Kystvann (og grunt fjordvann) skiller seg fra havvannmassene som levested for vannmassetilknyttete (plagiale) organismer med hensyn til miljøstabilitet og variasjonsmønster, lokalt og over tid, for en lang rekke viktige miljøvariabler.

Kystvannet har en større temperaturvariasjon gjennom året, som følger en noe annen årstidsrytme, enn havvannet. Mens havvannets salinitet varierer lite (i området 34,2–35,5 ‰), er det betydelig variasjon i kystvannets salinitet, på lokal/regional skala (som følge av variasjon i ferskvannstilførsler fra store elver). Variasjonen i tilførsler av sedimenter, løst og partikulært organisk materiale, næringsstoffer (N, P) etc. følger samme mønstre. Dette gir opphav til variasjon i artssammensetningen langs en gradient fra havtilknyttete (oseaniske) til kysttilknyttete (nerittiske) arter.

Kunnskapsbehov: 

– Gradientlengdeberegning basert på generaliserte artslister for viktige artsgrupper, som grunn for bl.a. for å avgjøre om denne LKM heller bør oppfattes som en LKMg og deles i flere basistrinn, og for å avgjøre om klassene fortjener status som egne grunn- eller hovedtyper.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

– Klasse KY∙a omfatter vannmassetypene Y1 grunt fjordvann og Y2 kystvann innenfor den «regionale økoklinen» marine vannmassetyper (MT) i NiN 1.
– Skillet mellom kystvann og atlantisk vann langs norskekysten har tradisjonelt blitt satt ved saltinnhold 35 ‰ (f.eks. Helland-Hansen & Nansen 1909, Hopkins 1991); atlantisk vann karakterisert ved saltinnhold >35 ‰ og kystvann ved saltinnhold < 35 ‰. Dette er imidlertid ingen absolutt grense; både i havvann og kystvann varierer saliniteten noe gjennom året og med dypet. I terskelfjorder finner vi vanligvis tre lag med vannmasser om sommeren, et relativt ferskt overflatelag, et intermediært lag rundt terskeldypet, og et dypt lag under terskeldypet (Farmer & Freeland 1983). Det intermediære vannet kan være kystvann eller blanding av kystvann og atlantisk vann, mens dypvannet kan være avkjølt fjordvann som sank ned vinteren før, eller kom inn over terskelen. Vannmassefordelingen varierer mellom forskjellige fjorder og mellom år, pga. variabel ferskvannstilførsel og vannutskifting mellom fjord og kyst (topografi, terskeldyp). Om vinteren blir noen fjorder vertikalt gjennomblanda pga. avkjøling av overflatevannet og innstrømming av tyngre vann fra kysten (avkjølt og saltere vann), mens andre fjorder beholder lagdelingen gjennom vinteren. Dypvannet i fjorder regnes som havtilknyttet (gjerne atlantisk) vann.
– Vertikalvariasjonen i vannmassetype og sirkulasjonsmønstre i dype fjorder illustreres av vannmassefordelingen i Sognefjorden (som med sine 1 308 m er Norges dypeste fjord). Den faste hydrografiske målestasjonen Sognesjøen ligger nord for øya Hille (Eivindvik i Gulen, Sogn og Fjordane) der fjorden er ca. 400 m dyp, ca. 20 km innenfor fjordutløpet. Terskeldypet ved utløpet av Sognefjorden er 200 m. Vannmassefordelingen ved stasjonen Sognesjøen beskrives slik (http://data.nodc.no/stasjoner/dato.php?stid=5867&year=2008): «Siden stasjonen ligger i skjæringen mellom fjorden og Nordsjøen, influeres den både av fjordvann i de øverste vannlagene, kystvann dypere ned og atlantisk vann i de dypere lagene. De øvre vannlagene på denne stasjonen varierer endel gjennom sesongen og fra år til år [dette er typisk for grunt fjordvann, som skilles fra kystvann som egen vannmassetype i NiN versjon 1]. Sesongvariasjonen henger sammen med oppvarming av vannmassene gjennom sommeren og varierende ferskvannsavrenning og nedbør. Typisk vil overflatetemperaturen være lav om vinteren (~5 ºC) og høy om sommeren/høsten (~18 ºC). Saltholdigheten varierer motsatt, med høyeste verdier om vinteren og ferskere om sommeren. Under ca. 150 meters dyp er vannmassene av atlantisk opprinnelse og varierer forholdsvis lite. Året rundt er temperaturen her omkring 7 ºC og saltholdigheten rundt 35.» Vannet på store dyp i de største norske fjordene er derfor atlantisk vann, som er del av KY∙0 (havtilknyttet vann).