Åpen flomfastmark omfatter åpne fastmarksarealer i flomsonen, først og fremst langs større elver, men også på innsjø-landstrand, på sorterte sedimenter med dominerende kornstørrelse fra stein til leire.

Åpen flomfastmark langs elver er vanligvis utsatt for veksling mellom erosjon (i perioder med stor vannføring) og sedimentasjon i perioder med lavere vannføring. Vannets eroderende kraft er avhengig av innholdet av bre- eller elvesedimenter. Åpen flommark, det vil si ikke tresatt flommark, forutsetter sterk eksponering overfor vannforstyrrelse. For at flommarka skal forbli åpen, må vannets forstyrrelseseffekt være så sterk at vedvekster ikke klarer å etablere seg og/eller opprettholde stabile bestander over tid. Vannforstyrrelseseffekten øker mot elveløpet eller vannkanten. De største sammenhengende arealenhetene av åpen flomfastmark finnes på elvesletter (innlandsdeltaer) og langs større elver i flate dalbunner, særlig der elver møtes.

Flommarkene har særlig stor horisontal utstrekning på elvesletter i nedre deler av vassdragene der dalene flater ut (for eksempel Glommas delta i Nordre Øyeren) og på slake dalpartier i innlandet, blant annet omkring deltaer omkring elvemunninger i annen elv [for eksempel Follas delta i Glomma i Alvdal (Hedmark); Grimsas delta i Folla i Folldal (Hedmark), Visas delta i Otta i Lom (Oppland) og Grøvus utløp i Driva i Sunndal (Møre og Romsdal)]. Vegetasjonen på elveører (åpen flomfastmark) i Sør- og Midt-Norge er beskrevet i større arbeider av Galten (1978), Klokk (1980, 1981) og Fremstad (1981).

Store sedimentasjonsflater som over lengre tid forblir åpne og der det skjer en netto sedimentering av sand og grus, finnes der breelver går gjennom store elvesletter, sandurer. Det best utviklete sandurområdet i Norge er Fåbergstølsgrandane i Jostedalen (se Odland et al. 1989). Åpen flomfastmark finnes også stedvis i landstrandbeltet langs innsjøer, først og fremst på steder der strandas øvre del er svært flat og derfor har stor horisontal utstrekning. Åpen flomfastmark har mange steder blitt utnyttet til beite, til dels også gjort vært gjenstand for utmarksslått.

Klåved Myricaria germanica er en karakteristisk art på grus- og steindominerte elveører. Bildet er tatt langs Driva ved Gjøra (Romfo, Sunndal, Møre og Romsdal).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

Eksponeringen overfor vannforstyrrelse forårsaker stor stokastisitet i åpne flommarkers artssammensetning. En forutsetning for stabil typeinndeling av T18 Åpen flomfastmark er derfor analyser som tallfester omfanget av systematisk og stokastisk variasjon. Til grunn for framlegget til grunntypeinndeling er lagt at det finnes variasjon innen åpen flomfastmark relatert til graden av eksponering (relatert til elvenes flomvannføring og avstand fra elveløpet) som fanges opp av vannpåvirkningsintensitet (VF), men at omfanget av tilfeldig variasjon er så stor at det bare er grunnlag for å skille mellom to trinn – ett trinn for flommarker med rimelig stabil, flerårig vegetasjon og ett for flommarker som er så sterkt eksponert at flerårig vegetasjon mangler. Videre er det lagt til grunn for inndelingen at dominerende kornstørrelse er en av de viktigste LKM i T18, liksom i T13 Rasmark, T17 Aktiv skredmark og T30 Flomskogsmark.

Kjennskap til at det finnes områder med spesielle miljøforhold er grunnlaget for at ER og KA er inkludert blant tLKM. FR identifiserer flommarker med særlig langvarig oversvømmelse, som bl.a. finnes i dødislandskapet på Gardermo-sletta (Ullensaker, Akh). Relasjonen mellom disse flommarkene og sandstrender langs store innsjøer (f.eks. Mjøsa; B.H. Larsen & G. Gaarder, pers. medd.) er uklar. KA er inkludert for å fange opp observerte forskjeller i artssammensetning mellom åpne flomfastmarker på grus- og småsteindominert substrat relatert til opphavsmateriale (G. Gaarder, pers. medd.). I motsetning til sand og finere sedimenter, som gjerne er godt blandet og transportert over større avstander, er grovere sedimenter ofte mer homogene og derfor opphav til en større variasjon i artssammensetning.

IF er inkludert som uLKM på grunnlag av observasjoner i flommarker langs større innsjøer (G. Gaarder & B.H. Larsen, pers. medd.), og HI er inkludert fordi all gras- og urterik utmark stedvis har vært benyttet som beitemark og preges av det.

Kunnskapsbehov

– Vegetasjonsøkologiske studier for å forbedre det empiriske grunnlaget for gradientlengdeberegninger for alle LKM i hovedtypen, og for å estimere omfanget av stokastisk variasjon.

Grunntypeinndeling

T4 er delt i 3 GT for alle kombinasjoner av hLKM S1, + 1 GT for VF∙2, + 2 GT for spesielle kombinasjoner av FR∙2 og KA∙2 med S1.