Kjuker

Kjuker tilhører gruppen stilksporesopper Basidiomycota. De aller fleste kjukene er vedboende, men noen få er hattedannende sopper som lever i symbiose med trerøtter (mykorrhizasopper). I Norge er det påvist 264 arter, men det reelle tallet er sannsynligvis nærmere 300 om man regner med arter som finnes i naboland og sannsynligvis også finnes her. Felles for kjukene er at de har porer på den fertile delen av soppen. Funksjonen til porene er å produsere sporer, som føres videre med vinden. Kjuka som vokser ut av veden eller jorda, er fruktlegemet til soppen, mens mycelet, som er kroppen til soppen, lever et skjult liv i ved eller jord. Når mycelet først er etablert i veden, kan de vokse frem år etter år hvis forholdene ligger til rette for det. De kjukene som vokser frem en gang i året kalles ettårig, mens de som finnes over flere år kalles flerårig.

Kjuker lever av å bryte ned dødt trevirke. De spiller en viktig rolle i skogen fordi de frigjør næring fra døde trær. Dette er viktig for å gjødsle skogbunnen og for å opprettholde dyresamfunn. Det kan ta 100 år eller mer fra et tre faller til det er nedbrutt. I løpet av den perioden blir næringen fra trevirket benyttet av mange organismer. Kjuker mykner opp veden og gjør den tilgjengelig for insekter, rundormer og bakterier.

Det er to forskjellige tilnærminger som brukes for å bryte ned veden og frigjøre næring. Noen kjuker er selektive og utnytter kun cellulose, og da dannes det vi kaller brunråte. Her er veden brun fordi det brune ligninet står igjen. Andre kjuker tar opp alt av næring i veden samtidig. Disse kjukene bryter ned cellulose, hemicellulose og lignin. Dette heter hvitråte fordi veden får en hvit farge.

Viktige makroskopiske karakterer for å bestemme kjuker er treslag og økologi, form på kjuken, lukt, smak, farge og porer.

Dødved utgjør et svært variert habitat, med ulike økologiske faktorer av stor betydning for kjukene. Spisslønn har høyest pH, men også ask, alm, osp og lind har generelt høy bark-pH. Furu, gran og bjørk er typiske fattigbarkstrær, mens rogn, selje, eik, svartor og gråor står i en mellomstilling. Grunnet flere faktorer er mange kjuker mer eller mindre sterkt knyttet til ett eller noen få treslag. Mange arter er knyttet til gran, furu og osp, men også alm og ask har et stort antall arter, og et knippe vokser bare på eik. Å finne ut av hvilket treslag en kjuke vokser på er et av de viktigste karakterene for å komme i mål med artsbestemmelse. Løvtreslag kan ofte være vanskelige å artsbestemme uten blader. Det er likevel nyttig å notere seg om kjuken vokser på løvved eller barved fordi dette er et viktig hovedskille mellom mange arter. Om stokken er fersk eller godt nedbrutt kan også være nyttig for å skille arter som kun vokser på tidlig eller sene nedbrytningsstadier. Skogtype og skogalder kan ha betydning fordi enkelte vedsopper framviser større eller mindre grad av tilknytning til spesifikke naturtyper/skogtyper slik som kjukeartene knyttet til keloved i gammel furuskog.

Porene på ulike kjuker kan være runde, lamellaktige eller med labyrintmønster. Mønster og størrelse på porer er viktig for å skille enkelte kjukearter. Størrelsen på porer måles ved å telle antall porer per mm, ved hjelp av lupe og linjal.

Kjuker kan vokse helt flattrykt inntil veden, noe som kalles «resupinat», de kan være delvis resupinat med hattkant, eller hattedannende og da vanligvis hovformet. Fastheten er også en viktig karakter for å skille arter og slekter. De fleste artene i samme slekt er oftest mer eller mindre like i tekstur, for eksempel melkekjukeslekten Postia består av myke og ettårige arter, mens ildkjukeslekten Phellinus består av treharde og flerårige arter.

Mange kjukearter er hvite. Notorisk vanskelige arter å bestemme er hvite og resupinate kjuker, disse krever som regel bruk av lysmikroskop for en sikker artsbestemmelse. Arter med farger er ofte enklere å bestemme uten mikroskopering.

En del slekter og arter har svært karakteristisk lukt, slik som sumpaniskjuke, nordlig aniskjuke og duftkjuke som lukter anis. Hos de fleste artene er lukten best utviklet når de er ferske og nylig modne, slik som på sibirkjuke som lukter ostepop. Enkelte arter utvikler lukt med alderen. Blant annet gjelder dette artene i tynnkjukeslekten Skeletocutis som har en særegen lukt. Med erfaring kan slekten visstnok kjennes igjen bare på lukt. Noen arter har karakteristisk smak. Poresoppene er (stort sett) ikke giftige, så det er greit å smake forsiktig på dem.

Sporeform og sporestørrelse er svært viktige karakterer for å bestemme nær sagt alle kjuker. En annen viktig karakter er om sporer (eller hyfer) har er en reaksjon med Melzers reagens (jod). Enkelte slekter har cystidier eller setae som er meget viktige bestemmelseskarakterer for slektene og artene dette gjelder, slik som hos slektene Steccherinum, Postia og Inonotus. Hyfestruktur er også viktig og sentralt er å avgjøre om kjuken har enkle hyfebindinger eller bøyler og hva slags hyfesystem den har (monomitisk, dimitisk eller trimitisk).