Fastmarksskogsmark

Fastmarksskogsmark omfatter alle fastmarksarealer som tilfredsstiller skogsmarksdefinisjonen med unntak for flomskogsmark. [Skogsmark er skogbærende arealer og arealer som i nær fortid har båret og i nær framtid forventes å bære skog, det vil si mark som har båret skog og som ikke har vært utsatt for forstyrrelse, inngrep eller liknende, som har forhindret utvikling av ny skog.] Fastmarksskogsmark omfatter nesten all skogsmark på fastmark i Norge, og dekker dermed størstedelen av landarealet under skoggrensa. Fastmarksskogsmarka utspenner betydelig variasjon langs viktige økokliner. Skogbruksaktivitet og annen bruk gir opphav til stor variasjon langs tilstandsøkokliner og i objektinnhold. Skogsmarksøkosystemets strukturkompleksitet (sjiktning, forekomst av livsmedier på levende og død ved etc.) gjør at det huser en betydelig andel av organismemangfoldet i Norge. Mange arter er spesifikt knyttet til fastmarksskogsmark.

For utfyllende drøfting av skogsmarksbegrepet, se Artikkel 4.

Følgende avgrensningskommentarer er relevante for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 40 – konstruert fastmark (T2), åker og kunstmarkseng (T3) og kulturmarkseng (T4) mot fastmarksskogsmark (T23)
Avgrensningskommentar 49 – flomskogsmark (T7) og fastmarksskogsmark (T23)

Kort om grunntypeinndelingen

Fastmarksskogsmark deles i 26 grunntyper på grunnlag av fire økokliner (Fig. 1, Bilde 1–47):

Uttørkingsfare (UF)
Vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)
Tungmetallinnhold (TU)
Kalkinnhold (KA)

Valg av økokliner og trinn

En rekke vegetasjonsøkologiske studier i Norge (for eksempel R. Økland & Eilertsen 1993, T. Økland 1996, Aarrestad 2000, Bakkestuen et al. in press) peker ut tre økokliner som de klart viktigste for variasjonen i fastmarksskogsmark på berggrunn med normal kjemisk sammensetning Et tredimensjonalt økoklindiagram er derfor tilstrekkelig til å forklare/visualisere relasjoner mellom de viktigste plantesamfunnene innenfor fastmarksskogsmark (slik denne hovedtypen er avgrenset) som er beskrevet i tidligere arbeider, for eksempel Dahl et al. (1967), Kielland-Lund (1981) og Fremstad (1997).

Uttørkingsfare (UF) er den ’klassiske’ økoklinen fra blåbærskog (trinn 3 frisk) via lyngskog (trinn 2 moderat tørkeutsatt) til lavskog (trinn 3 svært tørkeutsatt), som også ligger til grunn for inndelingen i det finske skogtypesystemet (se for eksempel Lahti & Väisänen 1987, Tonteri et al. 1990). Betydningen av variasjon langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) fra trinn A1 veldrenert mark til trinn A2 fuktmark for artssammensetningen, både på frisk skogsmark og på tørkeutsatt mark, er også veldokumentert (for eksempel R. Økland & Eilertsen 1993, T. Økland 1996). Variasjonen langs kalkinnhold (KA) på berggrunn med normal kjemisk sammensetning spenner fra trinn 2 kalkfattig til trinn 6 kalkmark.

Det er imidlertid betydelige forskjeller i artssammensetning mellom fastmarksskogsmark på berggrunn med normal kjemisk sammensetning [tungmetallinnhold (TU) trinn Y1 normalt] og på berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning [først og fremst tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk; se Artikkel 27]. Fastmarksskogsmark på berggrunn med avvikende kjemisk sammensetning dekker svært små arealer i Norge [Holtan (2008) oppgir totalarealet i Norge til litt over 7 km2 fordelt på tre fylker, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag, men slik skog finnes også enkelte andre steder, blant annet på Leka (Nord-Trøndelag) og i Alstahaug (Nordland), ifølge R. Halvorsen (upubliserte observasjoner)]. Slik skog har imidlertid en relativt distinkt artssammensetning (Holtan 2008). I særdeleshet utmerker fastmarksskogsmark på olivinbergarter seg ved en karakteristisk soppflora. Holtan (2006) rapporterer om 82 funn av til sammen 15 rødlistete storsopparter fra tre olivinfuruskoger i Møre og Romsdal. Det er derfor nødvendig å inkludere tungmetallinnhold (TU) som en fjerde lokal basisøkoklin for å beskrive variasjonen innenfor fastmarksskogsmark tilfredsstillende. Tungmetallinnhold (TU) trinn Y3 kis-rik forekommer hovedsakelig på flekker som er så små at de bare behandles som variasjon på livsmedium-naturtypenivået (hovedtypen grovere uorganiske substrater på land).

