Varm kilde omfatter åpen mark med sterk kildevannspåvirkning og som tilføres kildevann med en gjennomsnittstemperatur som er tilstrekkelig mye høyere enn årsmiddeltemperaturen i øvre jordlag i området til at det gir seg vesentlige utslag i artssammensetningen (JV∙a eller høyere).

Innenfor området som omfattes av Naturtyper i Norge er varme kilder bare kjent fra Svalbard, der et fåtall enkeltkilder er registrert. Jordvarmetilførselen gjør at varm kilde skiller seg fra alle andre natursystem-hovedtyper på land. Artssammensetningen i varm kilde skiller seg fra artssammensetningen i sterk kaldkilde i samme området fordi varmetilførsel er en av de aller viktigste faktorene for å regulere organismenes funksjon og begrense deres vekst. Mange arter har forekomster i varm kilde som ligger langt nord for det øvrige utbredelsesområdet sitt.

Varme kilder er grunnkilder uten torvdannelse (KT∙1), som også kan beskrives som IO∙0a (overveiende uorganisk substrat til substrat med intermediært innhold av organisk materiale).

Ved Bockfjorden på Nordvest-Spitsbergen finnes to områder med varme kilder. Antallet varme enkeltkilder på Svalbard avhenger av hvor stor forskjellen mellom artssammensetningen i hver av de potensielle varme kildene er i forhold til øvrige kilder i samme område, noe det ikke finnes kunnskap om. Varmkildene ligger langs det samme skyvedekket som har dannet vulkanen Sverrefjellet, som består av røde, devonske silt- og sandsteiner mot øst over prekambrisk grunnfjell (mot vest), og med kalkstein og marmor nærmest skyvedekket. Skyvedekket representerer en svakhetssone i jordskorpa der det har funnet sted vulkansk aktivitet [estimert alder for vulkanen Sverrefjellet er 100 000–250 000 år (Skjelkvåle et al. 1989)]. Den høye temperaturen i overflatevannet i kildene (10–25 °C) indikerer at kildevannet har vært i kontakt med magma. Nede i jordskorpa er dette vannet salint og holder 130–180 °C. På sin veg mot overflata blir det nedkjølt og utvannet med kaldt grunnvann (Banks et al. 2003). Årsaken til at vi finner varme kilder på Svalbard, men ikke på det norske fastlandet, er at jordskorpa på Svalbard stort sett er tynnere enn på fastlandet, på grunn av jordskorpebevegelser knyttet til kontinentaldrift (Vågnes & Amundsen 1993), og at de varme kildene på Svalbard fører vann som blir transportert opp fra større dyp enn det som er tilfellet for sterke kaldkilder på fastlandet (jf. Liestøl 1977). Dersom de varme kildene er like gamle som Sverrefjellet, har de tidligere tidvis vært dekket av havvann (varm havkildebunn) og tidvis vært dekket av isbreer.

I begge de to varmkildeområdene ved Bockfjorden er kildevannet kalkholdig. Kalk felles derfor ut som kalktuff (travertin), som gir varmkildene en særpreget geomorfologisk utforming. Kalktuffen er først geléaktig, men herdes og blir etter hvert hard. Jotunkjeldene ligger i et skrånende terreng og danner konvekse kalktuff-formasjoner langs et sig. Trollkjeldene er større og ligger i flatere terreng. Kalktuffdannelser og frie vannmasser danner gryteaktige travertin-bassenger i en serie kilder nedover ei slak skråning. Den best utviklete av disse danner en liten varm dam med vanntemperatur omkring 25 oC, mens noen av de øvrige dammene har temperaturer ned mot 10 °C (Banks et al. 2003). Rundt Trollkjeldene synes vegetasjonen å være direkte påvirket av det oppvarmete vannet innenfor et område på ca. 1 mål.

De varme kildene ved Bockfjorden ble først beskrevet av Hoel & Holtedahl (1911). Til tross for at varm kilde dekker svært lite areal, er det påvist fire karplantearter (trefingerurt Sibbaldia procumbens, polarhårstarr Carex capillaris ssp. fuscidula, marinøkkel Botrychium lunaria, kjeldesaltgras Puccinellia angustata ssp. palibinii), seks mosearter, en soppart og kransalgearten hårkrans Chara canescens som på Svalbard kun er kjent fra disse forekomstene (Frisvoll 1978, Langangen 1979, Elvebakk & Spjelkavik 1981, Elvebakk et al. 1994). Hårkrans vokser i kildevannet, mens de andre artene finnes i den oppvarmete tundraen like rundt kildene.

