Vingespenn

27-32 mm.

Kjennetegn

Vingeoversiden er blå med kraftig mørk bestøving som er mest fremtredende hos hunnen. Langs ytterkantene av begge vingepar er det en rad svarte pletter. Framvingen har svart midtplett og sjeldnere en rad små, svarte pletter utenfor denne. Vingefrynsene er ”rutet” i svart og hvitt. Vingenes underside er hvit med kraftige svarte pletter. Bakvingeundersiden har et oransje bånd innrammet i svarte pletter. De mørke kantplettene på vingenes overside og de kraftige plettene på undersiden skiller arten fra alle andre norske blåvinger.

Totalutbredelse

Fra Spania i vest til Kamtsjatka i øst i et belte som går fra Sør- og Mellomeuropa og den sydliste delen av Skandinavia, østover til Kaukasus, Mongolia, Kina og Japan. I Norden finnes arten utenom Norge på noen få lokaliteter i det sørøstlige Sverige og i Sør-Finland. Arten er i tilbakegang i Europa.

Utbredelse i Norge

Arten fantes tidligere på et tjuetalls lokaliteter langs kysten av Øst- og Sørlandet fra svenskegrensa via Oslo til Aust-Agder. Den har imidlertid gått kraftig tilbake, og finnes i dag kun med sikkerhet i Torpbukta i Halden (Østfold) og i Åsstø-området i Tvedestrand (Aust-Agder). Kun Halden-populasjonen regnes som livskraftig. Arten ble fredet i 2007.

Unge stadier

Eggene er hvite og flattrykte og legges enkeltvis på smørbukk og hvitbergknapp, hovedsakelig på oversiden av bladene. Larvene klekker etter 2-3 uker og oppholder seg stort sett på undersiden av bladene, som de minerer nedenfra så de får karakteristiske gjennomsiktige ”vinduer”. Larven er kort og grønn med rødbrun ryggstripe og rødbrune sidetegninger. Den oppvartes til en viss grad av maur, noe som er vanlig blant blåvinger. Maurene beskytter larven mot rovdyr og parasitter, og i bytte får de sukkervann som larven skiller ut fra bakkroppen. Samarbeidet gavner begge parter, men sommerfuglen er ikke strengt avhengig av dette samarbeidet for å overleve. Larveutviklingen tar omlag en måned, og forpuppingen skjer på bakkenivå under en stein, i en bergsprekk eller lignende. Puppen henger med buksiden inn mot steinen og holdes fast med en silketråd rundt ryggen. I Norge overvintrer puppen alltid før den klekker, av og til to ganger. Lenger sør har arten normalt to generasjoner i året.

Flyvetid

Mai - juni.

Økologi

Arten flyr i en kort periode på omlag to uker, og forekommer på åpne svaberg langs kysten hvor larvens vertsplanter vokser. Utenfor Norge er arten i like stor grad en innlandsart. Sommerfuglen foretrekker normalt kalkrik, basisk berggrunn, men de norske populasjonene ser også ut til å trives på sur granitt. Sommerfuglen opptrer fåtallig på lokalitetene, og dette i kombinasjon med den korte flygetiden gjør den lett å overse. Den flyr lavt over bakken og sitter ofte i ro.

Bestandsstatus og trusler

Arten er historisk kjent fra et tjuetalls lokaliteter langs Øst- og Sørlandskysten, men har siden begynnelsen av 1970-årene gått drastisk tilbake både i Norge og i Norden for øvrig. Også i andre europeiske land har man hatt en tilbakegang. Den sannsynligste årsaken til tilbakegangen i Norge er arealforandring som følge av gjengroing og utbygging. Nedleggelse av jord- og skogbruk langs kysten har ført til at mange områder som tidligere ble holdt åpne nå gror igjen. I tillegg er strandsonen langs Oslofjorden og Sørlandskysten attraktiv for utbyggingsformål, og klippeblåvingens leveområder har vært under sterkt press de siste 50 årene. Forurensning og sur nedbør har også vært foreslått som medvirkende årsaker. Arten ble midlertidig fredet i 2007 og varig fredet i 2008. I 2008-2009 ble de fleste historiske lokalitetene av klippeblåvinge undersøkt, uten at arten ble gjenfunnet. Det er likevel mulig at det finnes andre, ukjente populasjoner langs kysten.