NE Nedbrytningsgrad

Økoklinen nedbrytningsgrad (NE) beskriver ulike faser i dekomponering av dødt organisk materiale, og er relevant for inndeling på livsmedium-nivået der nedbrytningsgraden for organisk materiale er viktig for variasjon i substratets fysiske egenskaper og derfor for artssammensetningen (Artikkel 1: D3f, D3g). Flere nedbrytningsfaser kan være tilstede samtidig på ett og samme substratobjekt (for eksempel et dødvedobjekt) på grunn av at nedbrytningshastigheten varierer på svært fin skala (på liggende død ved for eksempel på grunn av variasjon i trediameter langs trestammen og variasjon i lokale miljøforhold, for eksempel fuktighetsforholdene i marka).

Nedbrytningsgrad (NE) er relevant for inndeling på livsmedium-nivået.

Variabeltype: Ø1 (økoklinal variasjon trinndelt på grunnlag av kontinuerlig variasjon, langs en kontinuerlig kompleks miljøgradient eller på grunnlag av variasjon langs en kontinuerlig artssammensetningsgradient med eller uten klar relasjon til miljøvariasjon).

Variabelformel: OE(2–6) (ordnet faktorvariabel med envalgsavkryssing; 2–6 trinn avhengig av økoklinuttrykk).

Nedbrytningsgrad (NE) har fire økoklinuttrykk (se Artikkel 1: D2f for begrepet økoklinuttrykk), se Tabell 1. Nedbrytningsgrad (NE) deles i 2–6 trinn avhengig av økoklinuttrykk (se Tabell 2).

Den lokale basisøkoklinen nedbrytningsgrad (NE) uttrykker variasjon (relevant for naturtypenivået livsmedium) i graden av nedbrytning av biologisk materiale, som kommer til uttrykk på svært fin skala i tid og i rom. Relevant romlig skala er 10 cm – 1 m (10^–1–10⁰ m), relevant tidsskala er 5–250 år for ved og 2–5 år for vedboende sopp [nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C)].

Økoklinuttrykkene i marine systemer [nedbrytningsgrad: biogene karbonatsubstrater fra døde organismer (NE–A)] og i ferskvannssystemer [nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B) gir til dels uttrykk for opprinnelsestype (OT), men nedbrytningsgrad (NE) forholder seg ikke til opprinnelse utover den grove inndelingen som følger av inndelingen i livsmedium-hovedtyper. For død ved er nedbrytningsgrad (NE) relatert til substratstruktur: treets livsfaser (ST–A), som imidlertid uttrykker egenskaper ved hele trær. Nedbrytningsgrad (NE) er i en viss grad relatert til flere av økoklinuttrykkene for akkumulering av organisk materiale (AO) fordi organisk materiale først må akkumuleres for at det skal kunne brytes ned [og økoklinen nedbrytningsgrad (NE) skal komme i betraktning].

Begrepet ’nedbrytningsgrad’ er valgt fordi alle trinn uttrykker faser i dekomponeringen av organisk materiale.

Nedbrytningsgrad: biogene karbonatsubstrater fra døde organismer (NE–A) er kun delt i to trinn; trinn A1 faste strukturer (for eksempel korallrev) og trinn A2 avsetninger (’løse strukturer’, det vil si skjellsandbanker og andre avsetninger av karbonatholdige substrater). Innenfor nedbrytningsgrad: biogene karbonatsubstrater fra døde organismer (NE–A) trinn A2 avsetninger finnes variasjon i graden av nedbrytning av det biogene materialet. Denne variasjonen er imidlertid ikke tatt inn i trinndelingen fordi det er uklart om den har betydning for sammensetningen av assosierte arter.

Nedbrytningsgrad: dødt organisk materiale i ferskvann (NE–B) er kun delt i trinn B1 gytje og trinn B2 dy, som er veletablerte begreper (se Artikkel 12: B).

For nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C) er en seksdelt skala benyttet. Denne skalaen er basert på lett observerbare egenskaper hos dødvedobjekter (Bilde 1–3). Trinnene gjenspeiles i variasjon i artssammensetning for mange artsgrupper (Dahlberg & Stokland 2004–07). For små trær og greiner (vedenhet med < 10 cm i diameter nær basis) er det ikke hensiktsmessig å skille mellom trinn C5 sterkt nedbrutt ved og trinn C6 nesten oppråtnet ved fordi nedbrytningen av vedenheter med liten diameter skjer fort og fordi trinnene ikke synes å skille seg nevneverdig med hensyn til assosiert artssammensetning.

Tredelingen av nedbrytningsgrad: torv og råhumus (NE–D)  (Bilde 4) tar utgangspunkt i von Posts skala for torvomdanningsgrad (von Post 1921), som er en standardskala for angivelse av humifiseringsgrad for torv. Tabell 3 inneholder definisjoner av trinnene på H-skalaen slik de er oversatt av Uhlig & Fjelldal (2005).

Inndelingen av nedbrytningsgrad for død ved [nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C)] i seks trinn følger Dahlberg & Stokland (2004–07). Den samme inndelingen ble også brukt i Ødegaard et al. (2005). I Tyskland benyttes en tidelt skala (Bail & Schmidl 2007) som trolig er unødig detaljert for norske forhold. I Sverige har ulike skalaer vært benyttet (jf. Söderström 1988, Dynesius & Jonsson 1991). Behovet for en finere inndeling i NiN som kan benyttes i beskrivelsessystemer ved behov, må utredes.

Nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C) fra trinn C2 nylig død ved til trinn C6 nesten oppråtnet ved svarer eksakt til trinnene 1–5 på skalaen Stokland (2001) bruker for å karakterisere dødvedprofil i skog. Stokland (2001) setter en grense mellom to hovedkategorier, lite nedbrutt ved og sterkt nedbrutt ved, mellom nedbrytningsgrad: bark, ved og vedboende sopp (NE–C) trinn C4 middels nedbrutt ved og trinn C5 sterkt nedbrutt ved.

Trinndelingen av nedbrytningsgrad: torv og råhumus (NE–D)  samsvarer med den tredelte skalaen som benyttes for torv i markslagsklassifiseringen til økonomisk kartverk (Bjordal 2007).