Drøfting av inndelingen i grunntyper

Inndelingen i 26 grunntyper basert på uttørkingsfare (UF), vannmetning: vannmetning av marka (VM–A), tungmetallinnhold (TU) og kalkinnhold (KA) er vist i Fig. 1. Bilder av de fleste grunntypene finnes blant Bilde 1–47. Grunntypeinndelingen tar utgangspunkt i en full kryssing av alle kombinasjoner av trinn langs de fire økoklinene [3 langs uttørkingsfare (UF), 5 langs kalkinnhold (KA), 2 langs tungmetallinnhold (TU) og 2 langs vannmetning: vannmetning av marka (VM–A)], som ville gitt 3·6·2·2 = 72 grunntyper. Dette skjemaet er forenklet som følger:

På tørkeutsatt mark [uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og 3 svært tørkeutsatt] er det en sterk tendens til at arealene framstår enten som kalkattige eller som kalkrike. Årsaken til dette er blant annet det tynne jordsmonnet, som gjør at organismene har mer direkte kontakt med mineraljorda. I tråd med dette, er antallet trinn langs kalkinnhold (KA) på tørkeutsatt mark redusert fra fem trinn til tre samletrinn. (Det samme prinsippet for å slå fem trinn langs kalkinnhold (KA) sammen til tre samletrinn er benyttet ved grunntypeinndelingene av kystlynghei, åpen ur og snørasmark, boreal hei, nakent berg og snøbeskyttet fjellhei og tundra.]
Skogsmark på frisk, ultramafisk berggrunn [uttørkingsfare (UF) trinn 1 frisk] har et jordsmonn som vanligvis er tjukt nok til at berggrunnen ikke, eller bare i helt ubetydelig grad, preger artssammensetningen. Artsinventaret i slik skog skiller seg derfor lite fra skogsmark på annen berggrunn, og typifiseres derfor sammen med denne. Årsaken til denne likheten er at akkumulering av organisk materiale og mineralnæringsstoffer over lang tid resulterer i en mer balansert mineralnæringsstoffsammensetning (se Artikkel 27). På uttørkingsfare (UF) trinn 3 svært tørkeutsatt mark, som bare forekommer svært sporadisk i de oseaniske områdene der ultramafisk berggrunn hovedsakelig finnes [se Ramberg et al. (2007) og Holtan (2008)], karakteriseres skogsmarksvegetasjonen først og fremst ved fravær av arter, noe som ikke rettferdiggjør at disse får status som som egen/egne type(r). Skogsmark på ultramafisk grunn [tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk] begrenser seg derfor til uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt mark.
Ultramafiske bergarter (i Norge først og fremst olivinstein; Ramberg et al. 2007) har en karakteristisk kjemisk sammensetning med høyt innhold av tungmetaller som jern, krom, kobolt, magnesium og nikkel, mens kalsium mangler. Mens naken olivinstein (natursystem-hovedtypen nakent berg) oftest huser en relativt artsfattig karplante- og moseflora, kan fastmarksskogsmark på olivinstein på et mer velutviklet jordsmonn ha betydelig variasjon i pH og kalkinnhold i jorda. Artssammensetning (og jordprofiltyper) i fastmarksskogsmark på olivinstein omfatter paralleller til det som med ’ordinær’ berggrunn [tungmetallinnhold (TU) trinn 1 normalt] karakteriseres som kalkinnhold (KA) trinn 3 moderat kalkfattig til trinn 5 kalkrik (Bilde 35–36) Bjørndalen & Brandrud (1989) inkluderte furuskoger på olivinstein blant ’kalkfuruskoger’. Seinere har Gaarder et al. (2005) og Holtan (2006, 2008) vist at det særlig er de mineralnæringsrike (kalkrike) olivinfuruskogene som har en artsrik og særpreget soppflora med mange rødlistete arter. Ekspertgruppa har derfor valgt å legge kalkinnhold (KA) til grunn for oppdeling innenfor tungmetallinnhold (TU) trinn Y2 ultramafisk. De samme prinsippene for sammenslåing av trinn langs kalkinnhold (KA) som er benyttet for moderat tørkeutsatt normal mark [kombinasjonen av uttørkingsfare (UF) trinn 2 moderat tørkeutsatt og tungmetallinnhold (TU) trinn 1 normalt] blir benyttet. Dette anses å gi grunnlag for en karakterisering av ultramafisk fastmarkskogsmark som er tilstrekkelig detaljert til å kunne ’forklare’ den viktige variasjonen i artssammensetning.
Antallet grunntyper blir dermed 26.

