Helningsbasert forstyrrelsesintensitet beskriver den økende faren for tap av biomasse av fastsittende organismer på nakent berg, på land og i vann, med økende helning.

Den økende forstyrrelsesintensiteten skyldes at nedadrettete krefter (vannerosjon, isskuring, snø- og jordras etc.) som virker på organismene forsterkes når substratoverflata blir brattere (inntil bergveggen er loddrett). Da øker faren for at organismene skal løsne, og miljøet stiller økende krav til tilpasninger (tett tiltrykt substratet som skorpelav, gode festeanordninger etc.). Grensa mellom bergknaus og bergvegg er en gradvis overgang, men et gjennomgående trekk ser ut til å være at artssammensetningen endrer seg sterkt omkring 80˚ (en stigning på minst 6 vertikalmeter pr. horisontalmeter når berghyller ikke regnes med), både på land og i vannsystemer. Denne grensa er imidlertid basert på skjønn og ikke på empiriske data. Bergveggen representerer overgangstrinnet langs en helningsgradient mellom helningsgrader der helningsbetinget forstyrrelsesintensitet (HF) og grottebetinget skjerming (GS) benyttes til å beskrive variasjonen. Første mellomtrinn i GS er overheng, der helningsbetinget forstyrrelse fortsatt finner sted, men der andre mekanismer enn de som er virksomme i åpent terreng anses for viktigere.

Kunnskapsbehov:

– Det er behov for gradientlengdeberegning av HF, det vil si sammenstilling av artslistedata for moser og lav på nakent berg for sammenlikning mellom klasser bK∙0–b på den ene siden og bk∙+ på den andre, for å finne ut hvilken status HF skal ha ved inndeling av nakent berg. – Om variasjon i artssammensetning relatert til HE i akvatiske systemer. – Mer presis beskrivelse av artssammensetningsvariasjonen i området 60–90˚

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

 – Se NiNnot113e2.