Ærfugl er en karakterart for norskekysten. Hannen kjennes lett igjen på sin gjennomgående svarte og hvite fjærdrakt.

Ærfuglen er den største av våre andearter. Den er vanlig langs hele kysten både sommer og vinter. I Nord-Norge regnes den ofte som «husfugl».

Kjennetegn

Ærfuglen er den største andearten i vårt land. Dens tilspissede hodeprofil er karakteristisk og er et godt kjennetegn på stor avstand. Hannen har som eneste andeart hvit rygg og svart buk i praktdrakt. Hodet er hvitt med svart isse og grønn nakke. Dette gjør den lett å skille fra de brunfargede og mer anonyme hunnene. Hannene skifter til en gråsvart drakt i myteperioden.

Biologi

I vinterhalvåret finner man gjerne ærfuglene samlet i tette flokker som kan telle flere hundrede individer.

I hekketiden er det avgjørende at ærfuglen finner trygge hekkeplasser fri for landrovdyr og den hekker derfor oftest øyer og holmer. Siden ungene finner mat i strandsonen, foretrekker ærfuglen grunne skjærgårdsområder i hekketiden. Reiret plasseres som regel nær sjøen, men i områder med mink kan den hekke lenger inne på land. Den skjuler gjerne reiret i høy vegetasjon som lyng og einerbusker, men kan også ligge helt åpent. Ærfuglen er utpreget sosial og kan hekke i store kolonier. Ikke sjelden hekker den sammen med måker og gjess.

Flere steder langs kysten ble ærfugl tidligere holdt som husdyr, der folket på øyene laget egne hus eller e-baner der hunnen fikk skjul mot predatorer. I dag holdes denne egg- og dunværtradisjonen i hevd først og fremst på øyer i Vega kommune på Helgelandskysten.

Ærfuglen legger 4-6 (1-8) egg som den ruger i 25-28 dager. Under rugingen spiser hunnen lite og går derfor sterkt ned i vekt. På Svalbard er det funnet at hunnene kan tape 30–40 prosent av kroppsvekten under rugingen. Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre hunnfugler, såkalte tanter, mens de finner mat selv. Ofte kan flere kull slå seg sammen og danne større flokker. Noen steder svømmer ærfuglen inntil 20 km til gode næringsområder for ungene. Ungene blir flygedyktig etter 65–75 dager og blir vanligvis kjønnsmoden når de er 3 år gamle. Noen hunner kan hekke allerede når de er to år gamle. I gjennomsnitt overlever bare omkring 10 prosent (0,5–55 prosent) av ungene til de når flygedyktig alder. Mange unger blir tatt av stormåker. I år med mye vind og regn er det funnet at stormåkene kan ta mer enn dobbelt så mange unger enn ellers. Også sykdom og parasitter tar livet av mange unger i oppvekstperioden. Innimellom er det noen gode år og da overlevde 20–50 prosent av ungene. Ærfuglen kan oppnå en alder på 20–25 år, mens 10–15 år er mer vanlig. Høyeste påviste alder er minst 36 år.

Ærfuglen finner maten på bunn i relativt grunne områder, helt fra fjæresteinene til åpen sjø. Den henter vanligvis sin næring på dyp inntil 10 meter, men den kan dykke helt ned til 40 m. Næringen er ulike virvelløse dyr som lever på sjøbunnen. Mest vanlig er muslinger, snegler, krepsdyr og pigghuder. Ærfuglen er spesielt glad i blåskjell, og det oppstår derfor lett konflikter med blåskjelloppdrett. Skjellene blir knust til den fineste skjellsand i muskelmagen. Noen ganger kan den leve godt på silderogn. I Trondheimsfjorden er det også funnet at den kan ta sil (tobis) som ligger delvis nedgravd på sandbunn.

Så snart hunnene er ferdige med eggleggingen samler hannene seg i egne flokker som trekker mot spesielle næringsrike områder for å felle fjærene (myte). Seinere på høsten kan de så trekke over til vinteroppholdsstedene. Hunnene feller fjærene sammen med ungene på seinsommeren og trekker da sammen med disse til overvintringsområdene.

Utbredelse

Ærfuglen er vidt utbredt på den nordlige halvkule. Den er blant de mest robuste artene og kan hekke så langt nord som det finnes åpent hav om sommeren, og snøbart land til reirplassene. De sørligste hekkeområdene i Europa er de nordligste delene av De britiske øyene og Nederland, men spredte hekkeforekomster finnes også langs kysten av Frankrike.

I Norge hekker ærfuglen langs hele kysten, på holmer, øyer og skjær og dessuten langt innover i fjordene.

Bestandsstatus

Totalbestanden i Europa ligger på ca. 2 millioner individer i vinterhalvåret. I Norge er det antatt at det hekker omkring 90 000 par. Halvparten av disse hekker nord for polarsirkelen. I vinterhalvåret er det beregnet et det holder til omkring en halv million ærfugl i vårt land. Av disse finnes ca. 160 000 i Nordland.

Hekkebestanden har gått sterkt tilbake, særlig på strekningen fra Trøndelag til Lofoten.

I hekketiden følges hunnene gjerne av flere hanner når de går på land for å hekke.


Trait

Kystbunden, bentisk beitende
2-3 år
Over 36 år
Blåskjell og andre muslinger, snegler, krepsdyr, pigghuder, silderogn m.m.
4-6 (8)
27-28 døgn, bare hunnen ruger
til ungene er tørre etter klekking
Snarveier