Sedimentsortering er en multidimensjonal lokal kompleks miljøvariabel (mLKM) som adresser hele spekteret av økologiske effekter av viktige prosesser knyttet til sedimentenes kornstørrelsesfordeling. 

I NiN versjon 1 ble dette komplekset av variasjon håndtert som én «lokal basisøkoklin», kornstørrelse (KO), som fordelte variasjonen i dominerende kornstørrelse fra leire til fast fjell på 9 kornstørrelsesklasser med tillegg av 6 såkalte «spesialtrinn» for spesielle, først og fremst biogene, substrater. Kornstørrelsen blir beskrevet ved bruk av Wentworths kornstørrelsesskala (Wentworth 1922) med 25 klasser som hver omfatter et intervall der kornstørrelsen dobles (gjengitt som NiN[2]AR1v0, Tabell B3–5). Dette er ulogisk i NiN-sammenheng fordi det ikke er noen entydig, monoton sammenheng mellom gradienter i artssammensetning og gradienter i sedimentenes kornstørrelsesfordeling. Derfor er det heller ikke er mulig å transformere fysisk kornstørrelse til én variabel som artssammensetningen er lineært relatert til ved én enkel transformasjon. I NiN versjon 2 er sedimentsortering derfor behandlet på to måter. På saltvannsbunn er det identifisert to viktige gradienter i artssammensetning som er nært knyttet til prosessene som forårsaker variasjon i sedimentenes kornstørrelsesfordeling. Disse inngår som to komplekse miljøgradienter i den multidimensjonale lokale komplekse miljøvariabelen (mLKM) sedimentsortering (S3): erosjonsmotstand (S3–E) og finmaterialinnhold (S3–F). I tillegg finnes flere kategorier av biogene substrater som har egenskaper som gjør at deres artssammensetning skiller seg betydelig eller vesentlig fra sorterte sedimenter som er sammenliknbare med hensyn til plassering langs S3–E og S3–F). Disse er inkludert i S3 som en kategorisk variabel, spesielle sedimenter (S3–S). I ferskvannsbunnsystemer er kornstørrelsesfordelingen enten et direkte uttrykk for vannforstyrrelsesintensitet (VF), eller av mindre betydning og opphav til mindre forskjeller i artssammensetning mellom spesifikke substratkategorier. Det samme er tilfellet i fastmarkssystemer. I disse systemene benyttes derfor en forenklet oppdeling, operasjonalisert som faktorvariabelen dominerende kornstørrelsesklasse (S1) som inneholder basisklasser for ulike kornstørrelser som fritt kan kombineres til hovedtypetilpassete trinn på grunnlag av kunnskap eller antakelser om omfanget av variasjon i artssammensetning som de gir opphav til. De to alternative måtene å beskrive variasjon relatert til sedimentsortering og kornstørrelse blir betegnet henholdsvis S3 (trevariabel-skjemaet; se NiN[2]AR1v0 Fig. B3–6) og S1 (envariabel-skjemaet). 

S3-skjemaet består av 16 kombinasjoner av basistrinn langs kombinasjoner av S3E og S3F, pluss 6 basisklasser innenfor S3S. Når S3 blir brukt til naturtypeinndeling, blir den oppfattet som én normal LKM.

Erosjonsmotstand (S3–E) er første «dimensjon» i S3-skjemaet fordi erosjonsmotstanden, eller eroderbarheten, anses som viktigste LKMg for å forklare variasjon i artssammensetning relatert til sedimentsammensetning. En presis definisjon av erosjonsmotstand er «et sediments evne til å motstå vannerosjon; målt som kritisk skjærstyrke, samt sedimentets evne til å motstå andre ytre påvirkninger slik det kommer til uttrykk gjennom sedimentets kornstørrelsesfordeling». Begrepet kritisk skjærstyrke (critical shear strength) defineres i NiN med utgangspunkt i Bjerkeng & Molvær (2002) som «kraften som må utøves for å gi begynnende oppvirvling, enten for enkeltkorn for grovere sedimenter (sand og grovere) eller for sedimentet som helhet for såkalt kohesive sedimenter som har betydelig innslag av silt og leire». Kritisk skjærstyrke (og erosjonsmotstand) følger en J-formet kurve, den såkalte «Hjulström-figuren», som funksjon av dominerende kornstørrelse (se NiN[2]AR1v0, Fig. B3–7; se også NiN[1]AR14, Hjulström 1935, Shields 1936, Bjerkeng & Molvær 2002 og Sulebak 2007). Kurvens form gjør at det innenfor hvert eroderbarhetsnivå finnes sedimenter med svært ulike dominerende kornstørrelser; stor erosjonsmotstand finner vi både i faste leirsedimenter og steindominerte sedimenter mens fin sand er det lettest eroderbare sedimentet. Innenfor silt- og leirdominerte sedimenter øker erosjonsmotstanden med økende «pakking» av sedimentene; det er en gradvis overgang mellom leirsedimenter og leirstein (forsteinet leire). Istidsavsetninger av fast blåleire («moreneleire») kan være nesten like faste som (løse) bergarter som f.eks. sandsteiner. Leirrike sedimenters erosjonsmotstand er også avhengig av sedimentenes vanninnhold, og vanninnholdet er indirekte og direkte viktig for sedimentenes funksjon som livsmedium, både for planter og for dyr.

