Sjøstjerner Asteroidea

På verdensbasis er det funnet ca. 2000 arter sjøstjerner (www.marinespecies.org), mens det i Atlanterhavet er registrert 374 arter. Det er laget en detaljert bok med beskrivelse av disse artene, og den finner du i referanselisten under Clark & Downey (1992). I Norge er det registrert 50 arter, som alle er representert på disse nettsidene. En link til oversiktstabellen over artene vi har brukt til fotografering finner du i margen til høyre. Dette utgjør både levende arter vi har funnet under dykking eller fra tokt med Havforskningsinstituttet, men også konserverte arter vi har lånt ved ulike museer: Tromsø Museum, Universitetsmuseet i Bergen, Zoologisk museum i København og BIOICE-materiale fra Naturhistorisk Institutt på Island. Du kan også laste ned en plakat (A3 format) over sjøstjerner i norske farvann, og den finner du i margen til venstre.

Når vi snakker om dyr ser vi ofte for oss et vesen med definert hode og en kropp med bein. Pigghudene er noe annerledes, og har faktisk verken hode eller bein, men det vi kaller en femtallssymmetri, som for eksempel sjøstjernene, som har fem armer festet til en sentralskive. Sjøstjerner har heller ikke det vi kaller hjerne, men armene har nervetråder, og trådene samles i sentralskiven. På undersiden av disse armene sitter det en rad med sugeføtter. På sjøstjerner, slangestjerner og sjøliljer er det lett å se de fem armene, eller radene med sugeføtter, men for kråkeboller og sjøpølser er disse radene “vevd” sammen, og er mindre fremtredende. Hvis man tar kråkebollen som et eksempel, så sitter munnen nederst mot underlaget. Fra munnen kan man telle fem rader med sugeføtter som går mot toppen av kråkebollen, og de sitter jevnt fordelt rundt hele kråkebollekroppen. Femtallssymmetrien kjennetegner pigghudene som voksne, men som larver likner de andre dyregrupper som har en mer “normal” totallsymmetri. Fisk har for eksempel denne totallssymmetrien, hvor den ene halvdelen av kroppen speiler den andre. De fleste arter sjøstjerner har fem armer, men noen har faktisk også mange flere. Gruppen Solstjerner har for eksempel 10-12 armer, og en art som lever i Antarktis kan ha over 50 armer! Den heter Labidiaster annulatus og kan bli ca. en meter i diameter.

Sugeføttene utgjør den synlige delen av vannkanalsystemet. Dette systemet består av kanaler med væske som er tilnærmet lik innholdet i sjøvann. Inne i sentralskiven er det en ringkanal, og den forgrener seg ut i hver av de fem armene. En liten sirkel på toppen av sentralskiven (madreporplaten) kan åpnes, og utveksler vann mellom sjøstjernen og omgivelsene. Dette vannsystemet pumper for eksempel vann inn og ut av sugeføttene, og er med på å få føttene, og hele sjøstjernen, til å flytte på seg. Systemet bidrar også hvis sjøstjernen har behov for å rette seg opp igjen dersom den har blitt snudd opp-ned i vannet, når den ønsker å klatre i en bergvegg, eller når den skal spise blåskjell og har behov for å suge seg fast til skallet for å åpne det.  

Sjøstjerner er veldig glad i blåskjell, særlig Asterias rubens, men for å komme til godsakene inni må skjellene åpnes. Hver enkelt sugefot er ganske svak i seg selv, men en sjøstjerne med fem armer har mange sugeføtter, og sammen er de sterke. Når en sjøstjerne ser et passende bytte kryper den over blåskjellet slik at den har noen armer på hver side. Deretter fester den alle sugeføttene, hver på sin skallhalvdel, og trekker skallhalvdelene fra hverandre. Den kraften de bruker for å trekke med er målt til ca. 6 kg, og det er imponerende for en slik skapning. Presset utenfra blir etterhvert for stort, og selv blåskjellmuskelen må gi etter. Sjøstjernen trenger ikke større skallåpning enn ca. én mm før det er stort nok til at sjøstjernen kan smyge magesekken sin inn der og begynne å spise blåskjellet. Sugeføttene er også gode å ha hvis sjøstjernen skal klatre opp en bergvegg for å finne mat, eller flykter for å unngå og bli spist. De fungerer da som sugekopper for å holde sjøstjernen fast i veggen. Sugeføttene på enden av hver arm har utviklet reseptorer som gjør sjøstjernen i stand til å lukte et bytte, og de kan også forlenges for å få tak i bytte som ligger gjemt i huler. Sjøstjerner går som kjent ikke så fort, for det er tross alt en prosess der mange hundre sugeføtter skal koordineres. Ikke alle kan klatre på berg, men disse artene har utviklet andre strategier for å unngå predatorer eller finne mat. De kan for eksempel kamuflere seg med fargene til sitt vanligste habitat, eller de kan grave seg ned i sjøbunnen. Slektene Astropecten og Luidia har for eksempel utviklet spisse sugeføtter (de mangler sugeskive) spesielt tilpasset graving.