På Svalbard finnes også en rekke andre kilder med vanntemperaturer godt over årsmiddeltemperaturen (slik tilfellet normalt er i sterk kaldkilde). Liestøl (1977) gjengir punktmålinger av vanntemperaturer opp til 16 °C. Trolig er det derfor flere kilder på Svalbard som fører vann fra så store dyp at de, i hvert fall tidvis, får overflatetemperaturer som er høyere enn normalt for området. Det er imidlertid ikke kjent flere områder hvor kildene har et eksklusivt artsinventar lik det som kjennetegner V5 Varm kilde.

Varme kilder er unike økosystemer, som er vanlige mange steder utenfor det området som dekkes av NiN. Både på Grønland og på Island finnes tallrike varme kilder. De fleste av disse inneholder svært disjunkte artsforekomster (forekomster av arter langt unna hovedutbredelsesområdet) med ukjent innvandringshistorie, men det er sannsynlig at både tilfeldig langdistansespredning og relikte restarealer etter en større lokal utbredelse i den postglasiale varmeperioden er representert blant dem. Blant mulige postglasiale relikter på Svalbard kan nevnes arter som trefingerurt Sibbaldia procumbens og marinøkkel Botrychium lunaria, men det finnes ikke pollen- eller makrofossilfunn fra varmetida som kan bekrefte dette. Inntil nylig var også fjelløyentrøst Euphrasia wettsteinii blant de eksklusive artene for Trollkjeldene, men denne arten er nå funnet i de to antatt varmeste sørskråningene på Svalbard (langt unna varmkildeomerådet i nordvest). Det gjelder også en annen sjelden karplanteart ved Trollkjeldene, fjellmarinøkkel Botrychium boreale, som er funnet på en annen varm Svalbard-lokalitet. Den forventede sterke temperaturøkningen i Arktis åpner for at de små populasjonene som er assosiert med varm kilde kan bli framtidige spredningssentra for ekspansjon av varmekrevende (termofile) arter i Arktis.

Den særpregete landformen Pingo (FP–4 i NiN 1), som forekommer en rekke steder på Spitsbergen (Liestøl 1977), oppstår vann som står under høyt trykk på flere hundre meters dyp presser seg gjennom en sprekk (talik) i permafrosten. Denne prosessen er beslektet med dannelsen av varm kilde, men vannet som bidrar til dannelsen av pingo er gjerne avkjølt når det når overflaten (der det i stedet kan gi opphav til sterk kaldkilde). Der fryser vannet til is, som etter hvert bygges opp til store isolerte, haugaktige landformer (pingoer). Noen pingoer er fremdeles aktive (det vil si at kildevann strømmer ut og at pingoen fortsatt er under oppbygging), andre er inaktive. Vegetasjonen på pingoer er ofte en pionerpreget rabbevegetasjon, nærmest beslektet med vegetasjonen på morenehauger. Pingoer kan altså inneholde flere natursystem-hovedtyper, og disse behøver ikke tilhøre våtmarkssystemer.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Til grunn for opprettholdelsen av V5 som egen hovedtype ligger antakelsen om at gradientlengden innenfor kilder på Svalbard, mellom normale kaldkilder og de varme kildene som er sterkest jordvarmeinfluert, er > 3 ØAE (vesentlig forskjell i artssammensetning, slik at tilleggskriterium 8 er oppfylt). Dersom det ikke er tilfellet, skal V5 reduseres til én grunntype (eller utforminger, dersom variasjonen i artssammensetning heller ikke er betydelig) av V4 Kaldkilde. Ser vi utenfor NiN-områdets grenser, er det imidlertid ingen tvil om at det finnes varme kilder som tilfredsstiller tilleggskriterium 8. Dersom dette kriteriet presiseres slik at variasjon i et større geografisk område enn området som er under norsk suverenitet skal tas i betraktning, skal V5 likevel opprettholdes som hovedtype.

Variasjon

Kunnskapsbehov

– Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor varme kilder og en bedre oversikt over hvor mange kilder på Svalbard som tilfredsstiller definisjonen av varm kilde (som krever en artssammensetning som er betydelig forskjellig fra artssammensetningen i kaldkilder i samme område).

– Det er behov for vurdering av hvorvidt det finnes variasjon innen V5 Varm kilde som gir grunnlag for inndeling i flere enn 1–2 grunntyper.

 

Grunntypeinndeling

V5 er delt i 2 GT for tLKM JV.