Svalbard - marint
Svalbard - marint
Fem marine naturtyper på Svalbard er truet, alle på grunn av klimaendringer. Polar havis har fått den høyeste kategorien og er vurdert som kritisk truet på grunn av stor tilbakegang.
- Innhold
- Naturforhold og marine naturtyper på Svalbard
- Vurderingsenheter
- Kunnskapsgrunnlaget
- Resultat
- Viktigste påvirkningsfaktorer
- Jan Mayen
- Ekspertgruppen
- Referanser
- Siteres som:
Foreliggende vurderinger omfatter alle marine naturtyper i kyst- og fjordområder på Svalbard, inkludert Bjørnøya og Hopen. Yttergrensen for vurderingene er satt ved territorialgrensen (12 nautiske mil av land), som tilsvarer området hvor norsk forvaltning gjelder fullt ut. Vurderingene omfatter Polar havis (I2), Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng (H2), Grunn marin fastbunn M1, Dyp marin fastbunn M2, Fast fjærebeltebunn M3, Grunn marin sedimentbunn M4, Dyp marin sedimentbunn M5, Litoralbassengbunn M9 og Marin grotte og overheng M10. Marin natur på Svalbard skiller seg på mange måter fra norske kystområder og norsk sokkel. Flere hovedtyper og mange grunntyper er ikke realisert. I tillegg er mange grunntyper mindre godt avgrenset og noen passer ikke inn i foreliggende NiN-system (versjon 2). I tilfeller med grunntyper som er uklart eller dårlig avgrenset, og som vil kunne være truet, er det åpnet for å gjøre pragmatiske tilnærminger.
På hovedtypenivå er Polar havis (I2) vurdert til kritisk truet CR på grunn av stor tilbakegang i forekomst (utbredelse, tykkelse). Alle øvrige hovedtyper er vurdert til intakt LC. Under hovedtypene H2, M1, M3 og M4 er det valgt ut og vurdert åtte grunntyper eller kombinasjoner av grunntyper etter utvalgskriterium 1.2 (få forekomster) eller 1.3 (kvalitativt annen påvirkning enn hovedtypen og som kan gi høyere rødlistekategori). Fire av disse er vurdert til sterkt truet EN eller sårbar VU, mens fire er plassert i kategorien datamangel DD på grunn av utilstrekkelig informasjon.
Naturforhold og marine naturtyper på Svalbard
Svalbard omfatter etter Svalbardtraktaten de store øyene Spitsbergen og Nordaustlandet, alle omkringliggende øyer, samt Bjørnøya og Hopen. Til sammen har disse et landareal på ca. 63 000 km2. Svalbard avgrenses i vest av Grønlandshavet (Nord-østlige Atlanterhavet), i nord av Polhavet og i øst og sør av Barentshavet. Klimaet er arktisk, men det er betydelige forskjeller fra Bjørnøya og vestkysten av Spitsbergen, som påvirkes av nordoverstrømmende milde atlantiske vannmasser (Vest Spitsbergen-strømmen som er en gren av Golfstrømmen), til områdene i nord og øst som influeres av svært kalde sydoverstrømmende vannmasser fra Polhavet. Særlig vest og nord på Spitsbergen og Nordaustlandet er det flere store og dype fjorder som skjærer innover i landet. Så mye som 60 % av landarealet er dekket av is. Om vinteres islegges de fleste fjordene og sjøområdene i nord og øst, men med store variasjoner fra år til år. Områdene i nord og øst påvirkes dessuten av flerårsis og drivis fra polbassenget. Bjørnøya ligger omtrent midt mellom Norge og Spitsbergen. På Bjørnøya er det ingen fjorder og for det aller meste bratt bølgeeksponert kystlinje.
Foreliggende vurdering omfatter marin natur i fjorder og kystområder på Svalbard. Innenfor dette området finnes det forholdsvis store dyp både på Svalbards sokkel og i fjordene. Isfjorden har eksempelvis dyp nær 400 m. Dette innebærer at både grunne og dype naturtyper inngår i vurderingene.
Jan Mayen er en del av kongeriket Norge og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Marin natur på Jan Mayen er ikke inkludert ved foreliggende rødlistevurdering, men naturforholdene er nærmere beskrevet i et eget avsnitt nedenfor.
