T4-C-4 kalklågurtskog
Kalklågurtskog er oftest skyggefulle skoger på mer eller mindre grunnlendt mark der urter og gress preger feltsjiktet. Gran er trolig vanligst i tresjiktet i boreonemoral sone, der det finnes alle overganger til ren edelløvskog på de klimatisk gunstigste lokalitetene. Frekvent som bjørkeskog i nordboreal og ellers i alle landsdeler utenfor granas utbredelsesområde, der forutsetningene for kalklågurtskog er til stede.
- Innhold
- Økologisk karakteristikk
- Terreng- og flyfotokarakteristikk
- Utbredelse og regional fordeling
- Viktigste forvekslingstyper
Kalkgranskog dekker trolig størst areal i BN, der det finnes alle overganger til ren edellauvskog på de klimatisk gunstigste lokalitetene. Frekvent som bjørkeskog i NB og ellers i alle landsdeler utenfor granas utbredelsesområde.
Økologisk karakteristikk
Ofte typisk innslag av lågurter som ikke skiller seg mye fra mer ordinære lågurtskoger, men spredt forekomst av noen få sterkt kalkkrevende planter. Kan være sterkt mosedominert (gjerne etasjemose). Best karakterisert av en rekke kalkkrevende barskogs-sopper. Framstikkende kalkrike bergknauser med moseflora typisk for kalkrike berg indikerer også kalklågurtskog. Forekommer på kalkrik berggrunn, ulike eksposisjons- og helningsforhold og et jordsmonn kjennetegnet av et brunjordsprofil og som holder en relativt stabil fuktighet. På kalkrik grunn med tykt humuslag erstattes kalklågurtskogen av skogsmarkstyper med lavere realisert KA-trinn.
Terreng- og flyfotokarakteristikk
Forekommer i alle terrengposisjoner, men ofte i opplendte partier. Dominerende treslag og tresjiktstetthet styrende for gjenkjenning i flyfoto, som i T4-C-3. Mørkt grønn i granskog, lys grønn i løvskog, grønn-grå i furuskog. Tekstur varierende, men ofte ujevn. Tekstur og farge ofte konsistent innen regioner.
Utbredelse og regional fordeling
BN–NB. Utbredelse begrenset til de aller mest kalkrike områder, særlig det geologiske Oslofeltet samt Nord-Trøndelag-Nordland.
