Vingespenn

(47) 51–63 mm.

Kjennetegn

En av våre fire største perlemorvinger. Vingeoversiden er oransje med svarte flekker og fine svarte ribber. Hos hannen er framvingens ribbe 2+3 bakfra sterkt fortykkede og har en mørkegrå kjerne av duftskjell. Bakvingeundersiden er gul med grønne og brune sjatteringer og har flere store sølvpletter, som unntaksvis kan være gule. Langs kanten er det en rad rustrøde øyeflekker, et trekk som skiller arten fra aglajaperlemorvinge. Arten er svært lik niobeperlemorvinge, og det eneste sikre skilletegnet er hannens duftskjellribber som hos adippeperlemorvinge er tydelig fortykkede. Ellers kan arten skilles fra niobeperlemorvinge på en kombinasjon av følgende karakterer: vingespenn gjennomsnittlig større, 47–63 mm. Forvingens ytterkant rett eller svakt konkav. Bakvingens underside vanligvis med sølvfargede, sjeldnere med gule flekker. Disse er ofte kantet med svarte streker, men strekene er sjelden skarpt tegnet. Den midterste av de brunkantede øyeflekkene mangler normalt. Indre del av bakvingen i gule, grønne og/eller brune sjatteringer med relativt gradvise overganger mellom fargene.

Totalutbredelse

Europa, Nord-Afrika og østover til det nordlige India, Japan og Kina.

Utbredelse i Norge

Vanlig på Østlandet, Sørlandet og det sydligste Vestlandet. Enkelte funn utenfor dette området skyldes antagelig individer på vandring.

Unge stadier

Larven lever på fioler (Viola) og overvintrer som ung. Som voksen er den mørkebrun med lange gulbrune forgrenede torner. Den har T-formede hvitgule ryggpletter samt små lyse prikker i tverrekker. Puppen henger lavt nede i vegetasjonen på en tørr stengel.

Flyvetid

Ultimo juni - medio august.

Økologi

På skoglysninger og enger. Den finnes ofte sammen med aglajaperlemorvinge, og noen steder keiserkåpe, på blomster av tistler (Carduus, Cirsium).