Varm kilde

Varm kilde omfatter åpen mark med sterk kildevannspåvirkning, og som tilføres kildevann med en gjennomsnittstemperatur som er vesentlig høyere enn årsmiddeltemperaturen for øvre jordlag i området. Innenfor området som omfattes av Naturtyper i Norge er varme kilder bare kjent fra Svalbard, der et fåtall enkeltkilder er registrert. Jordvarmetilførselen gjør at varm kilde skiller seg fra alle andre natursystem-hovedtyper på land. Artssammensetningen i varm kilde skiller seg fra artssammensetningen i sterk kaldkilde i samme området fordi varmetilførsel er en av de aller viktigste faktorene for å regulere organismenes funksjon og begrense deres vekst. Mange arter har forekomster i varm kilde som ligger langt nord for det øvrige utbredelsesområdet sitt.

Ved Bockfjorden på Nordvest-Spitsbergen finnes to områder med varm kilde. Antallet varme enkeltkilder på Svalbard avhenger av hvordan varm kilde blir definert, se avgrensningskommentar mellom sterk kaldkilde og varm kilde. Varmkildene ligger langs det samme skyvedekket som har dannet vulkanen Sverrefjellet, som består av røde, devonske silt- og sandsteiner mot øst over prekambrisk grunnfjell (mot vest), og med kalkstein og marmor nærmest skyvedekket. Skyvedekket representerer en svakhetssone i jordskorpa der det har funnet sted vulkansk aktivitet [estimert alder for vulkanen Sverrefjellet er 100 000–250 000 år (Skjelkvåle et al. 1989); se utfyllende beskrivelse av lavamark). Den høye temperaturen i overflatevannet i kildene (10–25 oC) indikerer at kildevannet har vært i kontakt med magma. Nede i jordskorpa er dette vannet salint og holder 130–180 oC. På sin veg mot overflata blir det nedkjølt og utvannet med kaldt grunnvann (Banks et al. 2003). Årsaken til at vi finner varme kilder på Svalbard, men ikke på det norske fastlandet, er at jordskorpa på Svalbard stort sett er tynnere enn på fastlandet, på grunn av jordskorpebevegelser knyttet til kontinentaldrift (Vågnes & Amundsen 1993), og at de varme kildene på Svalbard fører vann som blir transportert opp fra større dyp enn det som er tilfellet for sterke kaldkilder på fastlandet (jf. Liestøl 1977). Dersom de varme kildene er like gamle som Sverrefjellet, har de tidligere tidvis vært dekket av havvann (varm havkildebunn) og tidvis vært dekket av isbreer.

I begge de to varmkildeområdene ved Bockfjorden er kildevannet kalkholdig. Kalk felles derfor ut som kalktuff (travertin), som gir varmkildene en særpreget geomorfologisk utforming. Kalktuffen er først geléaktig, men herdes og blir etter hvert hard. Jotunkjeldene ligger i et skrånende terreng og danner konvekse kalktuff-formasjoner langs et sig. Trollkjeldene er større og ligger i flatere terreng. Kalktuffdannelser og frie vannmasser danner gryteaktige travertin-bassenger i en serie kilder nedover ei slak skråning. Den best utviklete av disse danner en liten varm dam med vanntemperatur omkring 25 oC, mens noen av de øvrige dammene har temperaturer ned mot 10 oC (Banks et al. 2003). Rundt Trollkjeldene synes vegetasjonen å være direkte påvirket av det oppvarmete vannet innenfor et område på ca. 1 mål.

De varme kildene ved Bockfjorden ble først beskrevet av Hoel & Holtedahl (1911). Til tross for at varm kilde dekker svært lite areal, er det påvist fire karplantearter [trefingerurt (Sibbaldia procumbens), polarhårstarr (Carex capillaris ssp. fuscidula), marinøkkel (Botrychium lunaria), kjeldesaltgras (Puccinellia angustata ssp. palibinii)], seks mosearter, en soppart og kransalgearten hårkrans (Chara canescens) som på Svalbard kun er kjent fra disse forekomstene (Frisvoll 1978, Langangen 1979, Elvebakk & Spjelkavik 1981, Elvebakk et al. 1994). Hårkrans vokser i kildevannet, mens de andre artene finnes i den oppvarmete tundraen like rundt kildene.

På Svalbard finnes også en rekke andre kilder med vanntemperaturer godt over årsmiddeltemperaturen (slik tilfellet normalt er i sterk kaldkilde). Liestøl (1977) gjengir punktmålinger av vanntemperaturer opp til 16 oC. Trolig er det derfor flere kilder på Svalbard som fører vann fra så store dyp at de, i hvert fall tidvis, får overflatetemperaturer i grenselandet mellom det typiske for varm kilde og for sterk kaldkilde. Det er imidlertid ikke kjent flere områder hvor kildene har et eksklusivt artsinventar lik det som er karakteristisk for varm kilde.

