Isinnfrysingsmark er åpen fastmark med hei- eller engpreg i eller nær bunnen av forsenkninger i terrenget (fortrinnsvis dødisgroper), som i perioder kan dekkes av stagnerende vann og i blant fryse inn i is om vinteren.

De fleste forsenkninger i grunnen vil over tid med fylles med vann og bli til våtmarksmassiv eller innsjø. Dette gjelder også forsenkninger som er formet i løse og lett drenerte elve- og breavsetninger, noe som skyldes at sedimentene etter hvert «kittes sammen» av humusstoffer, utfelte kjemiske forbindelser. Noen slike forsenkninger forblir imidlertid fastmarkssystemer. Sannsynligheten for dette er størst når løsmassene er spesielt veldrenerte (sand- eller grusdominerte), men også andre forhold, for eksempel et kontinentalt klima, er av betydning.

Isinnfrysingsmark forekommer i grunt jorddekte, relativt veldrenerte forsenkninger i breavsetninger (mest typisk i store morener). Dårligere drenerte forsenkninger er oftest fylt med en primær våtmark, det vil si en våtmark dannet ved forsumping på stedet. Isinnfrysingsmarka er derimot i lange perioder veldrenert, og mangler karakter av våtmark. I perioder der det faller store mengder nedbør eller tilføres store mengder avrenningsvann og marka fortsatt er frossen (for eksempel i snøsmeltinga om våren eller på seinhøsten etter at telen har satt seg), kan bunnen i forsenkningen fylles med vann som blir stående i en lengre periode. Noen år fryser markvegetasjonen i bunnen av slike forsenkninger inn i is (Dahl 1957), derav navnet isinnfrysingsmark. Faren for innfrysing i is begrenser artsutvalget i isinnfrysingsmarka, både av karplanter, moser og lav. Insektfaunaen i isinnfrysingsmark kan være rik på insekter i perioder med stagnerende vann og fuktig vegetasjon, men det ser ut som om natursystemtypen som sådan mangler karakteristiske arter fordi de fleste marklevende insekter kan forflytte seg til et mer optimalt fuktighetsregime i ugunstige perioder. Temporære vannansamlinger koloniseres raskt av en rekke ferskvannsinsektarter.

De aller fleste forekomster av isinnfrysingsmark er knyttet til landformen dødisgrop det vil si en forsenkning (grop) i et tjukt morenedekke, dannet ved slutten av siste istid. Når store mengder avrenningsvann fra smeltende breer kom ut i flatere terreng sank vannhastigheten, og sedimenter ble avsatt langs bunnen av elveløpet (for eksempel sandflatene på øvre Romerike). De fleste breløpene fulgte tunneler i grenselaget mellom is og undergrunn, men noen av elvene smeltet seg vei gjennom selve ismassene. Elvegrus i bunnen av disse tunnelene virket isolerende og bremset nedsmeltingen av isen under. Noen steder ble den underliggende isen isolert som adskilte blokker som, når de etter en tid smeltet, etterlot seg karakteristiske groper i landskapet. Dødisgroper finnes spredt over store deler av Øst-Norge. De kan variere i størrelse fra diameter på noen meter og dybde på en knapp meter til diameter på flere hundre meter og dybde på tjue meter eller mer. Dersom morenematerialet i bunnen og på sidene av dødisgropa over tid akkumulerer finmateriale, eller dreneringen av løsmassene over tid forhindres på annen måte, blir dødisgropa etter hvert bli fylt av en innsjø. På øvre Romerike finnes derfor for eksempel en rekke små, rundaktige innsjøer som egentlig er vassfylte dødisgroper (for eksempel Svenskestutjernet og Nordbytjernet i Hovin, Ullensaker, Akershus). Et annet område som er særlig rikt på dødisgroper er Grimsmoen i Folldal (Hedmark). Der er de fleste dødisgropene ikke vassfylte, blant annet fordi klimaet er svakt kontinentalt.

Dødisgroper med isinnfrysingsmark er også beskrevet av fra lavalpin bioklimatisk sone i Rondane av Dahl (1957: 282–285). De alpine forekomstene av isinnfrysingsmark kjennetegnes ved at vegetasjonen er sonert fra den veldrenerte marka omkring gropa, via gropas sidekanter der vann kan bli stående og fryse til is etter at telen har satt seg om høsten (dette vannet vil dreneres vekk når telen går eller når det fordamper), til bunnen der vegetasjonen kan forbli innfrosset i is gjennom hele vinteren. Planteartssammensetningen i de lavalpine dødisgropene minner noe om artssammensetningen i snøleier, men isinnfrysingsmark skiller seg fra vegetasjonen i et ordinært snøleie ved spesielle dominansforhold og, vanligvis, et begrenset artsutvalg. Typiske arter er krekling (Empetrum nigrum), greplyng (Kalmia procumbens), stivstarr (Carex bigelowii) og smyle (Avenella flexuosa), samt dominans av den brune laven smalfliket snøskjerpe (Cetrariella delisei) i bunnsjiktet.

I Nord-Østerdalen finnes store dødisgroper under skoggrensa; først og fremst i nordboreal, men til dels også i mellomboreal bioklimatisk sone. Vegetasjonen i bunnen av de nordboreale dødisgropene har store likhetstrekk med sidevegetasjonen i de små lavalpine dødisgropene (tegn på periodevis dekking av stagnerende vann), mens sidekant-vegetasjonen oftest er åpen består av en lavhei med sterke likhetstrekk med fjell-lavhei). Det er forekomsten av innfrysings- og vanndekningstolerant, hei- eller engpreget vegetasjon som definerer isinnfrysingsmark som natursystem-hovedtype, mens omkringliggende (ovenforliggende) heilignende natur hører til andre natursystem-hovedtyper.

Isinnfrysingsmark er ikke kjent fra boreonemoral og sørboreal bioklimatisk sone, og mangler for eksempel på øvre Romerike til tross for at det finnes store israndavsetninger med rikelig forekomst av dødisgroper der. Dødisgropene i dette området er enten vassfylte, veldrenerte helt til bunnen, eller inngår som deler av flommarkssystemer.

Isinnfrysingsmark er åpen, det vil si ikke tresatt mark. Tresjikt kan imidlertid mangle langt oppover sidene av ei dødisgrop. I de kontinentale høyereliggende delene av Østlandet skyldes dette at lave vintertemperaturer forårsaker tilbakefrysing (om enn de utslagsgivende temperaturfaktorene er noe forskjellige fra de som definerer skoggrensa), kanskje i kombinasjon med følsomhet for langvarig vannmetning og isinnfrysing.

I bunnen av forsenkningen midt i bildet finnes en liten isinnfrysingsmark (Folldal, Hedmark).

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Variasjon

Inndeling av T20 Isinnfrysingsmark i to grunntyper basert på kalkinnhold (KA) grunner seg på observasjoner i Folldal (B.H. Larsen, G. Gaarder & K. Wangen pers. medd., se NiNnot123) av at det finnes betydelig variasjon i artssammensetning innen typen, sannsynligvis betinget av morenematerialets mineralnæringsinnhold.

Kunnskapsbehov

Undersøkelser av relasjoner mellom artssammensetning og miljøforhold i isinnfrysingsmark i Folldal (der isinnfrysingsmark har sitt forekomsttyngdepunkt i Norge), særlig med sikte på hovedtypespesifikk gradientlengdeberegning for KA og vurdering av grunnlaget for å opprettholde to grunntyper.

Grunntypeinndeling

T20 er delt i 2 GT for tLKM KA.