Gripetenger (pedicellarier) er små “klypeorgan”. De er festet til kroppen på pigghuden, eller de kan sitte som en krans rundt noen av piggene. Gripetengene kan for eksempel hjelpe til med å holde fast og fange et lite bytte som skulle lene seg på pigghuden for å hvile. Sjøstjernen Leptasterias tenera er kjent for å fange amfipoder, fisk og krabber på denne måten.

Sjøstjerner har ikke øyne, men øyeflekker på enden av armene. Dette er viktig ved for eksempel overlevelse. Hvis sjøstjernen ser lys, og lyset blir blokkert, er det et signal om at det kan være en predator på vei, og gir den tid til å flykte. Hvis en sjøstjerne blir skylt opp på stranden kan den også bruke øyeflekkene til å finne skygge, noe som vil kunne bidra til at sjøstjernen unngår uttørking - og blir skylt tilbake til sjøen ved neste flo.

Pigghuder mangler blod, men har et haemalsystem som utfører noen av funksjonene menneskets eget blodsystem gjør. Det transporterer gasser inn og ut av organismen, og det hjelper til med transport av næringsstoffer og kroppsvæsker dit det trengs. 

| Espen Rekdal

| Espen Rekdal | Espen Rekdal Photography

• Sjøstjerner Asteroidea
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Espen Rekdal
• Utgiver
• Espen Rekdal Photography
• Last ned (493.2 KB)
• Rediger (Krever innlogging)

Sjøstjerner er flinke til å tilpasse seg mange ulike miljø. De kan finnes på helt grunt vann, og ned i de dypeste kløftene i dyphavene, hadalsonen. Noen arter lever på bløtbunn med mudder og sand, mens andre er mer tilpasset hardbunn bestående av grov grus og store steiner. Piggehuder er en marin dyregruppe, men noen få, som Asterias rubens, er også funnet i brakkvann i Østersjøen. Asterias rubens er en veldig vanlig art her i Norge, og vi finner den langs hele kysten. Forholdsvis nylig (i 1996) ble den observert i Bosporusstredet for første gang, og den er nå også funnet i Svartehavet – hvor den blir ansett som en invaderende art.

Funndata i artskartene (til høyre i margen på artssidene) kan også inkludere ikke-verifiserte data.

De fleste artene pigghuder gyter vanligvis egg og sperm i vannet, og har frittflytende larver (planktoniske), men noen har også yngelpleie ("brooding"), dvs egg og larvestadiet blir beskyttet av de voksne. Sjøstjerner, som for eksempel slektene Henricia eller Leptasterias, kan danne en klokkeform med kroppen ved å gå opp på alle fem armspissene, og her kan den oppbevare mange egg i en periode. Familien Pterasteridae har veldig korte armer, så det de gjør istedenfor er å oppbevare eggene sine under en kappe, eller membran, som de har på oversiden av piggene.

Kjønn er ikke permanent hos alle sjøstjerner. Hos arten Asterina gibbosa blir alle født som hanner. Når hannene når en viss størrelse slutter den å produsere sperm, men begynner å produsere egg istedenfor. Denne typen aldersrelatert kjønn kalles “sekvensiell hermafrodittisme”, og vi kjenner det også hos for eksempel dypvannsreken Pandalus borealis.

