Karuss Carassius carassius (Linnaeus, 1758)

Karuss er lett sammentrykt fra sidene med en avrundet kroppsform, og har som regel relativt mørke farger i brunt, grønt og gult. Både kroppsform og størrelse er svært variable. I små dammer og tjern uten andre fiskearter kan karussen danne tette bestander med småvokste individer, også kalt damkaruss. Den kan imidlertid bli vesentlig større, opp til 3,5 kilo og 45 cm lang i større og mer næringsrike lokaliteter. I lokaliteter med fiskespisende arter som gjedde, kan karussen danne former med svært høy rygg. 

Karuss har i likhet med karpe og gullfisk en karakteristisk lang ryggfinne hvor roten av ryggfinna, den delen av ryggfinna som ligger nærmest kroppen, er mer enn dobbelt så lang som roten av gattfinna. Karussen har ofte ikke en så markert konkav kant på ryggfinna, men dette er ikke like enkelt å se på små individer. Karuss skilles likevel enkelt fra karpe ved at den mangler skjeggtråder i munnviken. Karuss er nært beslektet med gullfiskens ville stamform, sølvkaruss, og hybridiserer også med denne. Den kan derfor være vanskelig å skille fra enkelte former for gullfisk ved første øyekast. Karussen har imidlertid 31 eller færre skjell langs sidelinjen mens gullfisken har 33 eller flere.

Karuss finnes i store deler av Europa bortsett fra ved deler av Atlanterhavskysten og i alpene. Karuss har en svært lang historie som kulturfisk. Den er hardfør og kan overleve i svært små lokaliteter som hagedammer. Dette har gjort at karuss har vært flyttet og spredt rundt på det Europeiske kontinentet i århundrer. Den naturlige utbredelsen er derfor usikker.

I Norge har karuss sin hovedutbredelse på Østlandet og mer spredt på Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag. I Nord-Norge er det sikre funn kun ved Tjøtta i sørlige del av Nordland og ved Tromsø. Det har vært ulike oppfatninger om karuss er en naturlig forekommende art i Norge (Collet 1905), eller om den er flyttet hit av mennesker (Huitfeldt-Kaas 1918). Det er imidlertid mye som tyder på at arten har hatt naturlig innvandring (Øxnevad mfl. 1995, Poléo mfl. 1998, Kleiven 2001), men sannsynligvis bare til begrensede lavereliggende deler av Østlandet (Hesthagen & Sandlund 2016). Det finnes skriftlige kilder på at fiskearten har vært spredt i Norge av mennesker i over 300 år og vi vet ikke sikkert om den er naturlig hjemmehørende i deler av Norge (Kleiven 2013). Den første gode skriftlige dokumentasjonen på introduksjon av karuss er fra Bergen i 1685. Det antas at det var først og fremst embetsmenn, prester, handelsmenn eller rike personer som stod for innførselen av karuss her til Norge og videre spredning fra allerede etablerte lokaliteter. I motsetning til for folk flest, hadde karussen en høy verdi som matfisk i de øvre sosiale lagene i samfunnet (Kleiven 2001).

Funndata for hele verden fra Global Biodiversity Information Facility (GBIF).

I tillegg til i dammer og tjern, finnes karuss også i større innsjøer og sakteflytende elver. Den har evne til å overleve i ekstreme miljøer som for eksempel er sterkt forurenset eller har lite oksygen. Når mengden oksygen blir lav, som i små dammer om vinteren, responderer den ved å produsere etanol som hindrer vevet å bli ødelagt.

Artens næringsvalg er variert og inkluderer blant annet planterester, krepsdyr og insektlarver. Den kan derfor hindre gjengroing av små dammer, men også være næringskonkurrent til andre fiskearter. Karuss gyter i flere omganger i vegetasjonsbeltet i mai-juli og hver hunn har 150 000–300 000 egg som er ca. 1,5 mm i diameter. Den blir kjønnsmoden etter 2–5 år ved omtrent 10 cm lengde.