Kystområdene på Svalbard preges i stor grad av to faktorer som bare i liten grad har betydning på norskekysten: is og tilførsler av breslam. Sjøis på Svalbard kan inndeles i tre typer, årsis som dannes i fjordene, flerårsis i Polhavet og Barentshavet og årsis i Polhavet og Barentshavet. Årsis i fjordene er generelt ganske stabil, lite brutt opp i flak og har jevn overflate. Maksimum utbredelse av is i fjordene er vanligvis i perioden april-juni. Årsis i Polhavet og Barentshavet dannes mellom råker og langs randen av flerårsisen og kan selv danne råker og skrugarder. Flerårsis (polar havis) er flere meter tykk (3-5 m) og i stor grad brutt opp i flak som også kan danne skrugarder. På 1980- og 90-tallet ble det antatt at 50-90 % av isen var eldre enn fem år. Både årsis og flerårsis har i de senere årene hatt en betydelig tilbakegang. Mens de fleste fjordene på Spitsbergen var islagt hver vinter på 1970-80 tallet og årsisen kunne ligge hele året i nordøst, har de største fjordene i vest generelt vært isfrie i de senere år. For flerårsis har årlige satelittobservasjoner siden 1979 indikert en tilbakegang på omkring 30 %. I tillegg til sjøis, er fjordene også utsatt for is som kalver fra isbreer.
Tilførsler av breslam foregår i sommerhalvåret og bringes ut med smeltevann fra breer og nedbør over land. Tilførslene fører til redusert sikt i fjordene, i de mest utsatt områdene ned til noen få cm, samtidig som partikler avsettes på bunnen hvor de kan danne flere centimeter tykke lag. Tilførsler av breslam er en sterkt sesongbetont og en dynamisk påvirkningsfaktor på flora og fauna. Partikler som avsettes på hardbunnsområder kan vaskes bort med strøm og/eller bølger, avhengig av dyp og eksponeringsgrad for vannstrøm og bølger.
Marine naturtyper på Svalbard skiller seg i flere forhold fra naturtyper på fastlands-Norge og i havområdene utenfor norskekysten. For eksempel er hovedtypene Korallrev M6, Marin undervannseng M7, Helofytt-saltvannssump M8, Oksygenfattig marin sedimentbunn M13 og Dypvann (ikke-sirkulerende) i poller og fjorder H3, ikke representert. Innenfor de vanlig forekommende hovedtypene av fastbunn, sedimentbunn og vannmasser er det mange grunntyper som ikke er realisert på grunn av de spesielle miljøforholdene som lav temperatur, is og partikkelsedimentering skaper. Eksempler på dette er innen Fast fjærebelte-bunn M3 hvor det mest trolig bare finnes noen få grunntyper og hvor brakke typer trolig ikke er realisert. Tilsvarende synes det å være mange grunntyper under Grunn marin fastbunn M1 og Grunn marin sedimentbunn M4 som ikke er realisert. Med hensyn til fjæresonen og helt grunt vann er det beskrevet fire karakteristiske organismesamfunn for Svalbard: Fucus-Balanus samfunn på hardbunn og steinfjære, Gammarus (Amphipoda) samfunn på beskyttet strandsone, Onisimus (Amphipoda) samfunn på mudderflater med brakkvann i estuarier og laguner, og oligochaet-samfunn på eksponerte sand- og grusbunner (Weslawski m.fl. 1993, Moe m.fl. 2000, Ravolainen m.fl. 2018).
For vurderingene er det en utfordring at naturtypeinndelingen etter miljøgradienter (LKMer) i NiN2 er laget med utgangspunkt i naturtyper på fastlands-Norge. I tillegg til at mange grunntyper ikke er realisert på Svalbard, har dette også til følge at flere grunntyper er mindre godt avgrenset og i flere tilfeller uklare. Et eksempel er Isskurt sublitoral fastbunn M1-29, som på Svalbard må tolkes som også å omfatte bergknaus og bergvegg. Likeledes finnes det naturtyper på Svalbard som ikke passer inn i foreliggende NiN-system (versjon 2.0). I tilfeller med uklart eller dårlig avgrensete grunntyper som vil kunne være truet er det åpnet for å gjøre pragmatiske tilnærminger, f.eks. ved å foreslå justeringer i trinndelingen for aktuelle LKMer. Eksempler på slike er kaldtvannsbassenger i fjorder, som her er definert ved å justere trinn i LKMen SA (salinitet: salt-anriket), og laguner som her er lagt inn under hovedtypen Vannmasser i fjorder, poller og litoralbasseng H2, men som i størrelse, utforming og miljøforhold skiller seg fra naturtypene på fastlandet.
Vurderingsenheter
På hovedtypenivå er i alt ni hovedtyper vurdert. Disse er Vannmasser i fjorder, poller og litoralbassenger H2, Polar havis I2, Grunn marin fastbunn M1, Dyp marin fastbunn M2, Fast fjærebeltebunn M3, Grunn marin sedimentbunn M4, Dyp marin sedimentbunn M5, Litoralbasseng-bunn M9 og Marin grotte og overheng M10. Alle hovedtyper som omfatter bunnsystemer finnes over hele Svalbard, mens Vannmasser i fjorder, poller og litoralbassenger H2 er hovedsakelig forekommende på Spitsbergen, og Polar havis I2 er særlig hyppig områdene i nord og øst. Strengt tatt vil også Havvannmasser H1 forekomme innenfor territorialgrensen omkring Svalbard, men det blir en svært smal sone som det er unaturlig å vurdere adskilt fra den generelle vurderingen for havområdene, og er derfor ikke inkludert her.