Heldigvis, for den enslige sjøstjernen som skulle befinne seg milevils fra andre artsfrender, så er det ikke nødvendig alltid å være to for å formere seg. Stephanasterias albula kan for eksempel rive seg selv i to, og vente på at armene på hver halvdel vokser ut igjen. Dette kalles kloning, eller ukjønnet formering.

Armene kan også vokse ut igjen hvis de for eksempel setter seg fast og brekke av når sjøstjernen møter predatorer, eller går i ulendt terreng på steinbunn med huler o.l. Det kan imidlertid ta opptil et helt år før armen gror ut igjen. Hos noen arter kan en arm gro ut igjen til en hel sjøstjerne, men for at dette skal kunne skje må en del av sentralskiven også være igjen på den ødelagte armen. Sjøstjerner generelt kan bli 30-40 år gamle.

| Halldis Ringvold

| Halldis Ringvold | Sea Snack Norway

• Vanlig korstroll Asterias rubens Linnaeus, 1758
• 
• Lisens
• CC BY 4.0
• Opphav
• Halldis Ringvold
• Utgiver
• Sea Snack Norway
• Last ned (4.9 MB)
• Rediger (Krever innlogging)

De tusenvis av sjøstjernene ved Wijk aan Zee (Nederland) lå i et tykt lag over et stort område av stranden. De hadde ligget der noen dager allerede, og var god mat for fugl.

• Vanlig korstroll Asterias rubens Linnaeus, 1758

I 2014 ble det rapportert om at minst 20 ulike arter sjøstjerner langs nordvest-kysten av Amerika døde i hopetall. De døde trolig som følge av et virus, og på de rammede individene ble innsiden gjort helt om til slim, og indre organer lekket ut til utsiden. De har vært registrert flere slike utbrudd siden 1942 og frem til i dag, men her i Norge er det ikke gjort liknende funn. I Europa kan imidlertid tusenvis av sjøstjerner av og til skyldes på land, som i Nederland ved Wijk aan Zee våren 2017, ofte som følge av storm og store bølger. De mange sjøstjernene hadde trolig samlet seg i et område hvor det var mye mat tilgjengelig, før stormen tok til.

“Crown of thorns” Acanthaster planci ved Great Barrier Reef i Australia er mest kjent for å spise på korallrevet, men kan også være giftig for mennesker. Denne arten kan forårsake smertefulle sår i huden, rødhet, oppsvulming, nummenhet og paralyse. Verst er det hvis du stikker deg på den, men bare det å få slimet på kroppen kan forårsake eksem for de med mest sensitiv hud. A. planci har veldig store pigger (inntil 6-7 cm lengde) over hele kroppen. Piggene virker ganske sterke, men stikker du deg på dem kan de brekke av og bli værende i såret, og da må man gjennomgå en operasjon for å få dem fjernet.

Noen tanglopper assosieres med sjøstjerner (Vader 1979). Arter innen familien Lysianassidae stjeler for eksempel maten fra magesekken til sjøstjerner. Andre studier viser at slimål også stjeler mat fra Hippasteria phrygiana, og børstemark stjeler mat fra magesekken til Astropecten irregularis.

Når du skal begynne å lære og artsbestemme sjøstjerner er det en fordel å kunne noen få ord og uttrykk, og de viktigste er nevnt nedenfor. Tegningen illustrerer hvor på dyret de ulike delene finnes.

