Mosetundra omfatter særpreget arktisk natur som er betinget av kombinasjonen av permafrost og naturlig gjødsling.

Mosetundra kjennetegnes ved sammenhengende matter av store, relativt hurtigvoksende moser som ligger direkte på et permafrostlag 20–40 cm under moseoverflata, og som, i motsetning til våtmarkssystemer, mangler et fritt grunnvannsspeil i det aktive laget. Mosetundra er et torvdannende system (IO∙0a som dLKM). Mosetundra gjødsles vanligvis av fugl, men på Svalbard finnes dessuten en spesiell type mosetundra på steder med høy tetthet av stasjonær svalbardrein. Den mest typiske mosetundraen finnes i skråninger med 5–30° helning under (større) fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen på Svalbard.

Den viktigste arten i mosetundra er gullmose Tomentypnum nitens. Den typiske mosetundraen finnes under fuglefjell. Fuglegjødslingen forklarer mosemattenes høye produktivitet der. Kombinasjonen av lave temperaturer (i den nordarktiske bioklimatiske sonen) og at mosematta isolerer dypere jordlag mot varme gjør at nedbrytningen er lavere enn produksjonen, slik at akkumulasjon av organisk materiale finner sted, også i hellende terreng uten stående grunnvann rett under markoverflata. Mosetundra er altså etter definisjonen et torvproduserende fastmarkssystem (IO∙0a). Vanderpuye et al. (2002) hevder at den typiske mosetundraen har større økologisk likhet med mosedominerte, gjødslete (sub)antarktiske systemer enn med våtmark. Vanderpuye et al. (2002) drøfter begrepet mosetundra (moss tundra), som har vært brukt og fortsatt brukes i mange ulike betydninger. De foreslår at begrepet avgrenses til arktisk, permafrostbetinget mosedominert mark uten våtmarksegenskaper. Denne betydningen av begrepet mosetundra lå til grunn for bruken av begrepet i NiN 1, og videreføres i NiN 2.

Mosetundra erstatter fuglefjell-eng i skråningene under bergveggene i fuglefjell i den nordarktiske bioklimatiske sonen. Lengre sør er klimaet varmt nok til at karplanter dominerer i fuglefjellene, og til at nedbrytningen holder tritt med produksjonen av organisk materiale. Elvebakk (2005a) angir fire større mosetundradominerte områder på vegetasjonskart over Svalbard i målestokk 1:3 500 000, men mosetundra er vanlig i alle deler av nordarktisk tundrasone på Svalbard. I mellomarktisk tundrasone finnes mosetundra i svært begrenset omfang, som mindre områder i nordvendte skråninger (disse kan ses på som nordarktiske enklaver) eller i sig fra områder med kraftig reinbeiting.

Mosetundra kan også utvikles utenom fuglefjell, i første rekke i områder med store bestander av svalbardrein. Svalbardreinen er ikke nomadisk som reinen på fastlandet. I stedet utvikler den et tykt fettlag som gjør at den klarer seg gjennom vinteren med mindre mattilgang enn fastlandsreinen (Tyler & Øritsland 1989). Delpopulasjonene på Svalbard er derfor konsentrert til områder der det både finnes gode vinter- og sommerbeiter, hvor reinen normalt vandrer innenfor et begrenset område. Fettlaget gjør at svalbardreinen, i motsetning til sine slektninger på fastlandet, ikke er avhengig av tilgang til lav på vinterbeitene. Vinterstid eter svalbardreinen karplanter, moser og rester av lavvegetasjon. Svalbardreinen mangler naturlige predatorer. I stedet er det perioder med regn vinterstid, som resulterer i at det legger seg ei iskappe over vegetasjonen, som er viktigste bestandsregulerende faktor (Svalbard har et svakt oseanisk element i sitt høyarktiske klima som andre høyarktiske områder mangler). Svalbardreinen ser derfor ut til å være svært godt tilpasset forholdene på Svalbard.