Det er ikke tradisjon i norsk skogvegetasjonsøkologi for å skille (moderat) kalkrike typer fra kalkskogsmark. Det er imidlertid åpenbart, både med referanse til Rødliste 2006 (Kålås et al. 2006), floraverker og spesialarbeider av ulike slag [for eksempel Bjørndalen (1980, 1981, upubl. data) om ’kalkfuruskoger’ (Bilde 32–34, 45) og Brandrud & Bendiksen (2001) om ’kalk-lindeskoger’ (Bilde 12)] at de mest kalkrike skogene har stort artsmangfold og mange spesielle arter, og er særlig viktige for forekomst (og fellesforekomst, såkalte hot-spots) av rødlistete arter (Sverdrup-Thygeson et al. 2007). Denne nye innsikten fra de siste årenes skoginventeringer motiverer sterkt for at kalkskogsmarkstyper konsekvent skilles fra (moderat) kalkrike typer.

Utskilling av svak lågurtskogsmark [kalkinnhold (KA) trinn 4 intermediær] fra lågurtskogsmark [kalkinnhold (KA) trinn 5 kalkrik; se Fig. 1] og, innenfor fuktskogsmark, storbregne- fra høgstaudeskogsmark, begrunnes blant annet med den viktige forskjellen mellom ekte brunjordsprofiler og podsoliserte profiler, som faller sammen med denne grensa [jf. bakgrunnsdata fra Kielland-Lund (1981)].

Delingen langs økoklinen kalkinnhold (KA) i trinn 2 kalkattig (blåbærskog i snever forstand) og trinn 3 moderat kalkfattig (småbregneskog) baserer seg på små forskjeller i (karplante)artssammensetning og jordegenskaper. Det er lang tradisjon for å opprettholde dette skillet i norsk plantesosiologi (Fig. 2–3), og skillet gjenspeiles også i produktivitetsforskjeller (Anonym 1996). Grensa mellom blåbærskog og småbregneskog er ikke alltid like lett å trekke [jf. drøfting av ’blåbærtypen’ kontra ’småbregnetypen’ hos R. Økland & Eilertsen (1993) og T. Økland (1996)]. Skillet mellom kalkfattig (blåbærskog) og moderat kalkfattig (småbregneskog) fastmarksskogsmark kan uansett ikke baseres på forekomst av småbregne-arten fugletelg (Gymnocarpium dryopteris), som i humide/oseaniske områder også finnes rikelig i (blåbærskog).

Sammenlikning med typer i andre arbeider

Innplassering av typer hos Kielland-Lund (1981) og Fremstad (1997) i gradientskjemaet i Fig. 1 er vist i Fig. 2–3.

Følgende lokale basisøkokliner inngår i beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark (Fig. 4):

Kornstørrelse (KO) varierer betydelig innenfor fastmarksskogsmark. Den store variasjonen i kornstørrelse i marka gjenspeiler fastmarksskogsmarkas varierte opphav; fastmarksskogsmark finnes på alt fra leirdominerte løsmasser i ravinerte elvedaler under marin grense (Bilde 9) til blokkdominert morene (Bilde 27) og blankskurt fast fjell uten løsmasser (Bilde 37). Kornstørrelsen kan ha betydelig effekt på artssammensetningen. Fastmarksskogsmark på sandgrunn (oppstått ved tilgroing av sanddynemark eller åpen skredmark grunntyper [2] nakent sandskred og [5] saandskred-eng]) har for eksempel en karakteristisk soppflora (T.E. Brandrud, pers. medd.) og insektfauna (Sverdrup-Thygeson et al. 2007), mens skogsmark på blokkdominert ur (talus) representerer et annet ytterpunkt (Bilde 27). I beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark er trinndelingen av kornstørrelse (KO) forenklet men med et hovedskille mellom dominans av middels grus og av grov grus. Dette skillet gjenspeiler også i livsmedium-hovedtypeinndelingen, som grense mellom grovere uorganiske substrater på land og finere uorganiske substrater på land. Blant spesialtrinnene er X3 skjellsand og X6 usortert skredmateriale relevante.

