Nakent berg er normal hovedtype på fast fjell i dagen, det vil si uten jorddekke. Nakent berg kan være vegetasjonsfritt (i svært langsom eller retardert suksesjon på grunn av disruptivt miljøstress eller forstyrrelse) eller, oftere, er nakent berg mer eller mindre dekket av vegetasjon dominert av moser og lav.

Spredte karplanter kan forekomme. Nakent berg omfatter variasjon fra flatberg (fast fjell i dagen tilnærmet uten helning) via sva eller bergknaus (fast fjell i dagen med mindre helning enn bergvegg, men større helning enn flatberg) til bergvegg (loddrette eller nesten loddrette eller overhengende bergflater). Nakent berg forekommer ofte i mosaikk med naturtyper på mark med grunt jorddekke; T2 Åpen grunnlendt naturmark kan f.eks. inngå i større bergvegg-komplekser i form av jorddekte berghyller. På svært fin romlig skala kan nakent berg inneholde naturkomponenter som berghyller uten tilstrekkelig jorddekke til å huse en vegetasjon dominert av karplanter (elementer av flatberg omgitt av bergvegg) og bergsprekker (elementer av forsenkning eller innskjæring i fast fjell, omgitt av bergvegg, sva eller flatberg). Bergsprekker, hulrom, små overheng etc. som inngår som mikroelementer i nakne bergflater eller bergvegger, tilhører arealenheten av nakent berg når de er omgitt av nakent berg på alle kanter. Når de har minst én kant felles med et annet natursystem på jorddekt mark (f.eks. «lommer» innunder nedre kant av en bergvegg der denne går over i skogbunn), tilordnes disse det andre natursystemet.

Innenfor nakent berg finnes mer eller mindre kontinuerlig variasjon langs tre særlig viktige LKM som er normale lokale hovedkompleksmiljøvariabler på ikke jorddekt fastmark: kalkinnhold (KA), uttørkingseksponering (UE) og overrisling (OR). Hovedtypen omfatter dessuten variasjon langs en rekke tLKM som ikke gir opphav til artssammensetning som er vesentlig forskjellig mellom sammenliknbare naturtyper for endetrinnene innenfor nakent berg. Disse tLKM definerer grunntyper for berg i landstrand-delen av flomsonen langs elver og innsjøer, fosseberg, fugleberg og fuglesteiner, som har vært oppfattet som egne hovedtyper i tidligere framlegg til typeinndeling i NiN. Analyser (se NiN[2]AR2, kapittel B14) viser imidlertid at artssammensetningen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å skille ut egne hovedtyper for disse.

Nakent berg forekommer en god del steder i Norge som dominerende naturtype over store områder, som her på Kvitnesodden i Bindal (Nordland). Flekkvis, fortrinnsvis i mindre og større forsenkninger i terrenget der jord og fuktighet samler seg, finnes partier dominert av heigråmose Racomitrium lanuginosum og fragmenter av åpen myr.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Hovedtypen er videre definert enn i Framlegg 1 og 2 til naturtypeinndeling (NiNnot120 og NiNnot124), Analyser av generalisert artslistedatasett B14 (NiN[2]AR3, kapittel B14) viser at LKM som vannsprutintensitet (VS), som definerer fosseberg, og vannpåvirkningsintensitet (VF), som definerer berg i landstrand-delen av flomsonen langs elver og innsjøer, ikke har en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra den vi finner på «normalt’ nakent berg med eller uten overrisling (NiN[2]AR3, kapittel B14). Til grunn for grunntypeinndelingen er lagt at dette også gjelder fugleberg [naturlig gjødsling (NG)], mens nakent berg på bergarter med avvikende kjemisk sammensetning (BK) tentativt er flyttet til beskrivelsessystemet (som uLKM).

