Oppfrysingsmark er en veldefinert naturtype som omfatter mark, ofte med fuktmarkskarakter, i mellomarktisk og nordarktisk, mellomalpin og høgalpin bioklimatisk sone. Oppfrysingsmark er knyttet til områder med permafrost og sterk frostvirkning (oppfrysing, kryoturbasjon) som gir opphav til karakteristiske mikro-landformer (regelmessige ring-, polygon- eller stripestrukturer av grovt mineralmateriale som alternerer med fint, overveiende silt-dominert materiale («finjord») i et mer eller mindre regelmessig mønster.

Oppfrysingsmark nær toppen av Tronden (Alvdal, Hedmark). Flekker med sammenhengende vegetasjon finnes nær steinsirklenes finjordsrike sentrum.

Oppfrysingsmark mangler sammenhengende karplantedekke med vedplanter. På det forstyrrelsesutsatte jordsmonnet i finjordsflekkene er artsutvalget begrenset til forstyrrelsestolerante arter; levermoser spiller en viktig rolle. På de grovere substratene kan det finnes lav, men lavdekningen avtar sterkt når frostprosessene blir særlig aktive. Både finjords- som grovmaterialområdene inngår i T19 Oppfrysingsmark.

Oppfrysingsmark finnes først og fremst i øvre del av mellomarktisk og mellomalpin bioklimatisk sone og tilgrensende deler av nordarktisk og høgalpin sone. «Frostmarka» «erstatter» fjellhei og tundra (og fjellgrashei og grastundra) på relativt flat, fuktig mark når frostprosessene blir sterke. Ofte er oppfrysingsmark enerådende over større områder. Oppfrysingsmark «erstatter» også moderat, på større høyder også til dels seint, snøleie. Avblåste rabber og ekstreme snøleier kan imidlertid forekomme side om side med oppfrysingsmark opp i den høgalpine sonen (NiN[1]AR15: Fig. 3).

Oppfrysingsmark er betinget av permafrost, som i kombinasjon med kjølig klima og kort vekstsesong sørger for at marka blir relativt stabilt fuktig. Det relativt tynne snødekket (i Arktis først og fremst på grunn av lav vinternedbør, på fastlandet først og fremst på grunn av vind og konvekse oppstikkende landformer) gjør at marka utsettes for sterk oppfrysing. Oppfrysingsmark karakteriseres ved en kombinasjon av fuktig jordsmonn og sterk frostaktivitet (se NiN[1]AR15: Fig. 1).

De periglasiale prosessene som forårsaker frostvirkning i høgfjellet, og de mikro-landformene frostvirkningen resulterer i, er beskrevet i NiN[1]AR16, i beskrivelsen av landformenheten strukturmark og i beskrivelsen av LKM oppfrysing (OF).

Oppover/nordover i den mellomalpine/mellomarktiske og den høgalpine/nordarktiske tundrasonen blir klimaet kjøligere og organismemangfoldet avtar. Ved grensa mellom mellomalpin og høgalpin sone stopper vedplantene [med unntak for musøre (Salix herbacea) og polarvier (Salix polaris), som kan forekomme i oppfrysingsmark i den høgalpine sonen], fordi respirasjonstapet i den kalde sesongen blir for stort til at vedaktig livsform er levedyktig. I Arktisk setter et tilsvarende respirasjonstap nordgrenser for halvhøye dvergbusker [for eksempel kantlyng (Cassiope tetragona)] nord for grensen mellom den mellomarktiske og den nordarktiske tundrasonen, og for krypende dvergbusker som polarvier (Salix polaris) ved skillet mellom nordarktisk tundrasone og arktisk polarørkensone.

