Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng omfatter mark som kombinerer egenskapene «sterkt endret mark», det vil si som er resultatet av planering, utfylling el.l., og et ekstensivt hevdregime, det vil si at marka gjennom forholdsvis lang tid (i hvert fall noen tiår) er slått eller beitet som om det var en semi-naturlig eng og derfor har trekk i artssammensetning og utseende som overfladisk minner om semi-naturlig eng.

Denne hovedtypen omfatter arealenheter som ikke er tidligere jordbruksmark og som derfor ikke har en historie som «tradisjonell» beite- eller slåttemark. Dette vises oftest tydelig i artssammensetning, plassering i forhold til omgivelsene (ikke del av gard og ikke omgitt av jordbruksmark), og innhold av objekter (mangel på kulturhistoriske referanser som steingjerder, rydningsrøyser etc.). Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng omfatter utfylte og oppbygde vegkanter og vegskjæringer som slås, men ikke sprøytes, flyplasser, plener som skjøttes som «blomsterenger» etc. Artsrike vegkanter, som for størstedelen tilhører denne hovedtypen, kan huse et stort artsmangfold og være viktige som refugium for arter med optimum i semi-naturlige enger og som nå er i tilbakegang (Auestad et al. 1999, 2011).

Eng-liknende sterkt endret fastmark eksemplifisert ved liten ’skrapslått’ på grunnlendt mark ovenfor en vegskjæring (Svartdal, Flatdal, Seljord, Telemark).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Et areal under gjengroing skal tilordnes T40 inntil en ettersuksesjonstilstand (under skoggrensa av skogsmark) er nådd, det vil si når artssammensetning og økologiske prosesser typisk for skogsmark er etablert. Dersom gjengroingssuksesjonen går via faser med stor busk- og/eller tresjiktstetthet eller andre flaskehalser for nye arters etablering slik at artssammensetningen ikke gir grunnlag for å avgjøre om ettersuksesjonstilstanden er nådd, skal et gjengroingsareal tilordnes skogsmarkshovedtypen når skogbestandet tilfredsstiller kriteriene for gammel normalskog (7SD–NS∙5).

Variasjon

– T39 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng er en naturtype som ikke tidligere er erkjent, heller ikke i NiN versjon 1, men som må opprettes som følge av kriteriene for å definere hovedtyper på natursystem-nivået i NiN versjon 2. Kunnskapen om forekomst av slik mark og variasjonen i artssammensetning og miljøforhold er svært mangelfull og det er derfor ikke grunnlag for å dele den opp i grunntyper. Mest sannsynlig består den hovedsakelig av vegkanter og vegskjæringer som gjennom mange år uten sprøyting utvikler seg til en relativt artsrik «blomstereng», sannsynligvis med en viss variasjon i artssammensetning relatert til miljøvariabler som er viktige for å forklare variasjon i semi-naturlige enger. Som en tentativ løsning, er et utvalg LKM som forklarer variasjon i artssammensetning i T32 Semi-naturlig eng og/eller T33 Semi-naturlig strandeng inkludert som uLKM for T40.

– Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

 

Kunnskapsbehov

Det er behov for kunnskap om hvilke kontekster T40 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng forekommer, i hvilke tidsperioder arealenheter som tilhører denne hovedtypen er anlagt og hvilke mekanismer som ligger til grunn, og hvilken variasjon i artssammensetning som finnes innenfor hovedtypen.

Grunntypeinndeling

T40 er ikke delt inn i grunntyper.

Kartleggingsenheter 1:5000