På grunntypenivå er det opprettet tre vurderingsenheter som type 1.2 på grunn av få forekomster og fem vurderingsenheter som type 1.3 med påvirkningsfaktor som er kvalitativt forskjellig fra hovedtypen og som kan gi høyere rødlistekategori enn hva som gjelder for hovedtypen. De tre enhetene av type 1.2 er Svakt saltanriket fjordvann under hovedtype H2, Brakk hardbunnsfjære under hovedtype M3 og Skjellsandbunn under hovedtype M4. Vurderingsenhetene av type 1.3 omfatter Isskurt sublitoral fastbunn under hovedtype M1 og Isskurt fjæresone-fastbunn under hovedtype M3 hvor isskuring er faktor for begge, Brakk sand- og grusbunn under hovedtypen M4 hvor erosjon som følge av endret klima er faktor, Ruglbunn under hovedtypen M4 hvor havforsuring er faktor, og Poll og lagune under hovedtypen H2 hvor endret klima er faktor.
Svakt saltanriket fjordvann H2-2, H2-3, H2-7, H2-8 refererer til såkalte kaldtvannsbassenger i terskelfjorder hvor bassengvannet er karakterisert ved svært lave temperaturer (minimumstemperatur -1,86° C ved 35 ppt., men kan komme under -2°C ved høyere salinitet) og høyere salinitet enn i vannet over terskeldypet. Vannfornyingen (‘bunnvannsdannelsen’) skjer ved lokal dannelse av svært kaldt og salt vann ved overflaten under isfrysing. Dette tunge og salte vannet synker og danner bunnvann. Oksygenforholdene er gode som følge av hyppig vannfornying, og fordi kaldt vann kan inneholde mye oksygen. Bassengene er preget av bunndyrsamfunn med høy artsrikhet og ofte høy biomasse, samt et karakteristisk innslag av høyarktiske arter (Weslawski 2010, Ravolainen m.fl. 2018). Kaldtvannsbassenger finnes blant annet i Magdalenefjorden, Wijdefjorden og Billefjorden. Det er her antatt at antall 10 x 10 km ruter med kaldtvannsbassenger er færre enn 20 på Svalbard.
Brakk hardbunnsfjære M3-11, M3-12, M3-13, M3-18 vil kunne finnes ved elveutløp hvor tilførslene av ferskvann skaper et estuar-område med nedsatt saltholdighet. Det er imidlertid usikkert om naturtypen er realisert på Svalbard. Dette skyldes store tilførsler av terrigent materiale som danner sedimentbunn i elveutløpet samtidig som det er stor sannsynlighet for isskuring på fast substrat. Dersom naturtypen finnes, som kan være tilfelle ved utløp av små vassdrag i beskyttede områder, vil disse forventes å være sjeldne. Det er her antatt at antall 10 x 10 km ruter med mulig forekomst av naturtypen ikke vil overstige 20.
Skjellsandbunn M4-10, M4-19, M4-37 er ikke vanlig forekommende på Svalbard. Trolig vil mindre forekomster kunne finnes i områder med rugl, som kan antas å være viktigste opprinnelsesmateriale til skjellsand sammen med skall av skjell, snegler, kråkeboller og mosdyr. Avgrensningen mot naturtypen ruglbunn er derfor noe uklar. I områder uten vesentlig strømpåvirkning antas at eventuelle forekomster tidvis dekkes over av terrigen sedimentering, spesielt i smeltesesongen. Skjellsandbunn vil være truet av havforsuring som i et fremtidsperspektiv vil kunne føre til tap av kalkproduserende organismer og bunnsubstrater disse skaper. Skjellsandbunner er valgt ut som en vurderingsenhet type 1.2 da det er antatt at bare få og spredte forekomster kan finnes på Svalbard.
Isskurt sublitoral fastbunn M1-29 og Isskurt fjæresone-fastbunn M3-19 omfatter hardbunn på grunt vann og i fjæresonen som årlig utsettes for isskuring. Isskuring forårsakes av drivende polar havis (flerårsis i kystområder i nord og øst), kalving fra breer (breer med fronter mot sjøen) og is som nydannes hvert år (årsis i fjorder, kystområder og mellom flak av flerårsis). Isskuringen går generelt dypere på nordsiden av Svalbard, noe som skyldes isdriften og tilførsel av flerårsis fra nord og nordøst. Flerårsisen er som oftest tykkere enn årsisen. Både årsis og flerårsis pakkes sammen langs kysten på grunn av vind og vannstrøm og skurer bunnen dypt, og ikke sjelden ned til ca. 10 m dyp ved de nordligste øyene (Sjuøyene). Isen stikker ikke like dypt i fjorder som kun har årsis. Is fra breer har liten betydning for plante- og dyreliv i den store sammenheng, men skrape-spor på bunnen som skyldes iskalver er ikke sjelden å observere nær isbreer, også på dyp større enn 10 m. Isskurt fastbunn er preget av rene flater uten organismer, men fastsittende arter kan klare seg i sprekker, fordypninger og i hulrom mellom stein på blokkbunn. Isskurt fastbunn er i tilbakegang som følge av redusert polar havis og mindre årsis i fjordene på Svalbard.