Variasjon

Artslistedatasett B14 (moser på nakent berg) inneholder analyse av variasjon langs alle potensielle hLKM og tLKM (se NiN[2]AR2, kapittel B14). Analysene bekrefter hypotesen om at «fuktighetsrelatert» variasjon i artssammensetning er resultatet av respons på to nesten helt uavhengige hLKM, uttørkingseksponering (UE) og overrisling (OR), som er paralleller til uttørkingsfare (UF) og vannmetning (VM) i jorddekte fastmarkssystemer.  I tillegg viser analysene at kalkinnhold (KA) omfatter mer variasjon enn i noe annet natursystem som er analysert fram til NiN versjon 2.0 ble publisert, med estimerte gradientlengder på over 6 ØAE. Særlig stor variasjon i artssammensetning synes det å være i den kalkrike enden av gradienten, med en lang rekke spesialister knyttet til de aller mest kalkrike lokalitetene (kalkstein og marmor; svarende til basistrinn KA∙i som utgjør hovedtypetilpasset standardtrinn KA∙5). Usikkerhet omkring hvorvidt vanlige arter med vid amplitude langs KA forekommer på de aller mest kalkrike og de aller mest kalkfattige lokalitetene tilsier imidlertid en konservativ tolkning av analyseresultatene, slik at KA i NiN versjon 2 er delt inn i 5 standardtrinn. De ni basistrinnene er imidlertid gruppert på en annen måte enn i natursystemer på jorddekt mark, slik at det laveste (mest kalkfattige) basistrinnet (KA∙a) er slått sammen med neste trinn (KA∙b) til KA∙1, de intermediære basistrinnene KA∙de er splittet opp og slått sammen med henholdsvis det nokså kalkfattige basistrinnet KA∙c og det nokså kalkrike basistrinnet KA∙e til hovedtypetilpassete standardtrinn som blir betegnet «svak intermediær» (KA∙2) og «sterk intermediær» (KA∙3). Dette harmonerer med erkjennelsen under arbeidet med artslistedatasett B14 av at mange mosearter har tydelig optimum i den fattigere eller rikere delen av det intermediære (dvs. enten i KA∙d eller KA∙e), med at forskjellen i artssammensetning mellomgrunntypekandidater for KA∙a og KA∙bc var mindre enn foreskrevet (1 ØAE) dersom det kompenseres for den kraftige artsuttynningen i artslistedatasettet, og at mange mosearter er begrenset til kalkstein og marmor (KA∙5, basistrinn KA∙i) sjøl om artstilfanget på slik berggrunn er lavere enn på fyllitt, grønnstein og amfibolitt (KA∙4, svarende til basistrinn KA∙gh). Det totale antallet grunntyper som defineres av hovedkompleksvariabelrommet for T1, dvs. som framkommer ved hovedtypetilpasset trinndeling av de tre hLKM i T1 Nakent berg – KA, UE og OR – er 40 og ikke 5 × 4 × 3 = 60 fordi variasjonen i artssammensetning langs så vel KA som langs UE avtar med økende grad av overrisling. Dette bekrefter en hypotese om at økende overrisling homogeniserer variasjonen i artssammensetning relatert til andre LKM fordi konstant fuktighet fremmer vekst av store moser og fører til at antallet «mikronisjer» som er egnet for små moser (f.eks. små sprekker, kløfter og «lommer») avtar sterkt (disse overvokses av store moser).

Antallet grunntyper øker med 20 på grunn av forskjellen i artssammensetning mellom bergknaus (HF∙1) og bergvegg (HF∙2) på ikke overrislet berg (OR∙1), som er betydelig (gradientlengde > 2 ØAE) uavhengig av hvilken kombinasjon av uttørkingseksponering (UE) og kalkinnhold (KA) som gjelder. Analysene av B14 viser imidlertid at det bare er en konsistent observerbar forskjell i artssammensetning mellom bergknaus og bergvegg på sigevannspåvirket (OR∙2) og overrislet (OR∙3) berg.

Analysene av B14 viser at nakent berg i flomsonen («flomsoneberg») har en særpreget artssammensetning, som ikke kan ses på som en forlengelse av overrislingsgradienten. Artssammensetningen på «flomsoneberg» er mest lik artssammensetningen på overrislet, nokså lite uttørkingseksponert berg (NiN[2]AR2: Tabell B14–9). Det indikerer at påvirkningen fra rennende vann, som kommer til uttrykk i LKM vannpåvirkningsintensitet (VF), krever andre tilpasninger enn (nesten) alltid å være i oppfuktet tilstand på grunn av overrisling. Konsistent forskjell mellom «flomsonebergknaus» (VF∙2 & HF∙1) og «flomsonebergvegg» (VF∙2 & HF∙2) resulterer i 8 grunntyper for «flomsoneberg».

Analysene av B14 viser at fosseberg [betinget av vannsprutintensitet (VS) basistrinn VS∙e fosseregn] på samme vis som «flomsoneberg», har en særpreget artssammensetning som er betydelig forskjellig både fra artssammensetningen på «flomsoneberg» og på «normalt» nakent berg. Artssammensetningen på fosseberg er mest lik artssammensetningen på sigevannspåvirket, nokså lite uttørkingseksponert berg (NiN[2]AR2: Tabell B14–9). Antallet grunntyper for VS∙2, berg med fosseregn, er 8 på grunn av konsistent forskjell mellom «fossebergknaus» (VS∙2 & HF∙1) og «fossebergvegg» (VS∙2 & HF∙1).

