Arktisk steppe omfatter jorddekt fastmark i klart kontinentale områder på Svalbard (kjent fra Wijdefjorden med sidefjorder), med jordsmonn preget av oppadgående vanntransport, saltanriking nær jordoverflata og pH vanligvis i intervallet 8,5–10,5. Arktisk steppe kjennetegnes av særpregete samfunn dominert av grasaktige arter. Arktisk steppe mangler bunnsjiktet av moser og lav som er karakteristisk for T3 Fjellhei, leside og tundra, dominerende natursystem-hovedtype i omkringliggende, mindre kontinentale områder.

Arktisk steppe forekommer langs indre deler av Wijdefjorden med sidefjorder, i et område med sterk regnskygge og anslagsvis godt under 100 mm i årsmiddelnedbør (60 mm er målt i ett enkeltår). Dette er det eneste området i Norge (inkludert Svalbard) som plasseres i klart kontinental biogeografisk seksjon (C2). I dette området dominerer jord med høyt saltinnhold over store områder opp til 300 m.o.h. pH-reaksjonen er vanligvis over 9, og mange verdier i intervallet 10,0–10,5 er målt. Slik jord kan ikke dannes på vanlig kalksubstrat, men forutsetter at klimaet er så arid at vanntransportretningen hovedsakelig er oppover mot markoverflata. Oppløste næringssalter fra mineraljorda avsettes nær markoverflata under vanntransporten. Elvebakk (2005) beskriver arktisk steppe som kartleggingsenhet under navnet «extremely dry, high-arctic steppe vegetation characterized by Potentilla pulchella and Puccinellia angustata».

I et kjølig mellomarktisk klima med begrenset fordampning (evaporasjon), er vindtunnel-effekten langs den veldig lange og rette Wijdefjorden en forutsetning for at uttørkingen skal bli sterk nok til at steppeliknende økosystemer utvikles. Dette vises også tydelig av at de korte sidedalene til Wijdefjorden har tilnærmet «normal mellomarktisk tundravegetasjon dominert av Cassiope tetragona».

Området med arktisk steppe har imidlertid en vegetasjon som avviker sterkt fra tilsvarende tundravegetasjon (Elvebakk & Nilsen 2002). Grasaktige arter (graminider) dominerer i et åpent landskap uten torvproduksjon, og moser og lav som ellers er så vanlige i Arktis, mangler. Myr mangler fullstendig i steppeområdet. I de ikke-aride, men nedbørfattige varme fjordstrøkene på Svalbard finnes en liknende vegetasjon utviklet på små, svært konvekse finjordsrygger [for eksempel nedenfor veien ved Skjæringa i Longyearbyen, jf. Möller (2000)].

Landskap dominert av arktisk steppe ved utløpet av Reinbukkdalen i Wijdefjorden, Spitsbergen.

Definisjonsgrunnlag og avgrensning

Elvebakk & Nilsen (2002) dokumenterer stor forskjell, både i pH i øvre jordlag og i artssammensetning, mellom arktisk steppe på vestsiden av Wijdefjorden (på Spitsbergen) der kalkrike avsetningsbergarter dominerer og den grunnfjellsdominerte østsiden av fjorden. I henhold til definisjonen av T10 Arktisk steppe er det forekomsten av saltanrikingsjord som definerer hovedtypen, ikke det kontinentale klimaet. De mindre kalkrike områdene på østsiden av Wijdefjorden, som domineres av bergstarr-enger (Carex rupestris), skal typifiseres som kontinentale utforminger av T3 Fjellhei, leside og tundra.

Saltanrikingspregete grasheier og rabber er, i motsetning til i arktiske og alpine områder for øvrig, samlet i en hovedtype fordi arid terrestrisk salinitet (AS) anses å overstyre vindvirkning som viktigste LKM.

Variasjon

Innenfor arktisk steppe finnes variasjon i snødekkestabilitet (A. Elvebakk, pers. medd.), men de ekstremt lave snø- og vannmengdene vanskeliggjør direkte sammenlikning med «rabbe-snøleiegradienten» slik vi kjenner den fra mindre kontinentale områder på fastlandet og i Arktis. Men sjøl om trinnene langs en topografisk gradient fra rygg til forsenkning blir sterkt forskjøvet i forhold til i mindre kontinentale områder [i tråd med Boykos geoøkologiske utbredelseslov (Boyko 1947)], er det mulig å skille mellom heier og rabber [vindvirkning (VI) trinn VI∙0 og VI∙a+]. Med hensyn til enkelte av miljøfaktorene som varierer langs VI, bl.a. graden av snødekkestabilitet, kan imidlertid hele steppelandskapet karakteriseres som «ulike utforminger av avblåste rabber».

Store deler av det arktiske steppeområdet kan karakteriseres som ekstreme rabber (VI∙bc), med snømangel om vinteren og ekstrem uttørking om sommeren. Finjordsområdene er saline og karakterisert av artene polarsaltgras (Puccinellia angustata) og tuemure (Potentilla pulchella), med stridrapp (Poa hartzii) og den endemiske arten svalbardsaltgras (Puccinellia svalbardensis) som viktige innslag. På mindre vindeksponerte flater (VI∙0) dominerer en underart av rødsvingel (Festuca rubra ssp. richardsonii) sammen med purpurkarse (Braya purpurascens).

 

Kunnskapsbehov

– Det er behov for mer kunnskap om variasjonen i artssammensetning innenfor hovedtypen, blant annet for å avgjøre hvorvidt andre LKM enn VI gir opphav til gradientlengder > 2 ØAE.

– R. Elven (pers. medd., 2015) mener vindvirkning, som hindrer snøakkumulering, er en forutsetning for oppadgående vanntransport, saltanriking og høg pH, som karakteriserer T10 Arktisk steppe. Han mener derfor at  VI∙a+ er dLKM for T10 og at det ikke er nok variasjon innenfor T10 langs VI til å skille ut flere grunntyper.

– Det kan være nok variasjon innenfor T10 relatert til finmaterialinnhold til at S1 bør være uLKM eller tLKM for hovedtypen. Dette må undersøkes nærmere.

Grunntypeinndeling

T9 er delt i 2 GT på grunnlag av tLKM VI.

Kartleggingsenheter 1:5000