Endret klima er faktor for vurderingsenheten Brakk sand- og grusbunn M4-38, M4-40. Brakk sand- og grusbunn omfatter større flate sand- og mudderstrender ved elveutløp som tørrfaller ved lavvann (Onisimus-samfunn sensu Weslawski m.fl. 1993). Områdene islegges vinterstid, men ved klimabetinget temperaturøkning vil isleggingen reduseres. Dette gir grunnlag for at flerårige arter kan etablere seg samtidig som områdene også blir sårbare og mer utsatt for bølgeerosjon på tider av året med røffe værforhold (Weslawski m.fl. 2011, Ravolainen m.fl. 2018). Økt ferskvannstilførsel i sommerhalvåret kan også føre til økt erosjon på tørrlagte flater.
Havforsuring er en faktor for vurderingsenheten Ruglbunn M4-11 og M4-20. Ruglbunner er forekomster av kalkalger (rødalger) som vokser på sand, mudder eller grus i områder med moderat høy vannbevegelse, men beskyttet fra sterke bølger. Ved kysten av Svalbard er artene Lithothamnion glaciale og Phymatolithon tenue hyppigst forekommende (Teichert 2013). Ruglbunner er kjent fra eksempelvis Floskjæret, Krossfjorden, Moselbukta, Nordkappbukta, Rijpfjorden, Duvefjorden og ved Sjuøyene (Teichert 2013, Gulliksen pers. medd.). Havforsuring er antatt å kunne bli sterk i nordområdene. Brodie m.fl. (2014) anslår at det i 2100 vil være et signifikant tap av død rugl (grus, samt levende alger) på grunn av lavere pH-verdier i sjøen, men det er mye usikkerhet knyttet til dette og i hvilken grad artene vil kunne tilpasse seg gradvise endringer (AMAP 2018).
Laguner er en karakteristisk naturtype på Svalbard som kan defineres ved å være grunne, saltholdige vannforekomster som er helt eller delvis avgrenset mot havet med en barriere av løsmasser (Haug og Myhre 2016). Saltholdigheten varierer med grad av ferskvannstilførsel og kan variere mye gjennom året. Vind og strøm bidrar til at vannmassene ofte er homogene og lite lagdelte, i motsetning til hva som er tilfelle i poller som har permanent kontakt til havet. Store deler av vannmassene i lagunene kan bunnfryse i løpet av vinteren. Det finnes svært lite kunnskap om organismesamfunnene i lagunene på Svalbard, men generelt er arktiske laguner ofte preget av pionersamfunn med et fåtall tolerante og robuste arter (Haug og Myhre 2016). Lagunene vil være truet ved fremtidige klimaendringer, både som følge av endringer i ferskvannstilførsler, kontakt til sjøen og prosesser som kan påvirke løsmassene som avgrenser lagunene.
Kunnskapsgrunnlaget
Generelt er kunnskapen om naturtypene på Svalbard mangelfull. De best undersøkte områdene er Bjørnøya og vestkysten av Spitsbergen, spesielt fjordområdene ved Hornsund, Isfjorden og Kongsfjorden hvor det har vært foretatt vitenskapelige undersøkelser siden 1800-tallet. Områdene på østsiden av Spitsbergen og rundt Nordaustlandet er langt mindre kjent. Fortsatt er det sjøområder som ikke er tilstrekkelig sjømålt og hvor det mangler detaljerte sjøkart. Informasjon om dybdeforhold og bunntyper er derfor av varierende dekning og kvalitet. For naturtyper som krever registrering i felt, enten ved prøvetaking eller direkte observasjon, er informasjonen spredt og flekkvis. Dette gjelder særlig områder som ikke er tilgjengelig for forskningsfartøyer på grunn av mangelfulle sjøkart. Dette er også en viktig grunn til at det er stor usikkerhet ved forekomsten av flere naturtyper (grunntyper) utenom de mest vanlige eller at avgrensningen av disse ved grunntypeinndelingen er mangelfull.
