Strandeng omfatter mark med sluttet, eng-preget vegetasjon (dominert av gras og urter) i fjærebeltet, som ikke er preget av saltanriking.

Strandenger finnes først og fremst på steder der substratet ikke er altfor grovt (dominert av grus og/eller små stein) eller finmateriale (silt eller leire), og der bølgeeksponeringen ikke er sterkere enn at finmateriale over tid har kunnet akkumuleres mellom de grovere partiklene eller fine løsmasser har blitt forhindret fra å bli vasket bort. Fuktig finmateriale har en tendens til å konsolideres til et substrat som gir godt grunnlag for etablering av vegetasjon og stabile dyresamfunn.

Strandenger finnes langs hele kysten, men betingelsene for at strandenger skal finnes og strandengenes opprinnelse er omdiskutert. Det er åpenbart at forekomsten av strandenger langs store deler av norskekysten helt eller delvis er betinget av varig menneskepåvirkning (først og fremst beiting). Mange steder har strandengene vært i bruk som beitemark fra arealene ble land gjennom landhevingen. Det betyr likevel ikke at strandengene oppsto som resultat av menneskepåvirkning. Mer sannsynlig, støttet av observasjoner av små strandengflekker i den ytre skjærgården også på Øst- og Sørlandet, er at strandenger oppstår naturlig etter hvert som nytt land blottlegges for kolonisering av landplanter gjennom landheving. Mot nord, i hvert fall fra og med Nordland, synes strandengene å kunne være stabile over lang tid, mens de lengre sør [der tidevannsamplituden er lav og konkurransesterke arter som takrør (Phragmites communis) raskt vandrer inn)] gjennomgår en (rask) suksesjon videre til andre fastmarkssystemer eller forsumpes og ender opp som M8 Helofytt-saltvannssump, dersom de ikke opprettholdes som eng-pregete systemer gjennom beiting (tidligere ble strandenger også slått). Slike strandenger skal typifiseres som T33 Semi-naturlig strandeng. Over tid utvikler alle strandenger seg til fastmarkssystemer på grunn av landheving.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

I Sør-Norge gror strandenger, både naturmarks-strandenger og semi-naturlige strandenger, igjen med takrør, henholdsvis som ledd i en naturlig primær suksesjon etter landheving og på grunn av opphør av bruk. Naturlige strandenger på fastmark, som er dominert av takrør, er en del av variasjonsbredden innenfor T12. Semi-naturlige strandenger som gror igjen med takrør skal typifiseres som T33 Semi-naturlig strandeng inntil et ettersuksesjonsstadium, vanligvis av T30 Flomskogsmark eller V8 Strandsumpskogsmark, er nådd.

Avgrensning mot T33 Semi-naturlig strandeng er diskutert i større detalj under denne hovedtypen.

Strandenger, slik begrepet benyttes i NiN versjon 2, forekommer i landstranddelen av fjærebeltet.

Variasjon

Strandeng omfatter betydelig variasjon i artssammensetning, relatert først og fremst til fjærebelte-soneringen som i NiN kommer til uttrykk som variasjon langs tørrleggingsvarighet (TV). Analyser av generalisert artslistedatasett B08 (NiN[2]  Artikkel 2, kapittel B8) viser at TV er hLKM for T12 og at det (i hvert fall) er grunnlag for fire hovedtypetilpassete trinn langs denne LKM. Nedre geolitoralbelte (TV∙1) har en karakteristisk, relativt artsfattig vegetasjon, typisk dominert av fjæresaltgras (Puccinellia maritima), strandstjerne (Tripolium pannonicum), strandkryp (Glaux maritima) og strandkjempe (Plantago matritima). De øverste strandengene, i supralitoralbeltet, kjennetegnes ved stort artstilfang, ofte artsrik vegetasjon, med sterkt innslag av salttolerante landplanter som f.eks. småengkall (Rhinanthus minor), ryllik (Achillea millefolium), blåklokke (Campanula rotundifolia), følblom (Scorzonerioides autumnalis), tiriltunge (Lotus corniculatus) og kvitkløver (Trifolium repens). Mellom disse ytterpunktene skjer det en gradvis utskifting av artssammensetningen og de viktigste dominantene er rødsvingel (Festuca rubra) og saltsiv (Juncus gerardi). Saltsiv-dominerte strandenger forekommer ofte nedenfor rødsvingel-dominerte enger i fjærebelte-soneringen, men det er ikke mulig å plassere enger entydig langs TV basert på dominansforholdene.