Fordi varm kilde er en så sjelden naturtype i områder under norsk suverenitet, er det nødvendig å se på varme kilder andre steder for å karakterisere disse unike økosystemene. Både på Grønland og på Island finnes tallrike varme kilder. De fleste av disse inneholder svært disjunkte artsforekomster (forekomster av arter langt unna hovedutbredelsesområdet) med ukjent innvandringshistorie, men det er sannsynlig at både tilfeldig langdistansespredning og relikte restarealer etter en større lokal utbredelse i den postglasiale varmeperioden er representert blant dem. Blant mulige postglasiale relikter på Svalbard kan nevnes arter som trefingerurt (Sibbaldia procumbens) og marinøkkel (Botrychium lunaria), men det finnes ikke pollen- eller makrofossilfunn fra varmetida som kan bekrefte dette. Inntil nylig var også fjelløyentrøst (Euphrasia wettsteinii) blant de eksklusive artene for Trollkjeldene, men denne arten er nå funnet i de to antatt varmeste sørskråningene på Svalbard (langt unna varmkildeomerådet i nordvest). Det gjelder også en annen sjelden karplanteart ved Trollkjeldene, fjellmarinøkkel (Botrychium boreale), som er funnet på en annen varm Svalbard-lokalitet. Den forventede sterke temperaturøkningen i Arktis åpner for at de små populasjonene som er assosiert med varm kilde kan bli framtidige spredningssentra for ekspansjon av varmekrevende (termofile) arter i Arktis.

Den særpregete landformen pingo (FP–4), som forekommer en rekke steder på Spitsbergen (Liestøl 1977), oppstår vann som står under høyt trykk på flere hundre meters dyp presser seg gjennom en sprekk (talik) i permafrosten. Denne prosessen er beslektet med dannelsen av varm kilde, men vannet som bidrar til dannelsen av pingo er gjerne avkjølt når det når overflaten (der det i stedet kan gi opphav til sterk kaldkilde). Der fryser vannet til is, som etter hvert bygges opp til store isolerte, haugaktige landformer (pingoer). Noen pingoer er fremdeles aktive (det vil si at kildevann strømmer ut og at pingoen fortsatt er under oppbygging), andre er inaktive. Vegetasjonen på pingoer er ofte en pionerpreget rabbevegetasjon, nærmest beslektet med vegetasjonen på morenehauger. Pingoer kan altså inneholde flere natursystem-hovedtyper, og disse behøver ikke tilhøre våtmarkssystemer.

Følgende avgrensningskommentar er relevant for denne hovedtypen:

Avgrensningskommentar 27 – sterk kaldkilde (V4) og varm kilde (V5)

Varm kilde vil foreløpig ikke bli delt videre i grunntyper.

Svalbards varme kilder er for dårlig kjent, både med hensyn til miljøvariasjon og variasjon i og artssammensetning, til å avgjøre om det finnes systematisk variasjon som legitimerer videre oppdeling i grunntyper.

I verden sett under ett finnes betydelig variasjon i vanntemperatur innen kilder. Vanntemperaturen har svært stor betydning for artssammensetningen. Hvor stort variasjonsområde langs økoklinen jordvarme (JV) som finnes innenfor Svalbards varme kilder, er ikke kjent, men det er tentativt lagt opp til en todeling langs denne økoklinen i beskrivelsessystemet for varm kilde (Fig. 1).

Svalbards varme kilder finnes innenfor et begrenset område i Bockfjorden, som tilhører bioklimatiske soner: arktiske områder (BS–B) trinn B4 nordarktisk tundrasone (NATZ) og bioklimatiske seksjoner (BH) trinn 4 overgangsseksjon.

Beskrivelsessystemet for varm kilde inneholder bare generelle tilstandsøkokliner (Fig. 2).

Det er svært lite sannsynlig at noen av objektenhetene i objektgruppene uten direkte betydning for artsmangfoldet (Fig. 3), som inngår i et generelt beskrivelsessystem for våtmarkssystemer, forekommer i tilknytning til eksisterende varme kilder. De er inkludert i beskrivelsessystemet for varm kilde for fullstendighetens skyld.

I noen av de varme kildene på Svalbard, er kildevannet svært kalkrikt. Saltenes løselighet øker,med økende temperatur I det kjølige klimaet på Nordvest-Spitsbergen avkjøles kildevannet raskt. Avkjølingen medvirker til utfelling av store mengder kalk i form av landformen kalktuff (KJ–5) straks nedenfor slike kilder. Denne landformenheten inngår i et beskrivelsessystem for landformvariasjon (Fig. 4).

Ingen dominanstyper blir beskrevet for denne hovedtypen.