Med hensyn til å fastsette arealer for naturtypene foreligger det rimelig gode data for totalareal for enkelte naturtyper som er synlige fra overflatenivå, eksempelvis polar havis, laguner og i noen grad bunntyper i fjæresonen. For sublitorale naturtyper foreligger det ingen kartlegging som gir eksakte data for utbredelse eller totalt areal, men for hovedtypene grunn og dyp fastbunn og grunn og dyp sedimentbunn (M1, M2, M4, M5) er det foretatt en grov beregning basert på Kartverkets dybdedata for Svalbard og et ekspertskjønn av forholdet mellom fastbunn og sedimentbunn. Med utgangspunkt i arealene innenfor territorialgrensen (12 nm utenfor grunnlinja) rundt Spitsbergen, Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya og en valgt grense mellom grunne og dype naturtyper på 40 m (omtrentlig nedre grense for eufotisk sone) er det fra dybdedataene estimert 20 % grunne og 80 % dype områder. Forholdet mellom fastbunn og sedimentbunn er fastsatt til 60/40 % for grunne områder og 40/60 % for dype områder ved ekspertskjønn. For norske kystområder er forholdet mellom fastbunn og sedimentbunn modellert basert på vanndyp og vinkel på bunnsubstratet (erosjonsbunn versus akkumulasjonsbunn), men kartgrunnlaget for store deler av Svalbard, spesielt på østsiden, er ikke tilfredsstillende for å kunne gjøre dette på tilsvarende måte. Det er her antatt at samme forholdstall mellom bunntyper kan brukes for alle sjøområder ved Svalbard.
For de fleste mer spredt forekommende naturtypene er det ikke grunnlag for å beregne totalareal. I praksis er det derfor bare beregnet utbredelsesareal i form av konvekse polygoner omkring kjente og antatte forekomster for svært mange vurderingsenheter. For mer sjeldne forekomster, hvor antall 10 x 10 km ruter er av betydning for å opprette vurderingsenheter, er det i mange tilfeller også stor usikkerhet, ikke minst for naturtyper som kanskje ikke er realisert. I slike tilfeller har en skjønnsmessig vurdering blitt lagt til grunn.
Resultat
På hovedtypenivå er Polar havis I2 vurdert til kritisk truet CR. Alle andre hovedtyper er vurdert som intakt LC. For hovedtypene Grunn marin fastbunn M1, Fast fjærebeltebunn M3, Grunn marin sedimentbunn M4 og Dyp marin sedimentbunn M5 er vurderingen til intakt under tvil for fremtidig utvikling som kan overskride grenseverdiene til nær truet NT eller en truetkategori. Det er spesielt endringer i klima, invasjon av fremmede arter, bunntråling og havforsuring som kan påvirke naturtypene på hovedtypenivå.
Polar havis med isfauna I2 er vurdert til kritisk truet CR på grunn av betydelig tilbakegang for flerårsis i Arktis. Det er A-kriteriet for tap av areal som er utslagsgivende, med høyest kategori for underkriterium A2 (fremtidig) på grunn av en antatt reduksjon på over 80 % av dagens totalareal kommende 50 år. Samtidig blir isen tynnere, og isfrie perioder på sommeren blir lengre, som i tillegg fører til en kvalitetsmessig endring med redusert fauna (C-kriteriet) (Arndt m.fl. 2009). Ved vurderingen er det tatt utgangspunkt i polarisens utbredelse rundt 1970-tallet og hvor mye som falt innenfor territoralgrensen for Svalbard (Den Norske Los 1988, Lønne 1992). Polarisens utbredelse har blitt redusert med omkring 30 % på 30 år (Meier m.fl. 2014). Reduksjonen er størst i ytterområdene, og med fortsatt nedgang vil prosentvis tap i Svalbardområdet øke i fremtiden. Dagens totalareal er grovt estimert til ca. 14 000 km² innenfor territorialgrensen. Det er store variasjoner i isdekket areal både gjennom året og mellom år. Her er det valgt å beregne isdekket areal som maksimal utbredelse i syv eller flere måneder per år.
På grunntypenivå er Svakt saltanriket fjordvann vurdert til sterkt truet EN, mens Isskurt sublitoral fastbunn, Isskurt fjæresone-fastbunn og Brakk sand- og grusbunn er vurdert som sårbare VU. Svakt saltanriket fjordvann, eller kaldtvannsbassenger, er truet ved klimabetinget temperaturøkning på grunn av redusert lokal isdannelse i fjordene og derved nedsatt fornying av bunnvannet (Weslawski m.fl. 2010). Over tid vil nedsatt vannfornying (redusert bunnvannsdannelse) føre til dårligere oksygenforhold, kanskje også temperaturøkning, med tap av arter til følge (B- og C-kriteriet).IIsskurt sublitoral fastbunn og Isskurt fjæresone-fastbunn er i tilbakegang på grunn av redusert utbredelse for polar havis og redusert islegging i fjordene. Polar havis påvirker områdene på Nordaustlandet og øst for Spitsbergen og er her beregnet til å utgjøre omtrent en tredel av isskurte områder. I fjorder og kystområder er dannelse av årsis også i tilbakegang, mens kalving fra breer nok vil fortsette en god tid fremover. Det er derfor her anslått at områder hvor isskuring er i tilbakegang samlet sett er mer enn 50 % av isskurt areal. Tilbakegangen er vurdert som noe mindre enn for polar havis (omkring 1 % i året) og satt til 30 % over en 50-årsperiode (A- og C-kriteriet). Brakk sand- og grusbunn vil være utsatt for økt erosjon ved redusert islegging i vintersesongen. Det er stor usikkerhet både om omfang og alvorlighetsgrad, men det er antatt at både nedgang i areal og endringer i organismesammensetning kan finne sted. Vurderingsenheten får kategori sårbar VU etter B2-kriteriet ved at antall forekomster i 10 x 10 km ruter er begrenset.
