Massebalansen (hvorvidt materiale tilføres eller fjernes) er en svært viktig miljøvariabel i mange natursystemer.

Massebalansen er negativ når substratet eroderes (i og langs elver først og fremst på steder der vannhastigheten er økende) og positiv når nytt substrat akkumuleres (først og fremst der vannhastigheten er avtakende, hvor transportert suspendert materiale sedimenteres). Erosjonsutsatthet (ER) adresserer effekter av vannforstyrrelse som er relatert til massebalansen i ferskvannsbunnsystemer og flommarker langs rennende vann. Denne LKM skiller steder der vannet tidligere har fjernet alt materialet den enkelt har transportkompetanse til å fjerne (og som nå tilføres små eller ubetydelige sedimentmengder og derfor utsettes for erosjon) fra steder med god balanse mellom tilførsel (sedimentasjon) og fjerning (erosjon) av sedimenter. Den blir benyttet til å beskrive forskjellen i T30 Flomskogsmark mellom erosjonspregete krattsamfunn på grove sedimenter langs store elver, på Østlandet typisk dominert av doggpil (Salix daphnoides), fra mer sedimentasjonsutsatte krattsamfunn typisk dominert av mandelpil (Salix triandra) (se Fremstad 1981). 
    Til grunn for basistrinninndelingen av erosjonsutsatthet (ER) er lagt at dette er en artsuttynningsgradient, der artsuttynningsintervallet starter allerede ved overgangen mellom trinnene ER∙0 og ER∙a og endepunktet er der disruptiv forstyrrelse forhindrer en stabil artssammensetning. I henhold til retningslinjene for basistrinndeling av artsuttynningsgradienter (se NiN[2]AR2, kapittel B2i), skal da erosjonsutsatthet (ER) deles i fire basistrinn.
    Også vannforstyrrelsesintensitet (VF) adresserer effekter av vann som forstyrrelsesagens i ferskvannssystemer, men VF adresserer mark/bunn med balanse mellom sedimentasjon og erosjon (ER∙0), og mellom vannets forstyrrelseseffekt og substratets kornstørrelsesfordeling. Sedimentasjonsbasert forstyrrelse (SE) er motsatsen til erosjonsutsatthet (ER) i den forstand at SE adresserer forstyrrelseseffekter av vedvarende sedimentasjon.
    I tidligere framlegg til NiN versjon 2 ble også erosjonsutsatthet (ER) benyttet til å karakterisere de spesielle flommarkene i dødislandskapet på Gardermo-sletta (Ullensaker, Akershus). Disse blir i NiN versjon 2 karakterisert ved hjelp av LKM flomregime (FR).    

Kunnskapsbehov: 

– Kvantitativ kunnskap om gradientlengder langs ER; vegetasjonsøkologiske undersøkelser av flommarkskratt og krattskoger på Østlandet, dominert av vier (Salix)-arter, med sikte på å klarlegge sammenhenger mellom artssammensetning og viktige miljøvariabler, inkludert massebalansen.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

– Se NiN[1]AR14 for utfyllende beskrivelse av massetransportprosesser i elver.