I sublitorale sedimentbunnsystemer er sedimentene i stor grad vasket ut og sortert av eroderende krefter (bølge- og strømvirkning) slik at kornstørrelsesfordelingen gjenspeiler sedimentenes (iboende) motstand mot erosjon. Erosjonsmotstand er derfor et godt begrep for den første dimensjonen innenfor S3 i disse systemene.

Finmaterialinnhold (S3–F) er viktig for å beskrive variasjon i  artssammensetningen fordi det på hvert trinn langs eroderbarhetsgradienten finnes finere og grovere sedimenter. Forskjellen mellom disse er avgjørende for sedimentenes innhold av gravende fauna (infauna) og påvekstorganismer (epifauna). Fra artssammensetningssynspunkt er «mellomklasser» med hensyn til finmaterialinnhold, som f.eks. finmaterialrik steinbunn, viktige fordi finmaterialet skaper levevilkår for arter som er knyttet til finere sedimenter (sedimenter med lavere erosjonsmotstand). Årsaken til at slike blandete sedimenter forekommer, er at partikler som stikker opp fra bunnen får redusert erosjonsmotstand, mens partikler som gjemmer seg mellom større partikler får økt erosjonsmotstand i forhold til et homogent sediment (Shvidchenko et al. 2001). Med finmateriale menes i denne sammenhengen organisk og uorganisk materiale med kornstørrelse < 1/16 mm (silt og leire). Finmaterialinnhold angis som vektprosentandel i sedimentet.

Finmaterialinnholdet på sublitoral sedimentbunn er resultatet av en dynamisk balanse mellom erosjon av det opprinnelige sedimentet og tilførsler av finmateriale. Sedimentene inneholder det materialet som under de rådende forholdene, fram til i dag, ikke har blitt vasket vekk. Finmaterialinnhold er derfor valgt som betegnelse for den andre dimensjonen innenfor S3 uten at man går inn på hvilke prosesser som er involvert i å bestemme sedimentenes finmaterialinnhold (mange ulike prosesser, historiske og aktive, er sikkert involvert).

Innenfor flere av sediment kategoriene definert ved en gitt kombinasjon av erosjonsmotstand og finmaterialinnhold finnes i tillegg til normale mineraljordssedimenter også bioklastiske sedimenter, det vil si «sedimenter som for en stor del består av partikler av biologisk opprinnelse». Når disse sedimentene har spesielle egenskaper som resulterer i en artssammensetning som er betydelig eller vesentlig forskjellig fra sedimenter som er sammenliknbare med hensyn til erosjonsmotstand og finmaterialinnhold, skal de etter prinsippene for typeinndeling i NiN versjon 2 gi grunnlag for inndeling i egne grunn- eller hovedtyper. Slike bioklastiske sedimenter (som utgjør de fleste av klassene i S3–S) utgjør derfor den tredje dimensjonen innenfor S3, faktorvariabelen spesielle sedimenter (S3–S). Også usorterte sedimenter er inkludert i S3–S som en «spesialkategori» i forhold til sorterte sedimenter.

Kunnskapsbehov: 

Det er behov for kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor viktige artsgrupper, relatert til dominerende kornstørrelse på marin sedimentbunn, som grunnlag for å revidere den foreslåtte basistrinn- og basisklasseinndelingen av S3.
Det er behov for mer kunnskap om de prosessene som forårsaker variasjon i dominerende kornstørrelse i ulike saltvannsbunnsystemer.
Det er behov for tester på grunnlag av generaliserte artslistedata av fors kjeller i artssammensetning mellom de spesielle sedimentkategoriene som inngår i S3–S og «normale» sedimenter med sammenliknbar erosjonsmotstand  (S3–E) og sammenliknbart finmaterialinnhold (FI) for å finne ut hvilke kategorier det er grunnlag for å opprettholde (og om det eventuelt er grunnlag for å opprette nye).

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

En utførlig beskrivelse av S3-skjemaet med økologisk begrunnelse finnes i NiN[2]AR1, kapittel B3k.
Betydningen av dominerende kornstørrelse for artssammensetningen i ulike raspåvirkete og skredutsatte skogsmarksutforminger er testet ved bruk av generaliserte artslistedatasett (se NiN[2]AR2, kapittel B9).