Fire vurderingsenheter er kategorisert til datamangel DD på grunn av utilstrekkelig kunnskap. Dette gjelder Brakk hardbunnsfjære, Grunn skjellsandbunn, Ruglbunn og Poll og lagune. Brakk hardbunnsfjære og Grunn skjellsandbunn er plassert til DD fordi det usikkert om de er realisert. Hvis så er tilfelle, vil begge være truet av faktorer som må forventes å kunne påvirke alle forekomster, henholdsvis endret ferskvannsavrenning og havforsuring. Ruglbunn vil være truet av havforsuring, som er antatt å bli sterk i nordområdene. Det er uvisst hvordan ruglbunner har utviklet seg de siste 50 år og det er heller ikke mulig å predikere grad av forringelse som kan forventes i et fremtidig 50-års perspektiv. Ruglbunner kan i tillegg være truet ved bunntråling etter skjell. Kategori DD er valgt fordi usikkerheten er for stor til å angi en truet-kategori. For Poll og lagune er kunnskapen om organismesamfunn svært mangelfull. Lagunene påvirkes av mange prosesser som er helt eller delvis klima-avhengige, men det er svært usikkert hva dette kan føre til både for geodynamiske prosesser som former lagunene og hydrologiske forhold som danner det fysiske miljøet (Haug og Myhre 2016). Kortere is-sesong og varierende bredynamikk kan påvirke laguner både positivt og negativt. Kategori DD er valgt både fordi grunntypene i laguner er ukjente og konsekvensene ved klimaendringer er ukjente.
Viktigste påvirkningsfaktorer
Klimabetinget temperaturøkning er den viktigste faktoren som påvirker Svalbard. I realiteten kan all marin natur på Svalbard være mer eller mindre påvirket av klimaendringer. På grunt vann vil redusert islegging og mer nedbør i form av regn føre til mindre isskuring, men samtidig økt erosjon ved lengre isfrie perioder, økt partikkelsedimentering fra slam tilført i ferskvannsavrenning og endret vannutskiftningsdynamikk i fjorder (Weslawski m.fl. 2011, Quillfeldt og Øseth 2016). Samfunn av alger og dyr knyttet til is (isalger i fjordis, isfauna i polar havis) vil gå betydelig tilbake. Samtidig gir økt sjøtemperatur bedre forhold for boreale og lavarktiske arter som øker i utbredelse (‘borealisering’ av organismesamfunn). Arter som i dag finnes på norskekysten vil kunne etablere seg på Svalbard, noe som allerede er tilfelle for blåskjell. Biotiske interaksjoner i samfunn kan også endres, hvor et mulig scenario på hardbunn er økt beiting av kråkeboller i tareskog om ‘fremmede’ arter av kråkeboller invaderer Svalbards kystområder.
På dypere vann vil effektene av klimaendringer være mer neddempet, men økt partikkelsedimentering og økt temperatur vil kunne påvirke samfunnene. Stadig nye nordgrenser for motile arter som torsk og andre fiskeslag rapporteres jevnlig (Quillfeldt og Øseth 2016). I fjordene kan redusert lokal bunnvannsdannelse ved isfrysing true tilstedeværelsen av høyarktiske arter i kaldvannsbassenger.
En fremtidig trussel er introduksjon av fremmede arter. De to mest aktuelle artene i dagens situasjon er snøkrabben, som er etablert i større områder nord og øst i Barentshavet, og kongekrabben, som er etablert i kystområdene av Finnmark og Nord-Troms. Det er forventet at snøkrabben vil etablere bestand på Svalbard innen få år, mens det er mer usikkert hva som vil skje med kongekrabben. Begge artene er såkalte ‘økosystem-ingeniører’ som påvirker naturlige organismesamfunn i betydelig grad. Klimaendringene fører dessuten til gunstigere betingelser for etablering av fremmede arter på grunt vann. Dette gjelder først og fremst fremmede arter som i dag er i spredning i Nord-Europa, men også stedlige arter fra norskekysten med liten evne til egenspredning vil være fremmede på Svalbard dersom de overføres tilsiktet eller utilsiktet (se fremmedartslista).