Variasjonen i artssammensetning innenfor strandenger er stor, også på tvers av den vertikale soneringen. Fremstad (1997) beskriver en rekke ulike dominanstyper innenfor denne variasjonsbredden innenfor typene ‘U5 Øvre salteng. Rødsvingel/saltsiv/grusstarr-salteng’, ‘U6 Grusstrand og brakk grus/sand forstrand’ og ‘U7 Brakkvannseng’ (disse omfatter også variasjon som ikke inngår i T12), og nevner salinitet og dominerende kornstørrelse (som uttrykk for eksponeringsgrad) som årsak til denne variasjonen. Analyser av generalisert artslistedatasett B08 viser imidlertid at variasjonen relatert til marin salinitet (SA) ikke er større enn at SA er en uLKM for S12. Variasjonen i artssammensetning relatert til SA øker imidlertid fra nedre geolitoralt til supralitoralt belte, og er i TV∙4 nær stor nok til at det er grunnlag for å skille mellom hovedtypetilpassete SA-trinn for brakkvannsenger og saltvannsenger. Et interessant resultat av analysene av datasett B08 (se NiN[2]  Artikkel 2, kapittel B8b) er at de supralitorale brakkvannsengene hadde en artssammensetning som utgjorde en ‘forlengelse’ av artssammensetningsgradienten i normalsalte strandenger fra TV∙3 til TV∙4. Inntil flere artslistedatasett er sammenstilt og analysert, er SA (og HI og S1, som det er grunn til å tro at forklarer mindre variasjon enn SA) er behandlet som en uLKM for T12 Strandeng.

Vannmetning (VM) er inkludert som uLKM fra og med NiN versjon 2.1 for konsistens med T33 Semi-naturlig strandeng.

Kalkinnhold (KA) og klassen skjellsand (S1∙j) er tentativt inkludert som henholdsvis uLKM og uLKM-klasse for T12 for å fange opp strandenger på kalkgrunn; først og fremst på skjellsandbanker i fjærebeltet, men også på grunn jord over kalkknauser.

Kunnskapsbehov

Gradientlengdeberegninger for TV, SA og S1 basert på generaliserte artslistedatasett fra andre deler av landet enn Sørøstlandet (jf. datasett B08), kanskje først og fremst for å få et bedre grunnlag for å bestemme hvor mange hovedtypetilpassete trinn TV bør deles inn i. Dette kan f.eks. gjøres med utgangspunkt i R. Elven et al. sitt store datamateriale fra Nord-Norge (Elven et al. 1988a, 1988b, 1988c).

Teste hvilken status Vannmetning (VM) og kalkinnhold (KA) skal ha ved inndelingen av T12.

Avklaring av hvorvidt naturlige strandenger virkelig forekommer i supralitoralsonen, det vil si om det er grunnlag for å opprettholde grunntypen for TV∙ijk (se NiNnot135). Det er på det rene at strandenger i supralitoralsonen i så fall ikke er noe vanlig fenomen, men det kan heller ikke utelukkes at det på særlig eksponerte steder langs kysten, f.eks. på de ytterste skjærene og øyene langs vestlandskysten og i Nord-Norge, finnes naturlige enger som er betinget av saltsprut også ovenfor geolitoralbeltet.

Grunntypeinndeling

T12 er delt i 4 GT for hLKM TV.