Liste med ordforklaring:
adambulakralen – området på hver sin side av furen med sugeføtter.
adambulakralpigg – pigger som sitter på platene i adambulakralen.
ambulakral (se fure)
arm – hver av de fem utstikkerne fra sentralskiven.
carina – en markert rad av pigger, eller plater, som går langs midten av hver arm, fra sentralskiven og nedover mot tuppen av armen.
fure (ambulakral) – selve fordypningen, eller furen, på undersiden hvor sugeføttene sitter.
costa – markante, transverse bånd på armene hos ordenen Brisingida.
gripetenger (pedicellarier) – små klypeorgan festet på kroppen eller rundt piggene. Fasongen varierer på de ulike artene.
madreporplate – en ofte markert plate på oversiden av sentralskiven, til bruk for vannkanalsystemet.
marginalpigg eller plate – pigger eller plater på over- eller undersiden av armen, og som vanligvis definerer kanten av armen. Disse piggene, eller platene, er ofte noe større enn andre serier av nærliggende pigger, plater.
munn (oral) – åpning midt på undersiden av sentralskiven.
munnpigger – pigger i munnområdet; enten langs kanten, eller på toppen, av munnplatene
piggklaser (paxilla) – en “baseplate”, enten kort eller lang, med mange pigger på toppen. Piggene kan være store eller små, og de kan også se mer ut som “korn”.
papulae – en “fingeraktig” utposning av kroppshulen som kommer til syne på overflaten av sjøstjernen. Det er en tynn hinne som brukes i forbindelse med respirasjon.
pigg – en kalsifisert struktur som vanligvis sitter på overflaten av en skjelettplate. De kan være store og markerte, eller små og ganske lite synlige.
sentralskive – den sentrale delen av en sjøstjernekropp, hvor alle fem armene er festet.
sugeføtter – bløte, muskulære organ som sitter i ambulakralfuren. Noen arter har sugeskive på tuppen av føttene, og andre ikke.
supradorsalmembran – en tynn membran på oversiden hos noen arter sjøstjerner (eksempelvis Pteraster-artene). Membranen blir støttet opp av mange piggklaser.
terminalplate – endeplate på armene. Tydelig hos for eksempel Ceramaster.

“Som det er stjerner på himmelen er det stjerner i havet.” Dette er begynnelsen på en av de aller første bøkene om sjøstjerner som ble utgitt av Johann Heinrich (John Henry) Linck i 1733 (Linck 1733). Linck var en tysk farmasøyt og naturalist. Sjøstjerneslektene Henricia og Linckia er begge oppkalt etter han. Den første slekten finnes i Norge, men slekten Linckia finnes kun i tropiske strøk av Atlanteren og Stillehavet.   

Norske sjøstjerneforskere
En økende interesse for utforsking av havet på midten av 1850-tallet, og gjennomføringen av større  ekspedisjoner som den verdensomspennende Challengerekspedisjonen (1872-1876) og Den norske Nordhavsekspedisjonen (1876-1878) la grunnlaget for marin forskning slik vi kjenner den i dag. En generell oversikt over norsk marin forskning er beskrevet i Sakshaug & Mosby (1976) og Skreslet (2007). Det er flere nordmenn på listen over både de som har studert og beskrevet sjøstjerner fra 1800- tallet og frem til i dag:

Michael Sars (1805-1869) regnes som den største zoologen Norge har fostret. Han var prest, og det var dette som i begynnelsen gav nok inntekter til å forsørge familien, men han var også veldig opptatt av naturvitenskap. Han studerte derfor dette ved siden av, og det tok senere mer og mer plass i hans liv. Han utgav en rekke marinzoologiske avhandlinger om ulike dyregrupper langs norskekysten, og navnga mange ulike slekter og arter. Han ble senere marinbiolog og professor i zoologi. Når det gjelder pigghudene utgav han bl.a. en oversikt over norske pigghuder og sjøstjernenes utvikling (www.snl.no; M. Sars 1844, 1846, 1850, 1856, 1857, 1861, 1872, 1877).   

Georg Ossian Sars (1837-1927) var sønn av M. Sars, og han ble også marinbiolog og professor i zoologi. G. O. Sars er kanskje mest kjent for forskning på skrei, hvor han rodde på Vestfjorden og oppdaget at skreien har pelagiske egg. I 1864 dro han imidlertid opp en levende sjølilje (Rhizocrinus lofotensis) fra dypt vann i Lofoten, og noen år senere publiserte faren hans, M. Sars, dette sjeldne funnet. Sjøliljen ble kalt «et levende fossil», og ble en internasjonal sensasjon. Interessen for dyreliv i havet økte, også blant forskere som så etter ulike teorier som kunne støtte evolusjontanken. G. O. Sars var også en veldig flink tegner, og oppdaget og beskrev mange ulike krepsdyr (www.snl.no; 1872, 1873, 1875).      

