Boreal hei omfatter åpne hei- og på kalkrik grunn svakt engpregete, først og fremst dvergbuskdominerte natursystemer uten et dominerende tresjikt. Boreal hei er formet gjennom avskoging av fastmarksskogsmark og opprettholdelse av åpen mark gjennom rydding av kratt og trær og sommerbeite med moderat beitetrykk. Boreal hei forekommer over hele landet, med arealmessig tyngdepunkt i mellomboreal og nordboreal bioklimatisk sone i indre deler av Sør-Norge.

Hei i betydningen åpen, dvergbuskdominert mark forekommer over store deler av landet, men dekker særlig store arealer langs kysten og øverst i østlandsdalene. Utstrekningen av boreal hei øker oppover mot skoggrensa, og boreal hei når sin største relative arealutstrekning (andel av fastmarksarealet) i nordboreal bioklimatisk sone og i overgangsseksjonen og den svakt kontinentale bioklimatiske seksjonen. Dette er nettopp områdene der seterdriften har sin sterkeste tradisjon i Norge (og der setring fortsatt står sterkest), og der fast bosetning når høyest opp mot fjellet (Bryn 2008). Boreal hei, liksom kystlynghei, dannes ved avskoging. Avskogingen av seterområdene var et resultat av mange samvirkende faktorer. I kontinentale (klimatisk tørre) områder vokser trærne langsommere enn i oseaniske områder, og veksthastigheten avtar også med høyden. Seterbruket, og i særdeleshet osteproduksjon, var ekstremt energikrevende og førte til konstant mangel på ved (Reinton 1957). I tillegg ble trevirke nyttet til bygningsmateriale, gjerdemateriale, emnevirke, trekull-, jern- og tjæreproduksjon; noen steder også til bergverksdrift (Folldal og Røros). Sammen med husdyrbeite sørget den vedvarende etterspørselen etter ved for at de avskogete områdene ikke grodde igjen med kratt og trær. Omformingen av tidligere skogsmark til åpen mark pågikk i flere hundre år. Boreal hei kjennetegnes av at beitetrykket gjennomgående var (og er) svakere enn i semi-naturlig eng. Likevel har beiting vært en viktig medvirkende årsak til opprettholdelse av boreal hei som åpent natursystem gjennom hundrer av år. Med sterkere beitetrykk ville heiene utviklet seg videre til engpregete systemer.

Arealet som dekkes av boreal hei er nå avtakende, først og fremst fordi opphør av beite og annen utmarksbruk (rydding, vedhogst) har ført til at store deler av heiarealet er i gjengroing .

Boreal hei kan, liksom kystlynghei, være dominert av røsslyng (Calluna vulgaris), men også andre arter, som for eksempel dvergbjørk (Betula nana), krekling (Empetrum nigrum) og lavvokst einer (Juniperus communis), kan stedvis være minst like viktige. På kalkrik grunn får boreal hei sterkere innslag av gras og urter, og sterkere engpreg (liksom sammenliknbar fastmarksskogsmark).

Boreal hei. Kalkfattig boreal hei dekker store områder i nordboreal bioklimatisk sone i innlandet i Sør-Norge. Bildet viser et rolig landskap omkring fjellgården Bergseng i Folldal (Hedmark) der boreal hei er viktigste natursystem-hovedtype. Lengre unna gården gradvis overgang mot fastmarksskogsmark. Dominanter i heivegetasjonen er dvergbjørk Betula nana, røsslyng Calluna vulgaris, krekling Empetrum nigrum og lavvokst einer Juniperus communis.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Boreal hei som ikke lenger ryddes, vil gro igjen og etter hvert nå en ettersuksesjonstilstand av skogsmark. Overgangen til en skogsmarkshovedtype finner sted når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for skogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Definisjonen av ettersuksesjonstilstanden, «økosystemtilstand etter suksesjon, det vil når artssammensetningen indikerer tilhørighet til samme standardtrinn langs en suksesjonsgradient som et sammenliknbart system på naturlig mark, endringstakten ikke lenger er vesentlig raskere og/eller har klarere retning enn i dette systemet, og prosessene som karakteriserer et system på naturlig mark er gjenopprettet», innebærer at semi-naturlig mark som gror igjen med treslag som kan gi opphav til langvarige suksesjonsstadier, som f.eks. gråor på beitemark på Vestlandet, ikke når ettersuksesjonsstadiet sjøl om gjengroingssjiktet skulle nå gammelskogsstadiet (7SD–NS∙5). Først når klimakstreslaget er etablert og når gammelskogsstadiet, eller markas artssammensetning klart indikerer at et skogsmarkssystem er etablert, skal slike arealer typifiseres som skogsmark.

Variasjon

Basis for grunntypeinndelingen er at boreal hei er avskoget fastmarksskogsmark og derfor i utgangspunktet skulle omfatte variasjon langs de samme hLKM og tLKM som er viktige i denne hovedtypen. Boreal hei burde også ha felles viktige LKM med T3 Fjellhei, leside og tundra (ikke tresatte områder på tilsvarende mark over skoggrensa) og T32 Kystlynghei (avskoget fastmarksskogsmark som har vært gjenstand for ekstensiv hevd ved brenning og helårsbeite gjennom lang tid). Grunntypeskjemaet for T31 Boreal hei er en kopi av grunntypeskjemaet for T3 (og T32), som skiller seg fra skjemaet for T4 med hensyn til antallet trinn langs hLKM uttørkingsfare (UF); 3 i T3 og T32 og 4 i T4. Årsaken til at en tredeling av UF er valgt, er vindens uttørkende effekt i åpen mark (og på mark med åpen tresetting opp mot fjellet), som nok gjør at den friskeste åpne marka uten kildevannspåvirkning blir mindre frisk enn den friskeste skogsmarka (UF∙a mangler i åpen mark).

De tre uLKM er valgt blant uLKM i T3, T4 og T32 fordi de sannsynligvis forårsaker variasjon i artssammensetning i åpne avskogete områder under skoggrensa.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

Boreal hei er knapt undersøkt i Norge, til tross for at avskogete områder under skoggrensa dekker over 10% av det norske landarealet (Bryn et al. 2013). Det er behov for undersøkelser som tallfester variasjonen i artssammensetning langs viktige LKM, for karplanter, moser, lav og sopp.

Grunntypeinndeling

T31 er delt i 12 GT for alle kombinasjoner av hLKM 4 KA × 3 UF, + 2 GT for spesielle kombinasjoner av UF & KA med KI∙2.