En kil er en kortere eller lengre, smal og grunn havbukt som blir gradvis dypere mot munningen slik at bunnvannet skiftes regelmessig ut.

Kort om hovedtypen

En kil er en smal og grunn havbukt som ikke er glasialt overfordypet, det vil si som mangler markert terskel og derfor har en mer eller mindre jevnt økende dybde utover mot munningen slik at bunnvannet skiftes regelmessig ut.

Utfyllende beskrivelse

Landskapsdel-hovedtypen kil har sin skandinaviske hovedutbredelse langs den svenske vestkysten og i Norge fra svenskegrensen til Lindesnes. Kil er knyttet til landskapstypene slettelandskap [4] lavlandsslette og ås- og fjelltopplandskap [3] småkupert ås- og fjelltopplandskap, gjerne med [2] øy-og sundlandskap ytterst mot kysten (Bilde 1). En typisk plassering av kil i landskapet er mellom lave, isskurte rygger i et sprekkedalslandskap.

Vide og korte kiler kan være utsatt for betydelig bølgevirkning når vinden kommer inn i kilens lengderetning. Siden kiler ikke er overfordypet finner vanligvis fullstendig utskifting av vannet sted (og oksygenfattige forhold forekommer derfor ikke).

Det tilsvarende svenske begrepet er fjärd.

Avgrensning mot andre hovedtyper og områder omkring (matriks)

Følgende avgrensningskommentarer er relevant for denne hovedtypen:

  • Avgrensningskommentar 1nedre størrelsesavgrensning av elveløp (1), innsjø (2) og andre landskapsdeler
  • Avgrensningskommentar 2 avgrensning av elveløp (1), innsjø (2), fjæresone-sjø (3), fjord (4), kil (5) og aktivt delta (7) mot land
  • Avgrensningskommentar 6 – avgrensning kil (5) mot åpen havbukt

Beskrivelsessystem

Grunntypeinndelingen

Kort om grunntypeinndelingen

Kil blir ikke delt i grunntyper.

Begrunnelse for ikke å dele hovedtypen videre opp

Variasjonen innenfor kil er liten; først og fremst fordi full utveksling av vann mellom kilen og havet utenfor medfører sterk utjevning av variasjonen i vannmasseegenskaper.

Andre lokale basisøkokliner

Ingen lokale basisøkokliner peker seg ut som viktige nok for variasjon i artssammensetningen innenfor kil til å bli inkludert i et beskrivelsessystem for denne hovedtypen.

Regional variasjon

Kil forekommer i tilknytning til marine vannmassetyper (MT) trinn Y2 kystvann, først og fremst i marine økoregioner (MS) trinn 1 Skagerrak. Havbukter som tilfredsstiller definisjonen av kil finnes imidlertid spredt også lenger mot nord (til trinn 4 Barentshavet). Den regionale variasjonen i artssammensetning innenfor hovedforekomstområdet for kil er sannsynligvis liten.

Tilstandsøkokliner

Beskrivelsessystemet for kil inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 1).

Objektinnhold

Relativ arealandel av ulike natursystem-grunntyper utgjør et generelt beskrivelsessystem for objektinnhold på landskapsdel-nivået. Karakteristiske natursystem-hovedtyper for kil er løs eufotisk saltvannsbunn (leirslettenes fortsettelse utover i det marine miljøet), som ofte er omkranset av annen fast eufotisk saltvannsbunn, fjæresone-vannstrand på fast bunn og, ikke minst, strandberg (Bilde 1).

Landformvariasjon

Ingen distinkte landformer er knyttet til kil. Landformer som ofte forekommer i fastmarkssystemene som omkranser kil, er leirslette (AR–2) i objektgruppa avsetningsformer knyttet til rennende vann (AR) og rundsva (EB–9) i gruppa erosjonsformer knyttet til breer (EB).

Bilde 1

En kil er en kileformet havinnbuktning uten markert terskel. Landskapsdel-hovedtypen er vanlig i landskapstypen ås- og fjelltopplandskap [2] øy- og sundlandskap langs sørlandskysten. Bildet visen kilen sør for Hedgekjerr i Eide (Grimstad, Aust-Agder). Elva fra Landvikvannet (2 m.o.h.) munner ut innerst i kilen.