Michael Sars inspirerte nok også den kjente eventyrfortelleren og naturforskeren Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) til bunnskraping og innsamling av bunndyr, noe Asbjørnsen publisert i 1853 i avhandlingen om dyrelivet i Oslofjorden – «Christianiafjordens Littoralfauna» (Asbjørnsen 1853). Det var også Asbjørnsen som i 1853 oppdaget en ny art sjøstjerne som ble dratt opp fra ca. 400 m dyp fra en loddrett bergvegg i Hardangerfjorden, og funnet publiserte han i tidsskriftet «Fauna Littoralis Norvegiae» (Asbjørnsen 1856). Han kalte den brisingasjøstjernen, eller brisingasmykke (Brisinga endecacnemos). Arten ble oppkalt etter Frøyas brystsmykke, Brisingamen, som Loke gjemte i havet – i følge norrøn mytologi.

Redaktørene for tidsskriftet dette ble publisert i var marinzoologene Michael Sars, Daniel Cornelius Danielssen og Johan Koren, ved Bergen Museum. De hadde fått innvilget, som det står innledningsvis, 1000 spesiedaler fra «det 13. ordentlige Storting» til utgivelsen av dette 2. heftet (Sars m.fl. 1856). Daniel Cornelius Danielssen og Johan Koren var begge utdannet leger. Danielssen (1815-1894) arbeidet også i styret ved Bergen Museum, deltok på vitenskapelige tokt, og ledet for eksempel Den norske Nordhavsekspedisjon fra 1876-1878 (www.snl.no). Johan Koren (1809-1885) var militærlege, men også konservator ved Bergen Museum. Sammen med Danielssen grunnla de museets marinbiologiske forskermiljø, og beskrev mange arter sjøstjerner (Danielssen & Koren 1881-1884, 1887-1892). Koren beskrev også flere nye sjøstjernearter med den omreisende svenske baron Magnus Wilhelm von Düben (1814-1845), og utga også «Öfversigt af Skandinaviens Echinodermer” (Düben & Koren 1846).

James Alexanderssøn Grieg (1861-1936) var en norsk zoolog, og kjent for å ha bygget opp de zoologiske samlingene ved Bergens Museum. Han var ansvarlig både for virveldyr, og deretter de virvelløse dyrene. Han publiserte også bøker om slangestjerner og sjøliljer fra tokt med SS “Michael Sars” rundt år 1900, om pigghuder innsamlet fra ulike deler av Norge, Frans Josefs land, Victoria-øya og Hopen (Grieg 1894-95, 1902, 1906, 1912, 1913, 1927, 1928, 1930). På en studietur til Bonn i Tyskland besøkte han bl.a. Hubert Ludwig som var ekspert på pigghuder. James A. Grieg var nok en veldig engasjert zoolog, dedikerte seg helt til faget, og donerte faktisk sitt eget skjelett til Bergen Museum, eller Universitetsmuseet i Bergen, hvor det befinner seg i dag.

Den norske zoologen Carl Fredrik Lindemann Dons (1882-1949) bodde flere år i både Tromsø og Trondheim. Han var konservator ved Tromsø museum hvor han studerte tifotkreps. Senere flyttet han til Trondheim hvor han jobbet som konservator ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs museum (DKNVS), og bestyrer av Trondhjem Biologiske Stasjon. Han publiserte mange studier om ulike marine dyr, inkludert sjøstjerner, og skrev også populærvitenskapelige bøker (Dons 1929, 1936a, 1936b, 1937, 1938, 1944).

Einar Brun (1936-1976) var en norsk marinbiolog, og leder for både marinbiologisk avdeling ved Tromsø Museum og marinbiologisk stasjon ved Universitetet i Tromsø (www.snl.no). Han bidro til forskning på flere fagområdet, og hans doktorgrad fra 1969 omhandlet pigghuder fra Irskesjøen. Han dykket en god del i Nord-Norge for å studere pigghudene (snl.no), og publiserte bl.a. en studie angående mat og matvaner for Luidia ciliaris (Brun 1968, 1969, 1972).

