Vind gjør seg gjeldende som viktig landformdannende (og økologisk) prosess i sanddynemark der vindprosesser resulterer i stor variasjon langs primærsuksesjonsgradienten  sandstabilisering (SS) (se også NiN[1]AR17).

Kraftig lokal vindpåvirkning kan imidlertid også ha en forstyrrelseseffekt som snart, ved moderat økning i påvirkningsintensiteten i forhold til steder uten preg av vindpåvirkning, medfører begynnende artsuttynning og ender i disruptiv forstyrrelse i form av deflasjon (blottlegging av mineraljord etter fysisk ødeleggelse av vegetasjonen). Deflasjonsflekker er vanlig på ekstremt vindutsatte rabber i fjellet, i sanddynemark (eroderte dyner) og på særlig utsatte steder også i kystnær grus- og steinmark, f.eks. på gamle strandvoller dominert av grus på nordsiden av Varangerhalvøya.

Vinddeflasjon er resultatet av direkte fysisk skade på vegetasjonen, f.eks. frysetørring, sand-, snø- og isslitasje og annen mekanisk slitasje; i ekstreme tilfeller kan hele torver med vegetasjon rives opp av vinden.

Til grunn for inndelingen av vindutsatthet (VI) i basistrinn er lagt at dette er en gradient som ender i et artsuttynningsintervall, at artsuttynningsintervallets nedre endetrinn er VI∙a, og at gradientens naturlige øvre endetrinn er der disruptiv forstyrrelse forhindrer en stabil artssammensetning. I henhold til retningslinjene for basistrinndeling av artsuttynningsgradienter (se NiN[2]AR2, kapittel B2i), skal da rasutsatthet (RU) deles i fem basistrinn.

Kunnskapsbehov:

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

– Variasjonen i artssammensetning mellom fjell-lavhei og avblåst rabbe er sammenstilt i generalisert artslistedatasett B11A. Analyser viser at det er grunnlag for inndeling av vindutsatthet (VI) i kontrasteringstrinn (nulltrinn) pluss fire basistrinn (NiN[2]AR2v0, kapittel B11).