T34-C-6 sterkt kalkrike kystlyngheier 1:5000
Kystlynghei med feltsjikt av lyngarter hvor røsslyng er vanlig art, men der det også er stort innslag av graminider og urter. Utseende og dominansforhold varierer gjennom lyngheisyklusen, det vil si etter tid siden siste lyngsviing. Graminider og urter dominerer etter lyngsviing, men er vanlige og har høy dekning gjennom hele syklusen. Lyngarter er viktigst i byggefase og moden fase. Bunnsjiktet varierer fra sparsomt til velutviklet.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Økologisk karakteristikk
Sterkt kalkrike kystlyngheier har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting, sviing og eventuelt slått. Kartleggingsenheten forekommer på sterkt kalkrik mark. Artssammensettingen er karakterisert av lyngarter, graminider og urter. Røsslyng er en vanlig art, men dominerer i mindre grad enn i fattigere kystlynghei. Skiller seg fra svakt kalkrike kystlyngheier ved å ha større mangfold og dekning av kalkkrevende arter. Sterkt kalkrike lyngheier i nord (NT, NO) kan ha et betydelig innslag av alpine arter. Boreal hei er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngsviing (askelag i jorda, brente lyngrester). Dette, pluss forekomst av små røsslyngplanter og færre engarter, skiller også kystlynghei i pionerfase fra semi-naturlig eng. Myr har oftest dypere og mer velutviklet torvlag og dominans av myrarter.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Forekommer i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, fortrinnsvis i områder med kalkrike bergarter. Flyfoto: Farge oftest brungrønn til brungul, men sterkere innslag av gras eller urter kan gi reinere grønn farge. Nylig avsvidde arealer blir gråbrune til gulbrune med økende brungrønt ved regenerering av røsslyng eller mer grønne ved regenerering av gras. Tekstur ofte jevn, men med karakteristisk innslag av andre naturtyper som gir variasjon i farge og tekstur. Tekstur og farge varierer lite innen regioner og mellom regioner.
Utbredelse og regional fordeling
Sjelden, synes å ha størst forekomst i Nord-Norge, hyppigst i Salten-området (NO).