Fosse-eng omfatter naturlig åpne, grunnlendte, men jorddekte, engpregete fastmarksarealer i fossesprutsonen langs elveløp med fosser og fossestryk. Fosse-eng finnes først og fremst i ytterkanten av fossesprutsonen, særlig rundt «foten» av en foss.

Fosse-engene inneholder, på grunn av de lange periodene med konstant fuktig mikroklima, en frodig karplantevegetasjon. De fleste artene i fosse-enger tåler imidlertid også tørrere perioder. Vannspruten jevner ut temperaturvariasjonen gjennom året; om sommeren er det kjøligere på fosseberg enn i tilgrensende områder lengre fra fossen, om vinteren mildere inntil fossen eventuelt fryser til med is. Arter som skal klare seg i fosse-eng må tåle innfrysing i is om vinteren. Fuktigheten avtar langs en gradient vekk fra fossen fordi den totale vanntilførselen og dråpestørrelsen avtar (fra tunge dråper nær fossen til fint «fossestøv» lenger unna). Natursystem-hovedtypen fosse-eng kan også finnes på finere sedimenter i nedre deler av ur (eller skredmark) nær foss.

Artssammensetningen i fosse-eng har likhetstrekk både med kildevannspåvirkete utforminger av T4 Fastmarksskogsmark og T3 Fjellhei, leside og tundra. Årsaken til at fosse-engene forblir åpne, også nedenfor skoggrensa, er at vedplanter tåler dårlig å fryse inn i is om vinteren. Innfrysing i is kan finne sted i perioder med kuldegrader i lufta samtidig som vannet i fossen ikke er frosset. Mot store fosser setter sterk vannsprutintensitet grensa for jordsmonnsdannelse, og dermed også for forekomst av fosse-eng.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

– Fosse-eng defineres av vannsprutintensitet (VS) sterk nok til å forhindre utvikling av en skogsmark. Åpen, engpreget mark under skoggrensa nær fosser skal typifiseres som T15 framfor T16 Rasmarkhei og -eng eller T18 Åpen flomfastmark dersom det er grunn til å anta at VS∙b+ er årsaken til at arealet er åpent.

– Åpen, engpreget mark over skoggrensa skal typifiseres som T15 dersom det er grunn til å anta at VS∙b+, det vil si at vannsprutintensiteten er sterk nok til at arealet hadde blitt holdt åpent om det hadde ligget under skoggrensa.

Variasjon

– Variasjonen innenfor fosse-eng er dårlig kjent, men det er klart at vannsprutintensiteten har en gjennomgripende effekt på artssammensetningen, som modererer og overstyrer effekten av andre LKM. På bakgrunn av dette er KA delt inn i 2 hovedtypetilpassete trinn og ekstremene langs KA antatt ikke å være realisert

– Andre LKM som er viktige i engpregete fastmarkssystemer, som UF er antatt ikke å gi opphav til variasjon (alle fosse-enger er friske; UF∙ab).

– Tentativt er tre uLKM inkludert i beskrivelsessystemet. Fosse-enger har ofte et frodig preg med stort innslag av storbregne- eller høgstaudearter, men de kan også være dominert av gras og lavvokste urter.  Det indikerer at KI kan være uLKM som skiller mellom fosse-enger som i tillegg til fuktighet fra lufta påvirkes av kildevannstilførsel til marka. VS er inkludert fordi det er sannsynlig at det er noen variasjon innenfor fosse-enger relatert til avstand fra fossen, og HI er inkludert fordi fosse-enger kan inngå i utmarksbeiter og i noen grad bli preget av det.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for alle tLKM og uLKM som inngår i framlegget til inndeling og beskrivelse av fosse-enger.

Grunntypeinndeling

T15 er delt i 2 GT for tLKM KA.