En og samme reinpopulasjon utnytter ett gunstig, avgrenset område både sommer og vinter, og har gjort det i årtusener. Da er det ikke uventet at den har satt sitt preg på vegetasjonen, også på andre måter enn ved å beite ned lavdekket (det kan skje på svært få år). Store mengder avføring som brytes relativt raskt ned, det arktiske klimaet tatt i betraktning, gir stedvis en sterk gjødslingseffekt, men graden av gjødselpåvirkning varierer mye på fin skala og gir vegetasjonen et mosaikkartet preg. Svalbardreinen beiter ikke i våtmarker, verken om sommeren (da står grunnvannet for høyt og er for kaldt, og bedre beiteområder er tilgjengelige) eller om vinteren (da er de utilgjengelige på grunn av is og snø). Rabbene brukes bare om vinteren, men der brytes den perleforma vintermøkka sakte ned. Det er i det mellomliggende terrenget – der mosetundraen finnes – at de favoriserte beiteplantene finnes og at mat er tilgjengelig både sommer og vinter. Mosetundra utvikles i områder med høye tettheter av svalbardrein på lokale steder der marka er fuktig, men ikke våt, der tettheten av både sommer- og vintermøkk er høy, og der nedbrytingen av møkka går relativt raskt. Slik mosetundra er definert her, utvikles naturtypen derfor også i intensivt reinbeitede områder, selv om der også kan finnes overganger mellom kontinuerlige mosematter, som vanligvis er betinget av gjødslete dreneringsbaner, og mosematter som forekommer flekkvis.

Et spesialtilfelle av mosetundra er mosematte-samfunnene som finnes på platåene av Edgeøya og Barentsøya, som er svært tydelig detekterbare på satellittbaserte kart. Disse områdene ligger klimatisk innenfor den arktiske polarørken-sonen (APDZ), men har mye skodde og rikelig tilførsel av fuktig luft sommerstid. Disse områdene er vanskelig tilgjengelige, og har ikke vært studert de siste tiårene. Studier av Philippi (1973) antyder at de tilhører hovedtypen mosetundra sjøl om de ligger i områder med polarørken-klima.

En annen årsak til store forekomster av mosetundra på Svalbard, er mangelen på smågnagere. Smågnagere som lemen har mose som viktig vinterdiett. Østmarkmus er innført til Colesbukta-området på Svalbard (Fredga et al. 1990) i nyere tid og har en begrenset utbredelse innenfor et område der fuglefjell-enger og mosetundra ikke dominerer.

Slik mosetundra er definert her, har natursystem-hovedtypen sitt utbredelsestyngdepunkt (på verdensbasis) på Svalbard. Trolig forekommer mosetundra også på deler av Novaja Zemlja, mens den i stor grad mangler i øvrige deler av Arktis. Dette kan forklares ved tre egenskaper ved Svalbards dyreliv; (1) at Svalbard er isfritt lengre nord enn øvrige deler av Arktis, og store sjøfuglkolonier finnes derfor under kaldere klima enn i andre arktiske områder; (2) at Svalbardreinen er ikke-nomadisk og forårsaker en kraftig og vedvarende gjødselseffekt på marka innenfor sine favoriserte beiteområder; og (3) at mosespisende smågnagere som lemen mangler på Svalbard.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Det er den kombinerte effekten av naturlig gjødsling (NG) og permafrost (PF) som definerer mosetundra som naturtype. Utdifferensiering av T9 som egen hovedtype, separert fra f.eks. T8 Fuglefjell-eng og fugletopp og T3 Fjellhei, leside og tundra, er basert på vurderinger uten grunnlag i data.

Variasjon

– Det finnes variasjon innenfor hovedtypen, som i NiN versjon 1 ble beskrevet som 4 grunntyper. Kalkfattig mosetundra kjennetegnes ved dominans av filtbjørnemose Polytrichum strictum på veldrenert mark og spriketorvmose Sphagnum squarrosum på fuktmark. På steder med tilsvarende vannmetning på kalkrik grunn dominerer henholdsvis grassigd Dicranum angustum og gullmose Tomentypnum nitens.

– Konsistens mellom basistrinninndelingen av vannmetning (VM) og kildevannspåvirkning (KI) i andre fastmarkssystemer tilsier at grensa mellom utforminger basert på VM trekkes mellom VM∙a og VM∙b. Fuktmark med klart innslag av arter med optimum i myrkant eller våtmarkssystemer og, på steder som er kalkfattige eller  intermediære (KA∙abcde), et betydelig innslag av torvmoser, skilles dermed fra veldrenerte og vekselfuktige steder. Dette innebærer en justering av fordelingen på to utforminger i forhold til NiN 2.0.3 og tidligere versjoner.

Kunnskapsbehov

Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor mosetundra, blant annet for å avgjøre hvilken status de fire grunntypene som ble utskilt i NiN versjon 1 på basis av KA og VM skal ha. Inntil det eventuelt blir påvist gradientlengder > 2 ØAE, blir KA betraktet som tLKM og VM som uLKM.

Grunntypeinndeling

T9 er delt i to grunntyper på grunnlag av tLKM Kalkinhold (KA).