Luftfuktighet (LF) er inkludert i beskrivelsessystemet for fsatmarksskogsmark (liksom for flomskogsmark) for å fange opp arealer med spesielt artsrike epifyttiske lav- og mosesamfunn på steder med høy og relativt stabil luftfuktighet, enten på grunn av klimatiske forhold [’boreal regnskog’; se drøfting under beskrivelsen av økoklinen luftfuktighet (LF)] eller på grunn av fosserøykinnflytelse. I beskrivelsessystemet skilles ikke mellom luftfuktighet (LF) trinn 1 lav luftfuktighet og trinn 2 middels luftfuktighet, som begge representerer ’normal’ fastmarksskogsmark.

Innstråling: total innstråling (IS–A) har betydning for artssammensetningen. Forskjellen mellom ulike eksposisjoner gir seg ikke bare utslag i variasjon i arealandelen av veldrenert mark og fuktmark, men også i innslaget av skygge- og fuktighetselskende arter innenfor hvert av disse trinnene langs økoklinen vannmetning: vannmetning av marka (VM–A) (Kielland-Lund 1981, T. Økland 1996, T. Økland et al. 2003). ’Bakli’-begrepet, som adresserer fuktige nord- til nordøstvendte lier i åstraktene (for eksempel Bilde 37–38) henspeiler på skogsmark med høg mark- og luftfuktighet som følge av innstråling: total innstråling (IS–A) trinn 4 lav solinnstråling. Også skogsmarksflekker i solrike sør- til vestvendte berg- og lisider (trinn 6 høy solinnstråling) kjennetegnes ved særpreget artssammensetning [(for eksempel en særpreget, artsrik soppflora; Gaarder et al. (2005)].

Ras- og skredhyppighet (RS) forklarer viktig variasjon i fastmarksskogsmark, særlig i ras- og skredutsatte områder langs kysten med et oseanisk klima. Ras og skred innebærer forstyrrelse som skaper åpninger, både i marka og i tresjiktet, og som gjenspeiler seg i artssammensetningen [se Bilde 23 og, for eksempel, Bendiksen et al. (2008)]. De to økoklinuttrykkene ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) og ras- og skredhyppighet: skredutsatthet (RS–B) opptrer mer eller mindre uavhengig av hverandre, og gir til dels opphav til ulike effekter på artssammensetningen. Begge er derfor inkludert i beskrivelsessystemet. Ras- og skredhyppighet: snørashyppighet (RS–A) trinn A4 høy og forutsigbar og A5 årviss og ras- og skredhyppighet: skredutsatthet (RS–B) trinn B4 kontinuerlig er utelatt fordi de er uforenlige med forekomst av en skogsmark.

Grunnleggende hevdintensitet (HI) og grunnleggende hevdform (HF) er viktige økokliner fordi utnyttelse av fastmarksskogsmark i Norge fram til for få tiår siden var en hjørnestein i det norske jordbruket [se Norderhaug et al. (1999) og Artikkel 1: D3d]. Fortsatt blir store arealer av fastmarksskogsmark ekstensivt beita (beiteskog). I tidligere tider var også slått i utmark vanlig (se Artikkel 1: D3d). Begge disse formene for hevd svarer til trinn 2 ekstensiv hevd langs økoklinen grunnleggende hevdintensitet (HI), i motsetning til trinn 1 ingen påviselig hevd (se Bilde 3, 6–7). For arealenheter preget av hevd, opereres med alle trinnene Y1 slått, Y2 beite og Y3 avsviing langs grunnleggende brukstype (HT). Fra Nord-Sverige finnes grundig dokumentasjon om skoger som regelmessig har vært avsvidd for å fremme lavvekst og skaffe godt beite for reinsdyr (Hörnberg et al. 1999). Det er også grunnlag for å anta at avsviing har vært benyttet som hevdtype for å fremme grasproduksjon i skogsmark i Norge (Bele & Norderhaug 2004); se Bilde 3.

Andre økokliner, som har vært vurdert, men som ikke er tatt inn i beskrivelsessystemer, er helning (HE) og snødekkestabilitet (SS). Variasjon relatert til helning anses tilfredsstillende dekket opp ved å inkludere økoklinene kornstørrelse (KO), innstråling: total innstråling (IS–A) og de to økoklinuttrykkene for ras- og skredhyppighet (RS) i beskrivelsessystemet. Videre anses at mark på snødekkestabilitet (SS) trinn 3 avblåst rabbe i de aller fleste tilfeller har et så åpent tresjikt at den ikke tilfredsstiller kravene til tresjiktstetthet (TT) i fastmarksskogsmark, men heller utgjør nordboreale utforminger av fjellhei og tundra.

