Naturkompleks-typene utgjør sammensetninger av natursystem-hovedtyper som i naturen utgjør en funksjonell økologisk enhet og som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område.

Et område må i utgangspunktet dekke 10 000 m2 (1 hektar) for å bli beskrevet som en egen arealenhet i naturkompleks-inndelingen. Naturkompleks-inndelingen er ikke fullstendig arealdekkende, og naturkompleks-typene kan overlappe, det vil si at et punkt kan inngå i flere naturkompleks-typer (for eksempel både elveløp og aktivt delta). Naturkompleks-inndelingen omfatter i tillegg til bunn og mark også vannmassene.

Typeinndelingen på naturkompleks-nivået har bare ett hierarkisk nivå (generaliseringsnivå), naturkompleks​-hovedtype. Beskrivelsessystemet gir grunnlag for å karakterisere arealenheter med hensyn til fem kilder til variasjon: lokale basisøkokliner, tilstandsøkokliner, regionale økokliner, objektinnhold og landformvariasjon.

 En fullstendig oversikt over inndelingen i hovedtyper og grunntyper er gitt i Artikkel 1: Vedlegg 2: Tabell 3

Naturkompleks-typene utgjør komplekser av natursystem-hovedtyper som i naturen utgjør en funksjonell økologisk, eventuelt også geomorfologisk, enhet, og som forekommer innenfor et velavgrenset geografisk område.

Inndelingen på landskapsdel-nivået adresserer middels grove romlige skalaer. Rettesnoren for typeinndelingen på landskapsdel-nivået er 250 meters lineær oppløsning og kartleggbarhet i målestokken 1:50 000, det vil si at en type natur i utgangspunktet må dekke 10 000 m2 (1 hektar) for å kunne betraktes som egen arealenhet på landskapsdel-nivået. NiN-systemet åpner imidlertid for at arealenheter under minstestørrelsen kan typifiseres som små arealenheter på landskapsdel-nivået. Landskapsdel-inndelingen er ikke fullstendig arealdekkende, men omfatter utvalgte, karakteristiske komplekser av natursystem-hovedtyper som tilfredsstiller definisjonen av landskapsdel. Landskapsdel-typene kan overlappe, det vil si at et punkt kan inngå i flere landskapsdel-typer (for eksempel både elveløp og aktivt delta). Landskapsdel-inndelingen omfatter i tillegg til bunn og mark også vannmassene.

Typeinndelingen på landskapsdel-nivået har bare ett strengt hierarkisk nivå (generaliseringsnivå), landskapsdel-hovedtype. En inndeling i grunntyper innenfor hovedtypene (på grunnlag av variasjon langs de viktigste lokale basisøkoklinene) inngår som element på andre nivå i hierarkiet som del av et fleksibelt beskrivelsessystem for fullstendig landskapsdel-karakteristikk. Beskrivelsessystemet gir grunnlag for å karakterisere arealenheter med hensyn til fem kilder til variasjon: lokale basisøkokliner, tilstandsøkokliner, regionale økokliner, objektinnhold og landformvariasjon. Objektinnhold som kilde til variasjon er ikke implementert i NiN versjon 1.

Inndelingen på landskapsdel-nivået er grundig beskrevet i Artikkel 1. I Artikkel 1: E2c drøftes det teoretiske grunnlaget for inndelingen, Artikkel 1: F3 inneholder inndelingsprinsippene og Artikkel 1: G2c gir ett overblikk over landskapsdel-inndelingen i NiN versjon 1.

Landskapsdel-inndelingen omfatter 12 hovedtyper som alle tilfredsstiller kravet om å inneholde et kompleks av flere natursystem-hovedtyper. Velavgrensete vannforekomster (i tre dimensjoner, inkludert både bunnen og vannmassene) utgjør typiske landskapsdel-hovedtyper. Fem av landskapsdel-hovedtypene er vannforekomster [elveløp, innsjø, fjæresone-sjø (med grunntypene [1] poll og [2] littoralbasseng), fjord og kil), fem er terrestrisk natur (fuglefjell, ras- og skredområder, ravinedal, skogsbekkekløft og myrmassiv), mens de øvrige to landskapsdel-hovedtypene er korallrev og aktivt delta.

De 12 landskapsdel-hovedtypene deles i 54 grunntyper. En fullstendig oversikt over inndelingen i hovedtyper og grunntyper er gitt i Artikkel 1: Vedlegg 2.

Det er bare én veg inn til landskapsdel-inndelingen:

  • Direkte valg av hovedtypegruppe eller hovedtype fra et naturtypetre

For hver hovedtype finnes en detaljert beskrivelse etter et standard oppsett. Denne beskrivelsen inkluderer en begrunnelse for valg av økokliner til grunntypeinndelingen og for valg av økokliner og andre kilder til variasjon til resten av beskrivelsessystemet for hovedtypen. Avgrensning mot nærstående hovedtyper er drøftet i klikkbare avgrensningskommentarer.