Fjellhei, leside og tundra omfatter jorddekt fastmark på fastlandet over eller nær skoggrensa og i Arktis, som ikke er sterkt påvirket av frostprosesser (oppfrysing) eller jordflyt. Podsolprofiler forekommer ofte i kalkfattig og intermediær lavalpin fjellhei og leside.

Hovedtypen dekker store arealer i lavalpin og til dels også mellomalpin bioklimatisk sone på fastlandet og i mellomarktisk tundrasone på Svalbard. Fjellhei, leside og tundra kjennetegnes ved å ha etablert flerårig vegetasjon, oftest med et karakteristisk innslag av busker og/eller dvergbusker. Hovedtypen inntar et fast intervall i den karakteristiske, topografi-relaterte vegetasjonssoneringen i fjellet, og grenser oppover mot avblåst rabbe som mangler stabilt snødekke om vinteren og derfor er sterkt vindutsatt, nedover mot snøleie der toleranse overfor redusert vekstsesonglengde setter grenser for artenes forekomst. Årsaken til denne soneringen er at snøfordelingen har et karakteristisk mønster som gjentar seg fra år til år. Snødekkevarighet er ikke en viktig vekstbegrensende faktor i T3 Fjellhei, leside og tundra. Denne hovedtypen har samme rolle som normal hovedtype på fastmark over skoggrensa som T4 Fastmarksskogsmark har under skoggrensa, og de samme LKM er viktige. Variasjonen langs uttørkingsfare (UF) er imidlertid mer begrenset i fjellet på grunn av at mangelen på tresjikt og tynnere jordsmonn, som åpner for sterkere vindvirkning; de mest uttørkingsutsatte stedene inntas av rabber og paralleller til den friskeste, ikke kildevannspåvirkete skogsmarka mangler. Leside, som bare finnes i lavalpin bioklimatisk sone, utgjør «optimaltypen» i fjellet, og kombinerer stabilt snødekke, lav uttørkingsfare og lang vekstsesong. Mot overgangen mellom lavalpin og mellomalpin bioklimatisk sone blir forholdene som karakteriserer lesida gradvis «skviset ut» på grunn av økende snødekkevarighet og kortere vekstsesong (se NiN[1] Artikkel 15). Fjellheier med tynt snødekke om vinteren kan stedvis være påvirket av reinbeiting.

Valg av begrep for denne hovedtypen er drøftet i NiN[1] Artikkel 9. «Tundra» er et begrep med øst-samisk opphav som har blitt internasjonalt kjent gjennom den tradisjonelle russiske definisjonen, «områder nord for den polare skoggrensa der vegetasjonen er dominert av busker og/eller dvergbusker, flerårige urter og mose og lav i ulike kombinasjoner». Seinere har særlig nord-amerikanske forfattere ofte brukt begrepet «tundra» som et fellesbegrep for «kuldebetingete treløse områder», det vil si fjell, i hele verden. I NiN blir bruken av begrepet «tundra» avgrenset til områder nord for den polare tregrensa. For å gjøre betydningen helt klar, kunne denne bruken av «tundra» vært presisert som «arktisk tundra». I samsvar med den opprinnelige tundradefinisjonen blir imidlertid ikke alle områder nord for den polare tregrensa inkludert i tundrabegrepet.

Det er tradisjon for å bruke begrepene «vidder», «flyer» eller «heier» for områder på det norske fastlandet med et tundra-lignende landskap, særlig med flate terrengformasjoner. I tråd med denne tradisjonen bruker vi begrepet «fjellhei» i navnet på natursystem-hovedtypen for fastmark over tregrensa med sammenhengende eller svakt diskontinuerlig vegetasjon, med et karakteristisk innslag av busker eller dvergbusker og uten langvarig snødekke. Navnet fjellhei og tundra signaliserer at denne hovedtypen finnes både i alpine og i arktiske områder. Arktis omfatter områdene nord for den polare tregrensa. På det norske fastlandet er det kun kystområdene lengst nord i Finnmark med tilhørende fjellområder som blir definert som arktiske [se drøfting av grensedragning mellom alpine og arktiske områder på det norske fastlandet under den regionale miljøvariabelen bioklimatiske soner i Arktis (6SX)]. Fjellområdene sør for denne grensa har vært kalt «oroarktiske» i finsk tradisjon etter Ahti at al. (1968), men skillet mellom «oroarktiske» og alpine områder er så problematisk at det ikke har blitt akseptert i norske fagmiljøer.

Ei blåbærdominert «øy» dekker noen få m2 som siste utpost for leside i mellomalpin bioklimatisk sone. Bildet er tatt 1400 m o.h. langs Sognefjellsvegen, nord for Korpen, Fortun, Luster, Sogn og Fjordane.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

Generaliserte artslistedatasett B11 (planter og lav) inneholder tester av hypoteser om KA, UF og KI (se NiN[2]AR2: kapittel B11) og viser at hovedtypen har to hLKM, én tLKM.

Analysene av generalisert artslistedatasett B11B åpner for flere alternative hovedtypetilpassete inndelinger av kalkinnhold (KA) i T3 Fjellhei, leside og tundra (se i NiN[2]AR2, kapittel B11 og Fig. B11–7). Beregninger av gradientlengder basert på to naturtypekandidater (deldatasett B11A), KA∙bc og KA∙fg, for hvert UF-trinn, indikerte minimal forskjell i gradientlengde mellom de tre hovedtypetilpassete UF-trinnene. Likevel ble en inndeling av KA i fire datasettspesifikke trinn foreslått for leside (på grunnlag av analyse av deldatasett B11B, som bare omfattet data fra leside) og bare tre trinn for fjell-lynghei og fjell-lavhei (først og fremst fordi gradientlengden basert på sammenlikning mellom KA∙bc og KA∙fg i rabbe viste at gradientlengden for KA nær ekstremene for «rabbe–snøleiegradienten» var mindre enn nær midten). Datamaterialet gir imidlertid ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om hvorvidt KA bør deles i tre eller fire trinn i fjell-lavhei og fjell-lynghei. Det taler for en pragmatisk løsning som er mest mulig kompatibel på tvers av hovedtyper langs «rabbe–snøleiegradienten». Her er derfor valgt en løsning som er harmonisert med den hovedtypetilpassete inndelingen av KA i T4 Fastmarksskogsmark og i T7 Snøleie.

Utvalget av uLKM er basert på resultatene av analyser av datasettene B09 og B10 for T4 Fastmarksskogsmark og vurdering av hvilke av uLKM som er aktuelle for T4 som er relevante for T3.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

– Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA for UF∙2–3 basert på generaliserte artslistedata for 4 naturtypekandidater langs KA

– Gradientlengdeberegning for de foreslåtte uLKM.

– Regionale artslistedatasett for å teste den hovedtypetilpassete trinninndelingen av LKM.

– Artslistedata for sopp, eventuelt også marktilknyttete dyr.

Grunntypeinndeling

T4 er delt i 14 GT for alle kombinasjoner av hLKM 4 KA × 3 UF, + 2 GT for spesielle kombinasjoner av UF & KA med KI∙2.