Breforland og snøavsmeltingsområde omfatter løsmassedekkete fastmarksarealer som har smeltet fram etter lille istids maksimum, det vil for det norske fastlandet si etter ca. 1750, for norske områder i Arktis enda seinere. Fordi dannelsen av et jordsmonn tar mye lengre tid enn 200–300 år, skiller breforland og snøavsmeltingsområde seg fra historisk eldre natursystem-hovedtyper på jorddekt fastmark ved å mangle jordsmonn helt eller skiller seg ut ved at jordsmonnet er tynt og uten tydelige sjikt.

Engelskbukta på Svalbard. Breen i bakgrunnen er Comfortlessbreen, morenemassene i forkant er fra Uvêrsbreen.

Hovedtypen omfatter arealer i langsom suksesjon, der det gjennom etablerings- og konsolideringsfasen (LA∙cdef) finner sted en gradvis differensiering i retning av normale og regionalt arealmessig viktige hovedtyper, over skoggrensa først og fremst T3 Fjellhei, leside og tundra og T7 Snøleie, men også, på steder med tilførsel av stagnerende eller bevegelig vann, mot V1 Åpen jordvannsmyr, V4 Kaldkilde eller V6 Våtsnøleie og snøleiekilde. I tidlige suksesjonstrinn (initial- og koloniseringsfasen; LA∙0ab) er de breavsatte sedimentenes dominerende kornstørrelsesfordeling en viktig bestemmende faktor for hvilken retning suksesjonen etter hvert tar.

Norske is- og snøavsmeltingsområder har en helt spesiell historie. På det norske fastlandet startet blottleggingen av mark som tidligere var dekket av breer etter «lille istids maksimum» omkring 1750, på Svalbard til dels noe seinere. Dagens breforland (og snøavsmeltingsområder) har altså ligget åpne for primær suksesjon i en periode som er kortere enn 250 år, mens de omkringliggende områdene har vært isfrie minst i omkring tusen år, men oftest betydelig lenger. Innenfor breforland og snøavsmeltingsområde finnes betydelig variasjon i lokale miljøforhold og organismesamfunn, ikke minst fordi breforland finnes over et stort spenn av bioklimatiske soner. Breforland utgjør størst arealandel i nordboreale og alpine bioklimatiske soner, men finnes unntaksvis helt ned til sørboreal sone (f.eks. i Jostedalen, Luster SF). Den store regionale variasjonen i hastigheten på økologiske prosesser er, sammen med variasjon i tid siden framsmelting, vesentlige årsaker til variasjon innenfor natursystem-hovedtypen breforland og snøavsmeltingsområde.

Innenfor breforlandet finnes samme kombinasjoner av klimatiske forhold og berggrunn/løsmasser/fuktighetsforhold som på «gammel mark» like utenfor breforlandet (der det finnes våtmarker og en rekke ulike typer åpen fastmark samt, i boreale bioklimatiske soner, skogsmark). Likevel skiller breforlandet seg vesentlig fra slik «gammel mark» ved å ha et tynt jordsmonn uten velutviklet sjiktning. Dette gjelder både på steder med fastmarks- og med våtmarkslignende utseende. Typisk er jordsmonnet (over eventuell mineraljord) i breforlandet usjiktet og bare noen få cm tjukt, og ofte mangler sjikt med høyt innhold av organisk materiale (humuslag). Det er uvisst hvor lang tid breforlandet trenger for å utvikle økosystemer som med hensyn til jordsmonns- og andre økosystemegenskaper ikke kan skilles fra fjellhei, leside og tundra, snøleie, fastmarksskogsmark, åpen jordvannsmyr, kaldkilde og våtsnøleie, men sannsynligvis dreier det seg om vesentlig mer enn 250 år for de fleste av disse typene, kanskje med unntak av kilder som synes å kunne etablere en typisk vegetasjon i løpet av noen tiår (hvorvidt typiske økosystemfunksjoner da er etablert er ukjent). Arealenheter som i dag tilhører breforland og snøavsmeltingsområde vil derfor i overskuelig framtid bevare sine distinkte karaktertrekk som for eksempel mangel på velutviklet jordsmonn, til tross for at vegetasjonstyper med overflatisk likhet med vegetasjonen på tilsvarende arealer utenfor breforlandet kan utvikle seg på mindre enn 250 år. Arealutviklingen over tid (og endringen i arealdekning) for breforland og snøavsmeltingsområde er av spesiell interesse i ei tid med global oppvarming, som indikator på balansen mellom forventet økning både i vinternedbør og sommeravsmelting

