Dybderelatert lyssvekking er en av de viktigste LKM, både i saltvannssystemer og i ferskvannssystemer. Lyssvekking skyldes dels at vannet inneholder partikler (også organismer) som absorberer lys, dels at vannmolekylene og partikler i vannet sprer lyset.

Den økologisk viktigste grenselinja langs dybderelatert lyssvekking i vann (DL) er kompensasjonsdypet (mellom trinn DL∙d og ∙e). Over kompensasjonsdypet er planteproduksjonen større enn nedbrytningen (respirasjonen) og fotosyntetiserende planter kan opprettholde rimelig stabile populasjoner over lang tid. Fordi lys av ulike bølgelengder svekkes med ulik hastighet mot dypet, gjenspeiler planteartenes dybdefordeling deres innhold av ulike pigmenter (og deres evne til å absorbere av lys med ulike bølgelengder).

Kunnskapsbehov: 

Gradientlengdeberegning for både for fast bunn og sedimentbunn, enten basert på kunnskap om artssammensetning langs norskekysten eller ved bearbeiding av materiale fra MarLIN.

Kommentarer, tilleggsinformasjon, referanser:

Nedre dybdegrense for karplanter er, i vann med stort siktedyp, sannsynligvis bestemt av det hydrostatiske trykket heller enn av lysmengden (R. Økland & T. Økland 1996: 150), om enn den relative betydningen av de to miljøfaktorene er usikker. Viktige fysiologiske forskjeller mellom plantegruppene er også med på å bestemme dybdegrensene deres. Moser og alger kan for eksempel klare seg med mindre lys enn karplanter fordi hele biomassen bidrar til produksjonen (i motsetning til karplanter som må allokere ressurser til festeorganer, ledningsvev etc.). Karplantenes ledningsvev gjør dem også mer følsomme enn enklere bygde planter (moser og alger) for hydrostatisk trykk. Det hydrostatiske trykket er en reint dybdebestemt faktor, mens lyssvekkingen er bestemt av dybde og mange andre faktorer (særlig vannets partikkelinnhold). Det kan derfor settes spørsmålstegn ved om nedre dybdegrense for karplanter burde være trinngrense langs dybderelatert lyssvekking i vann (DL). Det synes imidlertid som om lys er den primære faktoren som begrenser karplantenes forekomst mot dypet i ferskvann fordi karplanter har mye lavere toleranse overfor svakt lys enn moser og alger (og vanligvis ikke forekommer på like store dyp som disse). Dersom hydrostatisk trykk etter grundigere vurdering skille vise seg å være en viktig faktor for mange arter i seg sjøl, uavhengig av lys, bør «dybderelatert variasjon i hydrostatisk trykk» betraktes som egen økoklin. Inntil videre er nedre karplantegrense opprettholdt som trinngrense for DL, liksom i NiN 1.

De fysiske lover som gjelder ved lyssvekking i vann (Lambert-Beer»s lov) er kort beskrevet i dokumentasjonen for DL i NiN 1.