Vegetasjon i oppfrysingsmark er beskrevet i flere arbeider. Fra Svalbard beskriver Elvebakk (2005a) to kartleggingsenheter fra den nordarktiske tundrasonen; #8 «Mesic, circumneutral tundra characterized by Luzula nivalis, og #9 mesic, acidic tundra characterized by Luzula confusa». Begge disse dekker betydelige arealer (Elvebakk 2005: Fig. 1). De arktiske samfunnene dominert av frytle (Luzula-arter) har ofte en distinkt plassering omkring midten i soneringen fra rabbe til snøleie, svarende mer eller mindre til lesida og de moderate snøleiene på fastlandet (Elvebakk 1985). Det er lang tradisjon for å inkludere disse samfunnene i tundra-begrepet (se Artikkel 9), men dette er i så fall en sterkt frostpåvirket tundra (preget av oppfrysingsfenomener). Med hensyn til artssammensetning passer den bedre i en hovedtype sammen med den typiske alpine oppfrysingsmarka.

Fremstad (1997: 156) samler all «frostmark» i én type, «R6 Frytle-grasmark», med én fattig og én rik utforming. Disse svarer henholdsvis til Dahl (1957) sitt Luzulo-Cesietum og Nordhagen (1943) og Gjærevoll (1956) sitt Luzulion nivalis. Det har vært en del forvirring omkring plassering av frostmarka langs en gradient fra rabbe til snøleie. Gjærevoll (1956) anser Luzulion nivalis som et snøleiesamfunn (hans avhandling har snøleier som tema), men han (Gjærevoll 1956: 376) siterer også Nordhagen (1937) på at «Luzulion arcticae» [= Luzulion nivalis] er knyttet til fuktige steder med sein utsmelting men uten tjukt snødekke, utsatt for solifluksjon (jordflyt). Fremstad (1997: 157) betrakter sin type R6 som rabbevegetasjon (R) og skriver under økologi «manglende til middels snødekke ... polygonmark i flatt terreng eller solifluksjonsmark i noe hellende terreng ... jordforstyrrelse avgjørende for typen ... utformingene b [«Fattig gras-frytle-mose-utforming»] og c [«Rik tilsvarende»] forekommer ofte på samme plass i soneringene i mellomalpin sone som lesider i lavalpin sone.»

Uklarheten med hensyn til plassering av oppfrysingsmark langs «rabbe-snøleiegradienten» skyldes sannsynligvis først og fremst at snødekkestabiliteten avtar mot økende høyde over havet, og at slik mark først og fremst er betinget av andre miljøegenskaper enn snødekke. Oppfrysingsmark kan sannsynligvis finnes over et spekter av snødekkevarighet, gitt at lokale og regionale forutsetninger for oppfrysing er til stede.

Den regionale fordelingen av oppfrysingsmark, samt en mer utførlig beskrivelse av prosessene som er involvert i oppfrysing, er også beskrevet under LKM oppfrysing (OP).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

Til grunn for inndeling av T19 Oppfrysingsmark er først og fremst lagt todelingen mellom områder med grovt materiale, først og fremst stein (S1∙c), og områder dominert av finere materiale, først og fremst silt (S1∙h). Todelingen mellom alternerende finjords- og grovsubstratområder, typisk i en regelmessig mosaikk, kommer til uttrykk ved at dominerende kornstørrelsesklasse (S1) er en hLKM i T19, som blir behandlet som en lokal kompleks miljøfaktor (LKMf). Kornstørrelser mellom fin sand og middels grus finnes bare svært sparsomt i oppfrysingsmark. Grovsubstratet kan ha sparsom påvekst av lav, men kryoturbasjonen forhindrer en velutviklet lavflora. På finjordsflekkene finnes variasjon i artssammensetning relatert til kalkinnhold (KA), anslagsvis tilstrekkelig til å rettferdiggjøre KA som en tLKM innenfor hovedtypen.

Kunnskapsbehov

Hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA.

Vegetasjonsøkologiske undersøkelser av oppfrysingsmark med sikte på å klarlegge hvilke arter som karakteriserer hovedtypen og relasjoner mellom artssammensetning og miljøforhold innenfor typen. Det bør særlig undersøkes hvorvidt det er variasjon i artssammensetning relatert til vannmetning (VM) av substratet.

Grunntypeinndeling

T19 er delt i 2 GT for hLKM S1, + 1 GT for variasjon langs KA innenfor S1∙B.