Eksakte arealtall for denne natursystem-hovedtypen i Norge i dag finnes ikke. Dersom avsmeltingen forsetter med samme hastighet som de siste årene, vil arealet av breforland og snøavsmeltingsområde fortsette å øke, på bekostning av I1 Snø- og isdekt fastmark

Breforland og snøavsmeltingsområde. Skjerdingsdalsbreen , som fortsatt kan ses i bildets overkant (bildet er tatt fra Dalsnibba, Geiranger, Stranda, Møre og Romsdal), har vært i rask tilbaketrekning gjennom ei årrekke (botnen under breen, hvor en liten skavl er synlig på bildet som er fra 2006, står avmerka som bre på kartet utgitt i 1995). Foran i bildet ses ulike morenetrinn.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

T26 Breforland og snøavsmeltingsområde omfatter alt areal som har smeltet fram etter lille istids maksimum og som er dekket av løsmasser.

Variasjon

Hovedtypen omfatter variasjon langs primærsuksesjonsgradienten langsom suksesjon (LA) fra naken mark til og med konsolideringsfasen (LA∙f), og går deretter over i en annen hovedtype som omfatter ettersuksesjonstilstanden. Med få unntak (noen utpregete pionerarter finnes, men langt de fleste artene som vandrer inn i breforlandet gjenfinnes også i ettersuksesjonstilstandens naturtyper.  LA er derfor nærmest å anse som en omvendt artsuttynningsgradient, som etter retningslinjene for hovedtypespesifikk trinndeling skal deles i to standardtrinn for artsuttynningsintervallet, det vil si i T26 (jf. NiN[2]AR1, kapittel B3h, punkt 9). Det er imidlertid mulig at det er så stor og systematisk endring i artssammensetning gjennom suksesjonsforløpet av det er grunnlag for å splitte LA∙2 i ett trinn for etableringsfasen (LA∙cd) og ett for konsolideringsfasen (LA∙cd). Ordinasjonsanalyser av materiale fra breforlandet under Nigardsbreen (Rydgren et al. 2014) tyder imidlertid ikke på at dette er tilfellet.

I tidlige suksesjonsfaser (pionérfasen; LA∙0ab) er substratets (de breavsatte løsmassene) kornstørrelsesfordeling viktig for artssammensetningen; dette er fanget opp av LKM S1 som er delt i tre etter mønster av andre naturtyper på sorterte sedimenter på fastmark (f.eks. T13 Rasmark, T17 Aktiv skredmark og T18 Åpen flomfastmark.

Gjennom etablerings- og konsolideringsfasen skjer en gradvis utdifferensiering av arealenheter med ulik artssammensetning, hvor artssammensetningen i sterkere og sterkere grad kan predikeres på grunnlag av miljøinformasjon, relatert til topografi, snødekkevarighet og markfuktighet. Dette er beskrevet i en lang rekke vegetasjonsøkologiske studier i breforland i Norge (f.eks. Fægri 1934, Matthews 1979a, 1979b, Matthews & Whittaker 1987, Vetaas 1994, Rydgren et al. 2014). Som et alternativ til det hovedtypespesifikke inndelingsgrunnlaget som ble benyttet til grunntypeinndeling av tilsvarende hovedtype i NiN versjon 1, er i NiN versjon 2 tentativt SV og VM inkludert som ytLKM og KI som uLKM, for å differensiere på grunntypenivå mellom natur som ut fra artssammensetningen lar seg typifisere som et initialstadium til en hovedtype.

Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

 

Kunnskapsbehov

Breforland har vært grundig undersøkt i Norge (se referanser over). Det er derfor først og fremst et behov for å systematisere eksisterende kunnskap. Nye analyser på eksisterende data kan være nyttig for å teste grunntypeinndelingen. Det er behov for studier som relaterer variasjon i artssammensetning i konsolideringsfasen til miljøvariabler.

Grunntypeinndeling

V26 er delt i 3 GT for kombinasjoner av S1 med LA∙1 (pionerfasen i suksesjonen) og i 4 GT for kombinasjoner av t LKM SV og VM med LA∙2 (etablerings- og konsolideringsfasen).