1. Artsprosjektet
  2. Kartleggingsprosjekter
  3. Land
  4. Sopp og lav

Slørsopper på Svalbard
18-18

Publisert Sist endret
Fjellslørsopp.
Creative Commons Attribution | Klaus Høiland

Fjellslørsopp Cortinarius alpinus er kanskje Svalbards vanligste slørsopp, og den er også vanlig i fjellstrøk på fastlandet. Den danner oftest mykorrhiza med vier, på Svalbard med polarvier Salix polaris. Bildet er fra Lonyearbyen, ikke langt fra den gamle kirkegården. Hjortfjellet i bakgrunnen.

Slørsoppene er en av våre mest artsrike slekter av storsopper. Alle artene danner ektomykorrhiza (sopprot) som er en symbiose mellom sopp og planters røtter. De er derfor viktige for vegetasjon i lavlandet så vel som til fjells og i Arktis.

Det er registrert rundt 335 arter av slørsoppene (Cortinarius) i Norge, inkludert Svalbard. Over 100 av disse artene er på norsk rødliste for arter, hvor de fleste er lavlandsarter. Kunnskapen om disse lavlandsartene økte med det tidligere kartleggingsprosjektet på slørsopper gjennom Artsprosjektet. Kunnskapen om de arktiske og høyalpine artene har imidlertid vært mer fragmentert, mest på grunn av vanskeligheter med artsidentifisering av tidligere samlet materiale.

Prosjektet har undersøkt forekomst, økologi og utbredelse av slørsoppartene på Svalbard. Det har basert seg på gjennomgang av herbariemateriale ved norske vitenskapelige museer samt innsamlinger i felt. Alt tilgjengelig materiale fra norske vitenskapelige museer har blitt sekvensert for den primære markøren ITS nr DNA ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo. Materiale samlet i felt har blitt DNA-strekkodet i samarbeid med NorBOL. Nytt materiale fra feltarbeidet har blitt belagt i herbariet ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Alt materialet har også blitt undersøkt for makro- og mikroskopiske karakterer. 

I løpet av prosjektperioden ble det påvist 34 arter på Svalbard og omkringliggende øyer. Av disse var fire arter nye for Norge, og det kan også ha blitt funnet nye arter for vitenskapen. For alle de 34 artene har kunnskapen om deres utbredelse og habittatilknytning blitt forbedret. Mange tidligere funn fra herbarier har blitt gjennomgått på nytt, og i mange tilfeller har artsbestemmelsen vært feil eller usikker. På denne måten blir også allerede innhentet data forbedret og til å stole på. Dette kan være viktig bakgrunnskunnskap for forvaltning av naturområder i Arktis og senere rødlistevurderinger.