Akeleiefrøstjerne er ein stor og grov plante som er innført som prydplante. Han er truleg den mest spektakulære av frøstjerne-artane. Han er forvilla, bufast og stundom naturalisert i rik lauvskog og finst spreidd i låglandet nord til Troms.
Innhold
Den storvaksne akeleiefrøstjerna avbilda på Bromstad i Trondheim, Sør-Trøndelag.
Kjenneteikn
Akeleiefrøstjerne er ei 50–150 cm høg, grov og fleirårig og om lag snau urt. Blada er tre gonger finna, med øyreblad ved grunnen av bladskaftet og hinner som liknar øyreblad ved grunnen av skafta til hovudfinnane. Blomane er samla i ein stor blomestand med små og firetalige blomar utan kronblad, men med fiolette, 3–5 mm lange begerblad som fell tidleg av, og med talrike pollenberarar i store, tette duskar i kvar blome. Pollentrådane er oftast bleikfiolette og er klubbeforma ut mot pollenknappen. Blomane er vindpollinerte. Smånøttene er små og grøne og breitt vengjekanta.
Akeleiefrøstjerne er ein storvaksen prydplante som stundom forvillar seg.
Blomane i den store blomestanden er fiolette; både begerblada og dei talrike pollenberarane er fiolette.
Blada er tre gonger finna og kan minne litt om akeleie.
Smånøttene er breitt vengjekanta.
Kromosomtal
Arten er diploid med grunntal x = 7. 2n = 14. Teljingar er ikkje utførte på norsk materiale.
Økologi og utbreiing
Akeleiefrøstjerne er innført som prydplante og forvilla og stundom naturalisert i rik lauvskog, skogkantar og elles på skrotemark. Ho er knytt til nemoral til sørboreal sone, dels òg mellomboreal sone. Arten er funnen spreidde stader i låglandet på Austlandet og i kyststrøk til Kåfjord og Nordreisa (Troms). Han er heimleg i Europa og Vest-Sibir.
Forvekslingar
Akeleiefrøstjerne liknar vengjefrøstjerne T. delavayi, men hos akeleiefrøstjerne er det pollenberarane som er mest iaugefallande, medan det er begerblada som er mest synlege hos vengjefrøstjerne. Frukta hos akeleiefrøstjerne er dessutan breitt vengjekanta medan fruktene er smalare vengjekanta hos vengjefrøstjerne.
Kjelder
Elven R, Bjorå CS, Fremstad E, Hegre H og Solstad H (2022). Norsk flora. 8. utgåva. Samlaget, Oslo.
Jonsell B (2001). Thalictrum L. I: Jonsell B (red.), Flora Nordica. 2. Chenopodiaceae to Fumariaceae: 312–321.