Miljøstabilitet (og miljøforutsigbarhet) er en viktig rammebetingelse for hvilke tilpasninger som er nødvendige for å overleve på et levested over tid. I romlig avgrensete vannforekomster (innsjøer, litoralbasseng, poller, fjorder) er størrelse (både horisontal og vertikal utstrekning) en av de viktigste prediktorer for miljøstabilitet.

Størrelsen bestemmer langt på veg den årlige temperaturamplituden (maksimums- og minimumstemperaturen), og dermed faren for overoppheting og bunnfrysing, hypersalinitet og anoksi. Ett viktig skille i går mellom vannforekomster som er så grunne at de mangler sjiktning og dypere vannforekomster som to ganger årlig får «fornyet» vannmassene. 

Viktigheten av størrelsesrelatert miljøstabilitet for artssammensetning i vannforekomster kommer klart til uttrykk i Vannrammedirektivets innsjøtypologi (Anonym 2013), der to av sju «typologifaktorer» (tilsvarer komplekse miljøvariabler) uttrykker størrelse; «Størrelse (overflateareal)» med fire klasser [1 = små (< 0,5 km2); 2 = middels (0,5–5 km2); 3 = store (5–50 km2); 4 = svært store (> 50 km2)] og «Dybde innsjøer (middeldyp)» med tre klasser [1 = svært grunn (< 3 m); 2 = grunn (3–15 m); 3 = dyp (> 15 m)]. Noen artsgrupper, som f.eks. fisk, forsvinner gradvis når innsjøene blir mindre. Men til tross for at kunnskapen om artenes fordeling langs en gradient i størrelsesrelatert miljøstabilitet er mangelfull, er det åpenbart at artssammensetningen varierer over et større spekter enn langs en rein artsuttynningsgradient når størrelsen går fra Mjøsa til en liten dam. I NiN 2er horisontal og vertikal utstrekning tentativt kombinert til én kompleks miljøvariabel som skal gi uttrykk for de to størrelsesdimensjonenes samlete betydning for miljøstabiliteten.

Til grunn for basistrinninndelingen av størrelsesrelatert miljøvariabilitet (i vannsystemer) (SM) er lagt at gradienten ender i et artsuttynningsintervall, at artsuttynningsintervallets nedre endetrinn er SM∙d, og at gradientens naturlige øvre endetrinn er temporære vannforekomster der akvatiske arter opplever uttørking som disruptivt miljøstress som forhindrer opprettholdelse av permanente populasjoner. I henhold til retningslinjene for basistrinndeling av artsuttynningsgradienter (se NiN[2]AR2, kapittel B2i), skal da størrelsesrelatert miljøvariabilitet (i vannsystemer) (SM) deles i åtte basistrinn. I tillegg kommer trinnet g som er nødvendig for å fange opp den betydelige størrelsesrelaterte variasjonen innenfor litoralbasseng.

Kunnskapsbehov: 

  • Det er behov for forskning med sikte på å klargjøre hvorvidt vannforekomsters vertikale og horisontale utstrekning påvirker artssammensetningen på en så sammenfallende måte at det er formålstjenlig å opprettholde én lokal kompleks miljøvariabel for størrelsesrelatert miljøvariabilitet (SM) eller om den bør dekomponeres til flere LKM.
  • Det er behov for sammenstilling av ulike artsgruppers respons på størrelsesvariasjon, både i innsjøer, i litoralbasseng og i større saltvannsbasseng (fjorder, poller), med sikte på revisjon av den foreslåtte trinndelingen.

Basistrinn