Fastmarksskogsmark forekommer i alle bioklimatiske soner: boreale og alpine områder (BS–A) fra trinn 1 boreonemoral sone (BN) til trinn 4 nordboreal sone (NB), og i alle bioklimatiske seksjoner (BH) fra trinn 1 sterkt oseanisk seksjon (O3) til trinn 5 svakt kontinental seksjon (C1). Fastmarksskogsmark er en mangfoldig og variabel natursystem-hovedtype, med stor regional variasjon i artssammensetning (og i dominansforhold i tresjiktet; som ofte er lagt til grunn for inndeling i skogtyper). En samlet oversikt over regional variasjon mangler, men aspekter av regional variasjon er beskrevet av R. Økland & Bendiksen (1985), T. Økland (1996) og Fremstad (1997).

Knapt i noen annen natursystem-hovedtype er tilstandsvariasjon viktigere for artsmangfoldet enn i fastmarksskogsmark. Særlig viktig er tilstandsvariasjon relatert til tresjiktsdynamikk i skog, som er beskrevet ved hjelp av 6 tilstandsøkokliner og forekomst av objektenheter innenfor 4 objektgrupper (eksempler finnes i Bilde 1, 8, 27, , 30 og 37). Alle disse inngår i den hovedtypespesifikke delen av beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark (Fig. 5). Liksom i alle andre natursystem-hovedtyper som kan være preget av hevd, er aktuell bruksintensitet (BI) og aktuell bruksform (BF) viktige for fullstendig tilstandsbeskrivelse. For aktuell bruksintensitet (BI) er bare trinn 1 ikke i bruk og trinn 2 svært ekstensiv aktuell bruk relevante (Bilde 3, 6–7). Bruksform (BF) skal brukes for å beskrive tiltak for økt jordbruksproduksjon, mens skogproduksjonsfremmende tiltak fanges opp av variablene som beskriver tilstand relatert til tresjiktsdynamikk. Tilstandsvariasjon relatert til annen menneskepåvirkning fanges opp av de generelle tilstandsvariablene.

Alle de seks gruppene av tilstandsrelevant objektinnhold [hvorav to, fremmede gjenstander (FG) og kulturspor (KS), inngår i det generelle beskrivelsessystemet for fastmarkssystemer], men ikke alle objektenheter innen alle objektgrupper, er relevante for beskrivelse av fastmarksskogsmark (Fig. 6).

Med unntak for flyttbokk (AB–5), som forekommer spredt over hele det tidligere isdekte landområdet og derfor er inkludert som landformvariasjon i beskrivelsessystemet for fastmarksskogsmark (Fig. 7), er landformvariasjon ikke direkte relevant verken for avgrensning av fastmarksskogsmark eller for å beskrive variasjon innenfor hovedtypen.

Det generelle beskrivelsessystemet for dominans i skog (Fig. 8) benyttes også for fastmarksskogsmark. De fleste grunntypene innenfor fastmarksskogsmark kan domineres av flere ulike trearter (dominansforhold i tresjiktet er til dels regionalt betinget) eller en kombinasjon av arter (se Bilde 8–9, 12–13, 47). Dominerende treslag har stor betydning for artssammensetningen i skogøkosystemet, ikke minst fordi mange arter er knyttet til død ved, som oppfattes av organismene som et svært mangfoldig livsmedium og har stort artsmangfold [se oppdelingen av ved-livsmedier i grunntyper og Dahlberg & Stokland (2004)].

Fastmarksskogsmark kan bære veksthemmet skog (med trær som ikke vil kunne nå en høyde på 5 m), særlig på steder med sterk uttørkingsfare (grunnlendt mark og/eller mark dominert av grove kornstørrelser), forstyrrelsesutsatte steder [for eksempel steder som er utsatt for hyppige snøras eller jordskred; jf. den lokale basisøkoklinen ras- og skredhyppighet (RS)] og steder nær den klimatiske skoggrensa. Oftest bærer imidlertid fastmarksskogsmark skog av trær høyere enn 5 m. Hvilken trehøyde som skal legges til grunn for angivelser av dominansutforming innen denne hovedtypen må derfor vurderes i hvert enkelt tilfelle.