Ferskenslørsopp
Cortinarius lustrabilis
Med sin ofte livlige fersken-/aprikosaktige farge og særegne økologi og utbredelse, er ferskenslørsopp en meget karakteristisk art.
Kjennetegn
Hatten er 3,5–6 cm, halvkuleformet til hvelvet, senere avflatet. Den er glatt, noe klebrig, først blek av velumrester nærmest kanten. Videre er den hygrofan, og blir etter hvert livlig fersken-/aprikosfarget til mer rødbrun.
Skivene er gulbrune som unge. Stilken er 6–10 x 0,7–1,2 cm, mer eller mindre jevntykk, og gult stilktrama kommer til syne etter at et tynt dekke av overflatefibriller sprekker opp. De sparsomme velumrestene er litt klebrige. Lukten er søtaktig og smaken litt bitter, iallfall i hattkjøttet.
Sporene er 8,5–9,5 x 5–6 µm, eggformete til mandelformete, og fint eller middels vortet, mest i spissen; det vil si fjernest fra festepunktet.
Habitat og utbredelse
Ferskenslørsopp har en sjelden kombinasjon av økologi og utbredelse, ettersom den vokser i relativt sure gran- og furuskoger, samtidig som den norske utbredelsen er tydelig oseanisk (kystpreget), med spredte funn langs hele vestkysten. Dette er sjeldent for storsopparter som slørsoppene. Den er så vidt funnet også i Oslofjordområdet. Ferskenslørsopp synes generelt å være en svært sjelden art i hele Europa; men er rapportert fra Finland, Tyskland, Ungarn og Frankrike (den ble beskrevet derfra i 2000).
De ikke-nordiske funnene tyder imidlertid ikke på noen mer allmenngyldig oseanitetstendens, og det faktum at arten er funnet i både Finnmark og Nord-Finland tyder ikke på noen sørlig utbredelsestrend. Arten burde med sine karakterer, som sterke farger og ikke spesielt liten størrelse, ikke være oversett i noen særlig stor grad. Utbredelsesmønsteret man til nå har observert ut fra funn av ferskenslørsopp synes dermed å være reelt.
Forvekslingsarter
Den systematiske tilhørigheten innen slørsoppene har ikke vært helt opplagt for ferskenslørsopp, men etter DNA-undersøkelser har den vist seg å høre hjemme i seksjon Vibratiles (underslekt Myxacium), som den også opprinnelig ble beskrevet under. Den assosieres likevel ikke med de andre gule til rødbrune artene i seksjonen, som oftest er både skikkelig slimet og har en sterkere bitter smak.