Fjellbloddråpesvermer Zygaena exulans (Hohenwarth, 1792)

22–33 mm.

Vingene er relativt brede. Framvingen er blågrå med fem blekrøde flekker. Bakvingen er blekt rosa med grå ytterkant. Begge vingepar har glissen skjellbekledning og er nesten gjennomsiktige. De røde tegningene har en tendens til å bli utydelige. Kroppen har kraftig behåring. Fjellbloddråpesvermeren skiller seg fra de øvrige bloddråpesvermerne ved de brede vingene, den bleke vingefargen og den mer hårete kroppen.

Fjellområdene i Skandinavia, Alpene, Pyreneene, Appenninene, Karpatene og Serbia. Høylandet i Skottland. Lenger øst finnes arten i flere fjellkjeder i Kasakhstan og det sørlige Sibir.

Utbredt i fjellområder over hele landet. Lengst i nord finnes den helt ned til sjøen.

Eggene legges i klaser i terrenget, ikke nødvendigvis på vertsplanten. Larven lever på en lang rekke ulike busker og urter, men ser ut til å foretrekke musøre i fjellområdene i Sør-Norge. Den er gråsvart med en rad gule flekker langs hver kroppsside, og trenger minst to år på utviklingen til voksen sommerfugl. Den fullvoksne larven forpupper seg om våren i en eggeformet, sølvhvit eller gulhvit kokong festet til en plantestengel helt nede ved bakken. Sommerfuglen klekker etter noen uker, og klekkingen finner sted på en godværsdag etter at sola har varmet opp det øverste marksjiktet.

Ultimo juni - primo august.

På lyngheier og gressmarker fra bjørkebeltet og opp i snaufjellet. Arten er kun aktiv i solskinn, og kan finnes sittende på nektarblomster eller flygende med langsom, svirrende flukt lavt over vegetasjonen.

Fjellbloddråpesvermeren er vår vanligste bloddråpesvermer og later til å ha en stabil utbredelse i Norge. Det er imidlertid store årlige variasjoner i bestandsstørrelsen, og svingningene kan henge sammen med svingninger i smågnagerbestanden i fjellet. I år med høy tetthet av smågnagere blir marksjiktet utsatt for store omveltninger i vintersesongen, noe som kan ha store negative konsekvenser for fjellbloddråpesvermerens overvintrende larver.