Saksedyr Dermaptera

Saksedyrene er en liten insektorden med bare om lag 2 000 arter på verdensbasis. De forekommer på alle kontinenter utenom Antarktis, men er mest tallrike i tropene. I Norge er det påvist fire arter fordelt på to familier.

Saksedyr er middels store, avlange insekter med stivt skall. Det mest iøynefallende trekket ved ordenen er den store bevegelige klosaksen på bakkroppsspissen. Klosaksen er en modifisering av haletrådene (cerciene). Et annet iøynefallende trekk er at framvingene hos de vingede artene er omdannet til to små, læraktige dekkvinger som mangler ribber. Bakvingene er vifteformede og har et unikt, vifteformet ribbenett. De kan foldes svært kompakt sammen, og i ferdig brettet tilstand under dekkvingene består de av omkring 40 lag. Hos mange arter mangler enten bakvingene eller begge vingeparene. Andre viktige bygningstrekk ved saksedyrene er at panneøyne mangler, at føttene alltid har tre ledd, og at hunnen har et rudimentært eggleggingsrør mellom klosaksene. Saksedyr er normalt lyst eller mørkt brunlige, med blankt skall og ubetydelig behåring.

• Hodet er stort og fremadrettet (prognat). Fasettøynene er velutviklet mens panneøyne mangler helt. Antennene er lange og mangeleddet, hos noen arter med opptil 50 ledd men normalt med 12-15 ledd. Munndelene er enkle og bitende.
• Brystet er bredt sammensveiset med bakkroppen. Hos vingede arter er det første brystsegmentet delvis bevegelig i forhold til de to bakre, og segmentet danner på ryggsiden et avflatet og mer eller mindre firkantet ryggskjold (pronotum). De to bakre segmentene er om lag like store som det første, men er mykere oppå da de beskyttes av dekkvingene. Hos vingeløse arter har de tre brystsegmentene mer ensartet bygning, og alle tre har hardt ryggskall.
• Framvingene er omdannet til små, læraktige dekkvinger uten ribber. De ligger side om side og dekker de to bakre brystsegmentene samt deler av det første bakkroppssegmentet. Utseendemessig ligner de dekkvingene til biller i familien kortvinger.
• Bakvingene er vifteformede. Analfeltet er dominerende, mens resten av vingen er redusert til en fortykket list langs framkanten. Ribbenettet er karakteristisk vifteformet, og vingen brettes i hvile sammen både langs radiære foldesoner (som en vifte) og langs tverrgående foldesoner slik at den blir meget kompakt. Hos noen arter skjules bakvingen helt og holdent av framvingen i hvile, men det vanlige er at en del av vingens fortykkede framkant stikker ut som en tapp bak framvingen.
• Beina er velutviklede og sitter ganske langt fra hverandre. Foten har alltid tre ledd og to terminale klør.
• Bakkroppen er langstrakt, og karakteristisk for ordenen er at siste bakkroppsledd bærer en tangformet klosaks som er en modifisering av haletrådene (cerci). Hannens klosaks er vanligvis stor og krum, hunnens normalt mindre og rettere, men begge kjønn har funksjonell saks. Mellom tengene har hunnen et meget redusert eggleggingsrør.

Nymfene ligner små utgaver av de voksne saksedyrene, men uten vinger, med færre antenneledd, og med mindre utviklet klosaks. Nymfene er myke og hvite/lysegule i de første nymfestadiene.

Saksedyr er vanligvis lett kjennelige på de store, bevegelige klosaksene på bakkroppsspissen. Uleddete bakkroppsvedheng av ulike slag er vanlig blant de øvrige insektordenene også, inklusive forskjellige typer gripeorganer som brukes under paringen. Størrelsen og fasongen på saksedyrenes klo gjør likevel at de sjelden forveksles med andre grupper. En del vedlevende billelarver har horn som minner om saksedyrenes saks, men disse er ubevegelig sammensveiset med bakkroppen. Tohaleslekten Japyx har en funksjonell klosaks, og minner i kroppsformen om et slankt saksedyr. Denne slekten er imidlertid ikke funnet i Norge ennå, og tohalene kan alltid skilles fra saksedyrene ved at de mangler øyne.

Saksedyr hører til de hemimetabole insektene, det vil si insekter med ufullstendig forvandling. Familiesystematikken er noe ustabil, men i Norge finnes to familier: Forficulidae og Spongiphoridae.

Alle nålevende saksedyr kjennetegnes ved klosaksen, ved manglende panneøyne, og ved de modifiserte fram- og bakvingene. De eldste fossilene av saksedyr fra Trias og Jura viser imidlertid at de første saksedyrene manglet den karakteristiske klosaksen, og i stedet hadde mangeleddete haletråder. De hadde også panneøyne, og hunnene var utrustet med et velutviklet eggleggingsrør, noe som mangler hos nålevende arter. Framvingene var imidlertid modifisert til korte dekkvinger, slik som hos nålevende arter, men hadde fortsatt synlig ribbenett.

Det er uvisst hvilke insektgrupper som utgjør saksedyrenes nærmeste slektninger. Saksedyrene inngår i gruppen Polyneoptera, som også omfatter rettvinger, spøkelsesinsekter, steinfluer, kakerlakker, knelere og de mer obskure ordenene spinnfotinger, jordlus og grylloblattider. Det innbyrdes slektskapet mellom de polyneopteride ordenene er imidlertid fortsatt ikke fullt ut kartlagt.

Saksedyr er landdyr og finnes først og fremst i fuktige habitater langs elver, på skogbunn og under bark på trær. De er mest artsrike i tropene og i varme tempererte områder. Saksedyr er for det meste nattaktive, og tilbringer dagen i skjul i sprekker og under steiner og lignende. De er altetere, og livnærer seg av døde plante- og dyrerester, små insekter og i noen grad levende plantemateriale, deriblant kronblader. De kan bruke klosaksen til å holde fast bytter, men saksen tjener sannsynligvis først og fremst som forsvar mot fiender. Hvis et saksedyr skremmes, vil det heve klosaksen fremover over ryggen og gjøre truende klypebevegelser. Saksedyrene har utpreget eggpleie, og mange arter har også yngelpleie. Hos de norske artene skjer befruktningen om høsten, og hunnen overvintrer i en jordhule hun selv har tilvirket. Av og til kan hun dele hulen med en hann gjennom vinteren, men han jages ut før eggene legges om våren. Eggene voktes mot fiender og slikkes og snus uavlatelig for å hindre soppangrep. Etter klekkingen forblir nymfene i hulen gjennom de to første nymfestadiene. De beveger seg ut av hulen for å finne næring om natten, men kommer tilbake og bruker den som skjulested om dagen. Etter to stadier forlater nymfene hulen. Hos noen arter dør moren på dette tidspunktet, og nymfene fortærer henne før de sprer seg. De når voksen alder på sensommeren, parer seg, og overvintrer som voksne.

Saksedyr har et noe dårlig rykte og betraktes ofte som skadedyr i hager. De er imidlertid ganske harmløse gjester som i høyden kan forårsake litt bitemerker i kronblader. Klosaksen er helt ufarlig for mennesker.