Våtsnøleier betegner mer eller mindre langvarig snødekt mark som tilføres smeltevann fra ovenforliggende snøskavler eller breer gjennom store deler av vekstsesongen.

Høy markfuktighet og langvarig snødekning gir opphav til en artssammensetning med sterkt innslag både av snøleiearter og arter typisk for myr og kilde. Våtsnøleier er (stort sett) begrenset til lav- og mellomalpin bioklimatisk sone, der den lave produksjonen balanseres av relativt høy nedbrytning forårsaket av rikelige tilførsler av friskt smeltevann (og kildevann), som også kan forårsake bortvasking av produsert organisk materiale. Våtsnøleiene er derfor, i motsetning til myrer, ikke torvmarker og karakteriseres av lavt innhold av organisk materiale (IO) (IO∙0a). Dette er sannsynligvis hovedgrunnen til at våtsnøleiene har blitt betraktet som fastmarksvegetasjonstyper i vegetasjonsinndelingssystemene (Gjærevoll 1956, Fremstad 1997). Analyser av generalisert artslistedatasett B11 viser imidlertid at artssammensetningen i våtsnøleier har større likhet med våtmarkssystemer enn med fastmarkssystemer (NiN[2] Artikkel 2, kapittel B11).

 

Våtsnøleie og snøleiekilde. Ekstremt kalkfuktsnøleie i mellomalpin bioklimatisk sone ca. 1540 m o.h. mellom S. og M. Knutshø (Oppdal, Sør-Trøndelag). Snøleiet har flekker med grunn flytjord mellom grus og stein. Det overrisles av smeltevann fra den store snøskavlen i venstre bildekant til langt uti vekstseongen (bildet er tatt 26. juli).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Alt vann som tilføres seine og ekstreme snøleier, også overrislingsvann (overflateavrenningsvann) som tilføres ved smelting av snø, har en «friskhet» som minst tilsvarer svak kildevannspåvirkning. Våtsnøleiene har derfor mer eller mindre sterkt preg av kildevannspåvirkning og det finnes er en gradvis variasjon fra våtsnøleier med svakere innslag av kildearter til svake kilder med sterkt innslag av snøleiearter. Hovedtype V6 Våtsnøleie og snøleiekilde omfatter hele denne variasjonsbredden, og inkluderer således variasjon fra moderate til ekstreme snøleier på mer eller permanent overrislet mark med grad av kildevannspåvirkning (KI) som varierer fra svak (KI∙b) til ustabil kilde (KI∙e). Grensa mellom V6 og V4 Kaldkilde trekkes på grunnlag av snødekkevarighet slik denne kommer til uttrykk i innholdet av snøleiearter; desto mer langvarig snødekke, desto sterkere må kildevannspåvirkningen være for at kilden skal unngå snøleiepreg. Stabile kilder med stor utstrømming, som har åpent vannspeil gjennom hele vinteren (se f.eks. Dahl 1957), mangler alltid snøleiepreget og skal derfor alltid tilordnes V4. Snøleiekilder (KI∙2) anses å forekomme i seine og ekstreme snøleier, mens svake kilder med snødekkevarighet som svarer til moderat snøleie skal tilordnes V4.

Hovedtypen «Arktisk-alpin grunn våtmark» (V9) i NiN versjon 1 er inkludert i V6 som grunntyper på moderat snøleiepreget mark med svak kildevannspåvirkning (SV∙1 & KI∙1). Beskrivelsen av «Arktisk-alpin grunn våtmark» illustrerer utfordringene som knytter seg til typifisering av natur i overgangen mellom fastmarks- og våtmarkssystemer i fjellet, der torvproduksjonen er svak eller mangler helt: «Arktisk-alpin grunn våtmark består av sand- og grusflater uten eller med lite innhold av organisk materiale, men som holdes veldig fuktige fordi smeltevann fra snøfonner renner over marka store deler av sommeren. Plantene som vokser i arktisk-alpin grunn våtmark er arter som også finnes i myr og kildeområder. ... Arktisk-alpin grunn våtmark inneholder en del arter som er vanlige i kilder [slike som vrangnøkkemose (Warnstorfia exannulata), som mangler på Svalbard, og blodnøkkemose (W. sarmentosa)] sammen med arter som normalt mangler i kilder. Snøull (Eriophorum scheuchzeri) er et eksempel på en myrart som ofte dominerer i arktisk-alpin grunn våtmark. Et økologisk likhetstrekk mellom arktisk-alpin grunn våtmark (først og fremst på det norske fastlandet) og overrisla snøleie, er tilførselen av smeltevann gjennom store deler av vekstsesongen. De fleste typiske snøleiearter mangler imidlertid i arktisk-alpin grunn våtmark fordi snødekket ikke er langvarig.» Denne beskrivelsen passer perfekt på moderate våtsnøleier.

Variasjon

Med økende snødekkevarighet (ekstrem-snøleier; SV∙3) og økende kildevannspåvirkning (KI∙2; svak eller ustabil kilde) reduseres betydningen av kalkinnhold (KA) for variasjonen i artssammensetning: Analysene av generalisert artslistedatasett B11 gir støtte til inndeling av KA i 2 hovedtypetilpassete standardtrinn, og at KA ikke gir opphav til betydelig variasjon i ekstrem-kildesnøleie. Grensa mellom de to hovedtypetilpassete KA-trinnene er trukket mellom KA∙f og KA∙g som en tilpasning til trinngrensene som benyttes i grunntypeinndelingen av V4 Kaldkilde.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor våtsnøleie og snøleiekilde og de økologiske årsakene til denne variasjonen (se NiN[2]AR2, kapittel B11).

Grunntypeinndeling

V4 er delt i 6 GT for alle kombinasjoner av hLKM 3 SV & tLKM KA for tLKM KI∙1 (våtsnøleie), + 3 GT for kombinasjoner av SV∙2–3 & KI∙2 (snøleiekilde).