

Hjort har god hørsel og luktesans, og er de viktigste sansene for å identifiserer farer. Synet er også godt, men det er først og fremst bevegelse dyrene reagerer på. En hjort kan derfor ha problemer med å oppdage en person som står i ro.

Reproduksjon

Ei hjortehind blir vanligvis kjønnsmoden i løpet av andre eller tredje levehøst, bukkene i løpet av sin andre. Brunsttida er om høsten, og de fleste paringene skjer fra andre uka i oktober til første uka i november. Når brunsten er på sitt mest intense, bruker bukkene all tid på samle og forsvare større eller mindre harem av koller som de etter hvert skal pare seg med. I denne perioden brøler bukkene til hverandre, og kampene mellom rivaliserende hanner kan være så kraftige at liv går tapt. Direkte kamp oppstår helst mellom individer som er omtrent jevnstore.

Hjorten går drektig i nesten åtte måneder, og får normalt én kalv, vanligvis i juni. Ved fødselen veier hjortekalvene 7-10 kg. De første dagene ligger kalven gjemt mens mora beiter et stykke unna. I denne perioden oppsøker hun kalven bare fire til fem ganger i døgnet for å die. Morsmelka er svært næringsrik, og de første tre til fire ukene legger kalven på seg omtrent 400 gram i døgnet. Etter om lag en uke er kalven så stor at den kan begynne å følge mora. Når en bukk er to år, vil den normalt finne nytt tilholdssted utenfor moras leveområde. Hindene kan derimot holde seg sammen med mødrene sine i flere år, slik at det dannes en familiegruppe. Det vanligste er imidlertid at de følger mora til hun får en ny kalv.

Fiender, parasitter og sykdommer

I de fleste områder der hjorten lever i Norge har den få naturlige predatorer utenom mennesket. Leveområdene er stort sett uten ulv og bjørn, som under normale forhold er de rovdyrartene som beskatter hjort mest. Viltlevende hjort i Norge er registrert med maksimal levealder på 22 år for bukker og 27 år for hinder. Den gjennomsnittlige levealderen er imidlertid langt lavere, og få dyr blir over 7-8 år.

Hjort kan rammes av mange sykdommer og parasitter som hjortelusflue, hjernemark, lungemark, innvollsmark og katarrfeber. Den er dessuten mellomvert for skogflått, som kan være bærere av sykdommer som borrelia og TBE-virus. En stor bestand av hjort påvirker utvilsomt flåttmengden og dermed risikoen for å bli smittet av flåttbårne sykdommer. For tida foregår flere forskningsprosjekter som ser på hvilken betydning hjorten har for utbredelsen av flått og flåttbårne sykdommer. Det skjer bl.a. ved å ta blodprøver som testes på antistoffer, og ved å telle antall flått som enkeltindivider har på kroppen.

Kilder

Bevanger K (2007). Skogen. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 191 s.

Bjørneraas K (red.). (2012). Klauvvilt i norsk natur – historie, biologi og forvaltning. Akademika Forlag, Trondheim. 218 s.

Hjortevilt.no, Hjort

Lande US, Loe LE, Skjærli OJ, Meisingseth E og Mysterud A (2014). The effect of agricultural land use practice on habitat selection of red deer. European Journal of Wildlife Research 60: 69-76.

Meisingset EL (2008). Alt om hjort. Biologi, jakt, forvaltning. Tun forlag, Bokklubben Villmarksliv, ISBN 978-82-525-6659-8. 232 s.

Mysterud A, Bischof R, Loe LE, Odden J og Linnell JDC (2012). Contrasting migration tendencies of sympatric red deer and roe deer suggest multiple causes of migration in ungulates. Ecosphere 3(10): 1-6.

Mysterud A, Meisingset EL, Veiberg V, Langvatn R, Solberg E, Loe LE og Stenseth NC (2007). Monitoring population size of red der Cervus elaphus: an evaluation of two types of census data from Norway. Wildlife Biology 13: 285-299.

Semb-Johansson A og Frislid R (red.). (1990). Norges Dyr. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 192 s.

Ytrehus, B. 2013. Hjortedyra, flåtten og folkehelsa. Hjorteviltet. 23: 96-99.

Siden siteres som:

Bevanger K og Veiberg V (2015). Hjort Cervus elaphus Linnaeus, 1758. www.artsdatabanken.no/Pages/179473. Nedlastet <dag/måned/år>