Pseudomallada ventralis med typiske fargetegninger er lett gjenkjennelig på sin helsvarte bakkroppsunderside.

Kjennetegn

Hodet er grønt med fem svarte flekker – to foran hvert øye og én mellom antennene, men ingen markeringer bak disse. Maxillepalpene med mørke ringer. Forkroppen er grønn med små, mørke flekker eller streker på pro- og mesonotum, mens bakkroppen er grønn på oversiden og glinsende svart eller mørkebrun på undersiden. På alle fire vinger finnes innerst på costa en liten, svart flekk. Lengderibbene er grønne, og de fleste tverribber er helt eller delvis svarte. Beina er grønne, og føttenes klør har en utvidelse ved basis. Forvingelengde 12–16 mm.

Forvekslingsarter

P. ventralis kan først og fremst forveksles med sin nære slektning P. prasinus, som er den eneste andre arten med mørk flekk både ved basis av costa og mellom antennene. Utfargete dyr skilles dog uten større problemer, da P. prasinus har grønn underside på bakkroppen, mens P. ventralis har svart eller mørkebrun. Nyklekte og ikke helt utfargete dyr kan imidlertid ikke bestemmes med sikkerhet, bortsett fra at hanner kan bestemmes på genitaliene (under sterk lupe). Dessuten kan tørkete dyr av P. prasinus bli svært mørke på undersiden av bakkroppen, og da minne om P. ventralis. P. flavifrons har også svart flekk ved basis av costa, men den har gult hode og mangler flekk mellom antennene.

Levevis

Levestedene er lysåpne skoger – først og fremst løv-, men også barskoger – skogbryn, trær og busker langs markskiller, parker og hager, hvor den kan finnes på diverse arter, som eik, bøk, bjørk, or og bartrær. Sammenliknet med P. prasinus, har den en klar preferanse for kjølige, vegetasjonsrike og skyggefulle steder. Larvene er rovdyr som spiser bladlus og andre små insekter, mens de voksne lever av pollen. Arten kan bankes ned fra lave grener, og den kommer også til lys.

Livssyklus

Eggene legges enkeltvis på undersiden av blader eller småkvister, og de klekkes etter et par uker. Deretter følger tre larvestadier, hvor larvene dekker seg til med planterester og små byttedyrrester. Larvene overvintrer i siste eller nest siste stadium. Påfølgende vår spinner den utvokste larven en silkekokong, hvori den straks forpupper seg. Puppetiden varer et par uker, og de voksne dyrene kan ses på vingene fra midten av juni til midten av august. Det er én, muligens to, generasjoner i året.

Utbredelse

Første funn av P. ventralis i Norge er antakelig fra Helgøya i Ringsaker i juli 1849, samlet av Esmark. Videre er den kjent i et fåtall eksemplarer fra 1930-tallet fra Kristiansand, Mandal, Lærdal og Stryn. I nyere tid er den funnet flere steder på Østlandet. Ellers i Norden er det spredte forekomster i Sverige, i Finland er den utbredt i sørlige deler, og det er også funn fra lenger nord i landet. I Danmark er den funnet i mesteparten av landet. Videre nedover i Europa er den kjent fra mange land ned til Middelhavsområdet.