Ringgås Branta bernicla (Linnaeus, 1758)

Ringgåsa er en liten svart- og gråfarget gås. Den har en mørkere fjærdrakt enn hvitkinngås og virker slankere med en lengre hals enn denne. Halsen og hodet på ringgåsa er sotfarget, og den har et grålig bånd på begge sider av halsen. Det finnes tre underarter av ringgås, Branta bernicla subsp. hrota, lysbuket ringgås, som hekker på Svalbard, Branta bernicla subsp. bernicla, mørkbuket ringgås som hekker på den russiske tundraen fra Kolguev til Taimyr-halvøya og Branta bernicla subsp. nigricans, som hekker fra Taimyr-halvøya og videre østover til Alaska og Kanada.

Den lysbukete ringgåsa har en mørkegrå, ensfarget, overside av kroppen. Undersiden går over fra mørk grå under halsen til lys grå under buken. Undersiden av halen er hvit. Den mørkbukete ringgåsa, som ofte sees i Norge på trekk, skilles fra den lysbukete på en mørkegrå underside med grå og hvite tverrstriper ved undersiden av vingen. Ungfuglene av begge disse underartene har om høsten lyse bremmer på fjærene, mangler den hvite halsflekken og har en gråere underside enn de voksne fuglene. Underarten nigricans finnes ikke i Norge. En voksen ringgås veier 1–2 kg.

På Svalbard hekker storparten av ringgjessene på Tusenøyene, men finnes også spredt langs vest- og nordkysten av Spitsbergen. Arten opptrer ofte i løse kolonier, men kan også hekke som enkeltpar. Hekkeplassene finnes på små øyer eller i tundraområder, gjerne i nærheten av ferskvannsforekomster. Næringen består av planter.

Ringgåsa er monogam, så paret holder sammen hele livet. På Svalbard ankommer fuglene hekkeplassene i slutten av mai eller tidlig i juni. Reiret legges gjerne på en liten forhøyning i landskapet med god utsikt, eller på snøfrie flekker i terrenget. Parene bruker gjerne de samme hekkeplassene år etter år. Reiret fores med dun gjennom rugeperioden. Ringgåsa legger vanligvis 3–5 egg som hunnen ruger alene i 24–26 dager, mens hannen vokter reiret. Ungene forlater reiret straks etter at de er klekket. De passes av foreldrene til de er flygedyktige etter ca. 40 dager og holder seg også sammen med foreldrene gjennom den første vinteren

Ringgåsa har en sirkumpolar utbredelse og er nok den av gåseartene i Norge som har den mest polare utbredelsen. Av de to oftest forekommende underartene i norske områder hekker den lysbukete underarten på Svalbard, Nordøst-Grønland og Franz Josef Land i Russland, mens den mørkbukete hekker i Sibir i Russland.

Ringgjessene som hekker på Svalbard overvintrer i Danmark, Nederland og i Storbritannia. De følger norskekysten på vei til og fra hekkeområdene.

Svalbardbestanden ble anslått å ligge på ca. 50 000 individer på begynnelsen av 1900-tallet, men er kraftig redusert etter dette. Den ble i 2015 anslått å være i størrelsesorden 1000 hekkende par.