Arktisk permafrost-våtmark omfatter karakteristiske våtmarkssystemer i den mellomarktiske tundrasonen på Svalbard som er betinget av permafrost.

Natursystem-hovedtypen finnes på flater og i forsenkninger i terrenget, der stagnerende vann samler seg og blir stående i eller like over mosesjiktet det meste av sommeren. Permafrostlaget ligger da som et betonggulv 30–40 cm under markoverflaten. Kombinasjonen av stående vann og iskald mark (temperaturen er omkring 0 °C hele sommeren) begrenser artsutvalget til noen få arter som tåler både vanndekning og tidvis innfrysing i is.

Fyldig beskrivelse av artssammensetning og økologiske forhold i V9 Arktisk permafrost-våtmark fra Sassendalen på Svalbard finnes i Vanderpuye et al. (2002), som beskriver vegetasjonen i denne natursystem-hovedtypen som «marsh communities» (Cardamino nymanii-Saxifragion foliolosae).

Artsutvalget i arktisk permafrost-våtmark er begrenset til noen få våtmarksarter, blant annet hengegras (Arctophila fulva), stortundragras (Dupontia psiloxantha) og setersoleie (Ranunculus hyperboreus). Dette er arter som tåler både vanndekning og tidvis innfrysing i is. Sistnevnte er eneste art med flyteblad (flytebladplante, jf. NiN[1]AR28, kapittel A) på Svalbard. Flere fuglearter [kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), smålom (Gavia stellata) og polarsvømmesnipe (Phalaropus fulicarius)] er knyttet til denne natursystem-hovedtypen. Arktisk permafrost-våtmark kan være utformet som små dam-liknende strukturer i landskapet eller som en bord langs små, grunne innsjøer. Gjess i mytestadiet flykter ut fra land når de er truet, men søker ellers til våtmarka for å beite på gress. Mosevegetasjonen domineres av stauttjønnmose (Calliergon richardsonii) eller (på de våteste stedene) nøkkemoser (Warnstorfia spp.), som ofte danner flytematter. Dette indikerer en viss grad av likhet i artssammensetning med V6 Våtsnøleie og snøleiekilde.

 

Arktisk permafrost-våtmark kjennetegnes av grunt, kaldt, stagnerende vann over et permafrostlag. Grasarten i bildet er sabinegras Pleuropogon sabinei. Forkdalen, Svalbard.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Grunnlaget for å opprette (og opprettholde) denne hovedtypen er Vanderpuye et al. (2002) og Arve Elvebakk (pers. obs.).

Variasjon

Vanderpuye et al. (2002) beskriver ingen variasjon relatert til kalkinnhold (KA) i Sassendalen, men andre steder på Svalbard skal det finnes typisk arktisk permafrost-våtmark med dominans av Warnstorfia sarmentosa (og W. exannulata), arter som er typiske for intermediære våtsnøleier (KA∙cde). Dette er grunnlaget for å dele hovedtypen i grunntyper etter tLKM kalkinnhold (KA). Samfunnene som beskrives av Vanderpuye et al. (2002) svarer nærmest til KA∙g.

Ifølge Vanderpuye et al. (2002) finnes det litt variasjon i artssammensetning innenfor arktisk permafrost-våtmark som kan forklares av avstanden fra mosesjiktet til grunnvannsspeilet; fra en «tørrere» type («Arctophila fulva marsh» med gjennomsnittlig vannspeil 1,6 cm over mosematta), via en «mellomtype» (Ranunculus hyperboreus marsh med vannspeil 3,7 cm over mosematta) til en «våt type» (Warnstorfia tundrae marsh med vannspeil 5,3 cm over mosematta). Med unntak for at artsinventaret utarmes mot fuktigere typer, er det små forskjeller i artssammensetning mellom disse tre «typene» [se Vanderpuye et al. (2002): Tabell 1]. Dette kan likevel være tilstrekkelig til at TV er en uLKM for denne hovedtypen. All variasjon beskrevet av Vanderpuye et al. (2002) faller i så fall innenfor TV∙c–d.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor V7 Arktisk permafrost-våtmark og de økologiske årsakene til denne variasjonen, og om forskjellen i artssammensetning i forhold til V6 Våtsnøleie og snøleiekilde er stor nok til at to hovedtyper skal opprettholdes.

Grunntypeinndeling

V4 er tentativt delt i 2 GT for tLKM KA.