Fugleberg og fuglesteiner er resultatet av nitrogengjødsling som anses sterk nok til å gi seg utslag i en distinkt lav-artssammensetning .  Fuglegjødslete bergvegger (NG∙2) karakteriseres ved forekomst av nitrofile lavarter som er karakteristisk for messinglav-beltet på strandberg, mens fuglesteiner (f.eks. på fjellet) kan ha en rik flora av oransje »fuglesteinsarter». Moser responderer ikke på fuglegjødsling på annen måte enn på nitrogen tilført fra andre nitrogenkilder, og mosefloraen på fugleberg skiller seg lite fra mosefloraen på nakent berg for øvrig. Til grunn for grunntypeinndelingen av T1 er lagt at gradientlengden relatert til naturlig gjødsling (NG) ikke overskrider 3 ØAE samlet for hele artssammensetningen (moser og lav) og at NG overstyrer KA (økt nitrogeninnhold resulterer oftest i en artssammensetning som også indikerer mere kalkrike forhold).

Vindutsatthet (VI) er inkludert som LKM for T1 for å fange opp knauser, store steiner etc. på vindutsatte steder i fjellet, som har med en spesiell artssammensetning, kanskje første og fremst av lav. VI∙2 er koblet til UE∙4 (svært uttørkingsutsatt).

Snødekkebetinget vekstsesongreduksjon (SV) er inkludert for å fange opp artssammensetningen på bergknauser etc. med langvarig snødekke. Det er sannsynlig at SV overstyrer de fleste andre LKM enn KA og at slike knauser ikke er spesielt uttørkingseksponert siden de har langvarig snødekke og er knyttet til fjellet. Det er derfor ikke er skilt mellom ulike OR–SV-kombinasjoner for SV∙2.

Det er lagt til grunn at det er så stor grad av tilfeldighet i artssammensetningen mellom berg som fortsatt er i tidlige faser av den langsomme primære suksesjonen på nakent berg tusenvis av år etter isavsmeltingen, at bare en meget grov inndeling av pionérfasen (LA∙1) er meningsfull.

Isbetinget forstyrrelse (IF) er tentativt inkludert som uLKM.

Som en ubekreftet hypotese er lagt til grunn for videre inndeling at BK er uLKM for T1 – det vil si at artssammensetningen på nakent berg på berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning (BK) bare skiller seg observerbart fra artssammensetningen på steder med «normal»»  «kjemisk sammensetning (BK∙0). De fire basisklassene av avvikende kjemisk sammensetning (BK∙abc) kan, ved nærmere analyse av artssammensetningen, særlig for lav, vise seg å ha betydelig forskjellig artssammensetning sammenliknet med «normal» berggrunn og skal i så fall ha grunntypestatus. BK∙d adresserer de særpregete lavamark-»heiene» på Bjørnøya som er dominert av heigråmose (Racomitrium lanuginosum); se Arnesen et al. (2012).

Kunnskapsbehov

Sammenstilling av generaliserte artslistedatasett (fortrinnsvis flere, for lav og for moser fra andre regioner enn Vestlandet) for å teste den framlagte naturtypeinndelingshypotesen med henblikk på gradientlengdeberegning for alle foreslåtte hLKM og tLKM og for å avgjøre om BK er en tLKM for T1.

Vegetasjonsøkologiske studier for å forbedre det empiriske grunnlaget for gradientlengdeberegninger og for økt innsikt i relasjoner mellom enkeltvariabler som inngår i en eller flere av de foreslåtte LKM, særlig de som uttrykker fuktighetsvariasjon (UE, OR, VS) og for NG.

Grunntypeinndeling

T1 er delt i 40 grunntyper for alle realiserte kombinasjoner av hLKM 5 KA × 4 UE × 4 OR, + 20 fordi HF∙1 og HF∙2 bergknaus (normaltrinn for alle andre tLKM) har betydelig forskjellig artssammensetning på ikke overrislet berg (OR∙1); +8 for «flomsoneberg» (VF∙2); +8 for fosseberg (VS∙2); + 1 GT for NG∙2 («fugleberg»), + 2 GT for VI∙2 ; + 2 GT for SV∙2; + 4 GT for LA∙1 pionérfasen i hver kombinasjon av UE∙12 og UE∙34 med KA∙12 og KA∙345.