Vilhelm Storm (1835-1913) var zoolog og konservator ved museet til DKNVS i Trondheim i 57 år. Som ung fikk han stipend av DKNVS for å utdanne seg i zoologi og zoologisk preparering, og ble i 1856 ansatt der som konservator og preparant (www.snl.no). Vitenskapsselskapets første naturforsker, biskop Gunnerus, hadde måttet nøye seg med å undersøke materiale han fant langs stranden, eller fått tilsendt av fiskere, men Storm begynte i 1872 å undersøke Trondheimsfjorden med bunnskrape. Det er Storm som har fått æren for først å ha påvist det rike dyrelivet i fjorden. Han skrev også en avhandling om dette, inkludert en beskrivelse av en ny art sjøstjerner: Solaster echinatus n. Sp., tilligemed Oversigt over de i Trondhjemsfjorden fundne Asteroider (www.snl.no). Solaster echinatus er riktignok i senere tid synonymisert med Solaster glacialis (Danielssen & Koren 1881) (www.marinespecies.org), men Storms innsats vitner om allsidig kjennskap til sjødyrene, ikke minst når det gjelder systematikk og beskrivelse av nye arter. Han artsbestemte mange av sjøstjernene ved NTNU Vitenskapsmuseets samling, og bidro også sterkt til oppbyggingen av et naturhistorisk forskningsmiljø i byen (www.snl.no).

Theodor Mortensen (1868-1952) var en dansk professor som var spesialist på kråkeboller. Hans omfattende bøker om pigghuder, bl.a. Handbook of the Echinoderms of the British Isles (Mortensen 1924, 1927), kan også benyttes for våre farvann. Fritz Jensenius Madsen (1916-1993) var også dansk forsker. Han bestemte pigghuder ved Tromsø museum, og utgav en studie om slekten Henricia (Madsen 1987). S. H. Skjæveland publiserte et hefte om pigghuders økologi i Borgenfjorden (Skjæveland 1973), Tore Høisæter har utgitt en liste over norske navn på echinodermer og echinodermer langs norskekysten (Høisæter 1990, 1998), Bjørn Gulliksen m.fl. (1999) har utgitt en oversikt over makroorganismer fra Svalbard og Jan Mayen, og Torleiv Brattegard, sammen med Torleif Holthe, har utgitt en oversikt over makroorganimser, inkludert pigghuder, som finnes langs norskekysten (Brattegard 2001).

I 2015/ 2016 ble det samlet inn ca. 800 individer av slekten Henricia i Nord-Atlanteren for å gjennomføre morfologiske og molekylære undersøkelser. Slekten Henricia er notorisk vanskelig å artsbestemme da individene innen hver art likner veldig på hverandre. Det var derfor ønskelig å sammenlikne både morfologiske trekk og DNA-sekvenser. Resultatene viste funn av i alt fem ulike genetiske grupper, som vi kan kalle arter. Dette er publisert i Knott m.fl. (2017).

Innenfor slekten solstjerner (Solasteridae) kan det også være litt kinkig å artsbestemme alle artene. Pigget solstjerne Crossaster papposus er ganske stor og rødbrun, og man har lenge trodd det var den eneste Crossaster-arten vi hadde langs norskekysten. Det viser seg nå at vi også har en annen art som likner, som heter Crossaster squamatus. Den er noe mindre, og mer oransje. Dette har man funnet ut ved å samle inn levende eksemplarer, artsbestemme de morfologisk, og som med Henricia (nevnt over) – kjørt genetiske analyser. Mer om dette kan du lese om i Ringvold & Moum (In prep.).

Når det gjelder pågående forskning så har Havforskningsinstituttet, i samarbeid med andre miljø, siden 2006 fanget bunndyr, inkludert sjøstjerner, via programmet MAREANO. To ganger årlig gjennomfører de tokt langs norskekysten, og for tiden pågår toktene fra Trøndelags- og Mørekysten og nord til Svalbard. Lister over arter de finner legges fortløpende ut på www.mareano.no.

En stor takk rettes til Havforskningsinstituttets båter og mannskap, for innhenting av deler av det levende materiale vi har brukt til fotografering, og også følgende museer for tilsendelse av konserverte individer: Tromsø Museum, Universitetsmuseet i Bergen, Zoologisk museum i København og BIOICE materiale fra Naturhistorisk Institutt på Island.