Nøttemuslingkreps er med om lag 0,5 mm en av de minste muslingkrepsene i landet, men også en av de aller vanligste. Arten har vid økologisk toleranse og finnes i nær sagt alle vanntyper, både til fjells og i lavlandet, fra Finnmark til Lindesnes.

Kjennetegn

Figur 2

Rensebeinet hos nøttemuslingkreps. Legg merke til det langstrakte ytterste leddet, som er dobbelt så langt som det er bredt, som kjennetegner slekten Cyclocypris. Det S-formete ytterste håret (h1) gjør det lett å identifisere nøttemuslingkreps.

Slekten Cyclocypris omfatter fire arter i Norge: C.globosa, C.serena, C.ovum og C.laevis. Alle har samme karakteristiske habitus, og er korte, høye og brede (figur 1). Øyeflekken er tydelig pigmentert hos alle, og de har også felles de lange svømmehårene, som gjerne stikker frem i front. Til en viss grad kan artene skilles ved størrelse. De to sistnevnte artene er de minste (<,55 mm). C. serena er moderat større, og måler utvokst 0,58-0,7 mm, mens den største, C. globosa, er om lag 0,8 mm lang. Den klart vanligste av de fire er nøttemuslingkreps, som sammen med hvitmuslingkreps trolig er den hyppigst forekommende arten her i landet. Det norske navnet henspiller på både formen, som er påfallende rund, og på den typiske brunfargen. Høyre skall overlapper i front, men overlappen er liten og kan være vanskelig å se. Dette er eneste trekk som skiller arten fra C. laevis uten at prøven er preparert. Under mikroskopet lar nøttemuslingkreps seg enkelt identifisere, fordi det korte håret på rensebeinets ytterste ledd (h1) er tydelig S-formet (Figur 2; hos C. laevis har h1 bare en enkel og svak krumming. Hos Cyclocypris serena, som er større, er h1 rett, men med krum spiss). Det er bare marginale forskjeller mellom kjønnene.

Økologi

Figur 3

Enkelte muslingkreps lar seg transportere til nye steder etter å ha festet seg til vanninsekter. Her har nøttemuslingkreps festet seg til halehårene på en ryggsvømmer.

Nøttemuslingkreps har vid økologisk toleranse og finnes i mange ulike vanntyper. Den har godt utviklede svømmehår, og kan også dukke opp i planktoniske prøver, også fra forholdsvis store dyp. Nøttemuslingkreps finnes over hele landet både i lavlandet og på fjellet, såvel i littoralsonen i innsjøer som i tjern, dammer og små myrhull. Arten skjuler antageligvis et artskompleks. Ved høye tettheter kan nøttemuslingkreps være viktig føde for småfisk. Enkelte populasjoner av harr på Dovre er observert å ha nøttemuslingkreps som viktigste føde på forsommeren. De har åpenbart en betydelig spredningsevne, og kan klype seg fast til frosk eller salamandere, eller til svømmehårene på vanninsekter (Figur 3). På denne måten kan de følge med som "blindpassasjerer" når bærerne trekker til nye vann eller dammer. Kjønnene er like. Nøttemuslingkreps danner kun én, langsomtvoksende generasjon i året, og utvokste individer finnes til alle årstider.

Utbredelse

Nøttemuslingkreps finnes i hele landet, både i lavlandet og på høyfjellet, og fra Lindesnes til Øs-Finnmark. Den er svært vanlig over hele Europa, og utbredelsen er ellers holarktisk.

Referanser

Iglikowska, A. & T. Namiotko 2012. The non-marine Ostracoda of Lapland: changes over the past century. Journal of Limnology 71/2: 237-244.

Meish, C. 2000. Freshwater Ostracoda of Western and Central Europe. Süsswasserfauna von Mitteleuropa 8/3. Spektrum Akademischer Verlag, Heidelberg.

Mezquita, F., M.D. Boronat & M.R. Miracle 2002. The life history of Cyclocypris ovum (Ostracoda) in a permanent karstic lake. Archiv für Hydrobiologie155:687-704.

Sars, G.O. 1928. An account of the Crustacea of Norway with short descriptions and figures of all the species. Bergen Museum, Bergen.