En annen fremtidig risikofaktor med bred påvirkning er havforsuring. Havforsuring forventes å ha sterkere effekter i arktiske områder enn i boreale og sydlige områder (Brodie m.fl. 2014, AMAP 2018). Havforsuringen vil true alle kalkproduserende organismer, som rugl, bløtdyr, krepsdyr, mosdyr og pigghuder. Forsuringen truer ruglbunner, men kan også føre til betydelig endringer på fastbunn, hvor flatrugl og skorpeformet rugl (kalkskorper) danner overtrekk på stein og fast fjell.
Forurensing, støy og søppel knyttet til menneskelig aktivitet vil for det meste ha lokale effekter i nærheten av bosetninger. Fysiske inngrep vil generelt også være lokale, men eventuell utdyping av farleder og fjerning at terskler vil påvirke vannutskiftningen i berørte fjorder (Ravolainen m.fl. 2018). Oljesøl fra skipstrafikk eller skipshavarier kan true større områder i fjæresonen, men vil generelt ha en tidsbegrenset påvirkning.
Fiske med bunntrål etter ressurser av reker og torskefisk, eventuelt også andre bunnfisk og haneskjell, kan i betydelig grad påvirke områder med sedimentbunn. Per i dag synes effektene av bunntråling på Svalbard (Isfjorden og nordøst i Hinlopen) å være små (Øseth m.fl. 2016), men i et fremtidig perspektiv kan dette endre seg dersom rekefisket tiltar og torsk og andre kommersielle bunnfiskarter trekker lenger nord ved fortsatt temperaturstigning. Aktiviteten kan forventes å tilta ved lengre isfrie perioder og økte bestander av kommersielle arter.
Jan Mayen
Øya Jan Mayen ligger 550 km nord for Island i en bruddsone på den midt-atlantiske rygg. Den er 53 km lang, 16 km på det bredeste, har et areal på 373 km² og ingen fjorder. Øya består hovedsakelig av basisk lava og vulkanske bruddstykkarter. Bunnforholdene rundt øya domineres av sand med vulkansk opprinnelse og blandingsbunn med grov grus og fast fjell. Det er ingen utpreget kontinentalsokkel rundt øya, men enkelte steder har lava rent ut fra fjellsidene og bygd opp grunne lavaplatåer. Ellers finnes dybder på 2000-3000 m i umiddelbar nærhet til øya, særlig på nordsiden. Sør for øya er det noen grunnere områder. Fra øya er det relativt liten tilførsel av ferskvann og terrigene partikler til sjøen.
Jan Mayen ligger i et grenseområde mellom arktiske og atlantiske vannmasser og påvirkes derfor både av den kalde sydgående Øst-Grønlandsstrømmen og den nordgående Atlanterhavsstrømmen. Polarfronten er vanligvis lokalisert sør for øya, noe som indikerer at det er dominans av arktiske vannmasser rundt øya (Østerhus og Gammelsrød 1999). På 1970 og 1980-tallet var Jan Mayen omkranset av drivis i perioden januar/februar til april, men det reduserte isdekket i Arktis i de senere år har også påvirket og redusert mengden av sjøis rundt Jan Mayen.
Fjæresonene på Jan Mayen består av vulkansk lava som forvitrer raskt under påvirkning av frost, nedbør, bølgeaktivitet og isskuring. Algevegetasjonen i strandsonen er derfor sparsom og eksisterer bare i beskyttede viker. Isskuring og sterk bølgeaktivitet som gjør at stein og grus er i stadig bevegelse begrenser utviklingen av rike algesamfunn i dybde-området fra 0 til ca. 6 m dyp. På fast fjell fra ca. 10 m og dypere kan det imidlertid være en godt utviklet tareskog hvor brunalgen butare Alaria pylaii dominerer. Den nedre grense for fastsittende alger ligger på omkring 30 m dyp.
I hardbunnsområdene i øyas umiddelbare nærhet er det registrert en rik fauna med svamper, nesledyr, mollusker, pigghuder og sekkdyr (Gulliksen 1974, Gulliksen m.fl. 1980). Den hyppigste muslingen, steinboremusling Hiatella arctica, kan ha tettheter på mer enn tusen individer pr m². På bunnområder med innslag av mer finpartikulært materiale øker mengden av flerbørstemark og krepsdyr. Kommersielt betydningsfulle og fangstbare arter har i perioder vært haneskjell Chlamys islandica og reke Pandalus borealis. Med hensyn til naturtyper i NiN må det forventes at bare enkelte hovedtyper og et begrenset antall grunntyper er representert på Jan Mayen. I hvilken grad grunntypene kan passe inn i dagens NiN-system er ikke kjent.
Et vulkanutbrudd fant sted på den nordlige del av Jan Mayen i 1970 hvor lava rant ut i sjøen og dannet en ny kyst kystlinje på nær 4 km. Studier av kolonisering og suksesjon på de ‘nye’ lava-områdene i perioden 1972-1999 (Gulliksen m.fl. 2004) viser at det på grunt vann ble store likheter mellom ‘gamle’ og ‘nyetablerte’ områder etter få år, mens det på dypere vann (> 15 m) tar minst 30 år for utvikling av samfunn som ligner etablerte samfunn på ‘gamle’ områder. På grunt vann bestemmes leveforholdene i stor grad av de sterke fysiske forholdene, som fører til at organismesamfunnene preges av små og bevegelige organismer. På dypere vann er forholdene mer stabile og gunstige for fastsittende sentvoksende arter som oppnår høy levealder.
Ekspertgruppen
Ekspertgruppen har bestått av Hege Gundersen (leder), Trine Bekkby og Eivind Oug fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA), samt Bjørn Gulliksen fra Norges arktiske universitet (UiT). En rekke personer og institusjoner har bidratt til arbeidet, ikke minst Stein Fredriksen fra Universitetet i Oslo (UiO) med sin kunnskap om naturtyper i fjæra og grunn marin fastbunn.
Referanser
AMAP. 2018. AMAP Assessment 2018: Arctic Ocean Acidification. Arctic Monitoring and Assessment Programme (AMAP), Tromsø, Norway. vi+187 s.
Arndt C, Gulliksen B, Lønne OJ, Berge J. 2009. Sea Ice Fauna. Pp. 296-322 i Sakshaug E, Johnsen G, Kovacs K (red.) “Ecosystem Barents Sea”. Tapir Academic Press. 587 pp.
Brodie J, Williamson CJ, Smale DA, Kamenos NA, Mieszkowska N, Santos R, Cunliffe M, Steinke M, Yesson C, Anderson KM, Asnaghi V, Brownlee C, Burdett HL, Burrows MT, Collins S, Donohue PJC, Harvey B, Foggo A, Noisette F, Nunes J, Ragazzola F, Raven JA, Schmidt DN, Suggett D, Teichberg M, Hall-Spencer JM. 2014. Ecology and Evolution 4: 2787-2798.
Den Norske Los. 1988 Farvannsbeskrivelse Svalbard-Jan Mayen.Norges Sjøkartverk. A.s. Verbum/Aase Grafiske A.s. Stavanger. 419 pp.
Gulliksen B. 1974. K. norske Vidensk. Selsk. Miscellanea 19: 1-46.
Gulliksen B, Haug T, Sandnes OK. 1980.
Gulliksen B, Beuchel F, Brattegard T, Palerud R. 2004 The marine sublittoral fauna of Jan Mayen Island. Pp. 159-171 in Skreslet S (red) Proceedings: NATO Advanced Research Workshop: Jan Mayen Island in Scientific Focus. Oslo. November 2003. Kluwer Academic Publishers, Nederland.
Haug FD, Myhre PI. 2016. Naturtyper på Svalbard – laguner og pollers betydning, med katalog over lokaliteter. Norsk Polarinstitutt kort rapport 040. 174 s.
Lønne OJ. 1992. Doktorgradsavhandling. Norges arktiske universitet, Akvatisk biologi.
Meier WN, Hovelsrud GK, van Oort BEH, Key JR, Kovacs KM. 2014.
Moe KA, Skeie GM, Brude OW, Løvås SM, Nedrebø M, Weslawski JM. 2000. The Svalbard Intertidal Zone: A Concept for the Use of GIS in Applied Oil Sensitivity, Vulnerability and Impact Analyses. Spill Science & Technology Bulletin 6: 187-206.
Quillfeldt CH, Øseth E. 2016. Klimaendringer på Svalbard. Effekter på naturmangfold og konsekvenser for den fremtidige naturforvaltningen. Norsk Polarinstitutt, kortrapport 42. 103 sider + vedlegg
Ravolainen V, Strøm H, og 25 flere. 2018. Kunnskapsgrunnlaget for Sentral-Spitsbergen. Norsk Polarinstitutt rapportserie 150. 325 sider.
Teichert S. 2013. Rhodoliths (Corallines, Rhodophyta) as a biosedimentary system in Arctic environments (Svalbard archipelago, Norway). Doktorgradsavhandling. Universitetet Erlangen, Tyskland. 160 s.
Weslawski JM, Wiktor J, Zajaczkowski M, Swerpel S. 1993.
Weslawski JM, Wiktor J, Kotwicki L. 2010. Increase in biodiversity in the arctic rocky littoral, Sorkappland, Svalbard, after 20 years of climate warming. Marine Biodiversity 40: 123-130.
Weslawski JM, Kendall MA, Wlodarska-Kowalczuk M, Iken K, Kedra M, Legezynska J, Sejr MK. 2011. Climate change effects on Arctic fjord and coastal macrobenthic diversity – observations and predictions. Mar Biodiv 41: 71-85.
Øseth E, Jørgensen LL, Renaud PE, Andrade H. 2016. Benthos vulnerability to bottom trawling. Norsk Polarinstitutt, kortrapport 37. 22 s.
Østerhus S, Gammelsrød T. 1999 The abyss of the Nordic Seas is warming. Journal of Climate 12 (11): 3297-3304.