Landform
Landform
Av de 85 vurderte landformene er 28 rødlistet. Jordpyramide og Kalktuff er kritisk truet, mens Dryppstein er sterkt truet. I kategorien sårbar finner vi blant andre de sju breformene. I tillegg er natursystemet Snø- og isdekt fastmark vurdert som nær truet. De viktigste påvirkningsfaktorene er knyttet til arealbruk. Klima er en viktig påvirkningsfaktor, særlig når det gjelder de ulike breformene.
- Innhold
- Beskrivelse av landform
- Vurderte landformer
- Rødlista naturtyper
- Påvirkningsfaktorer
- Kunnskapsgrunnlaget
- Referanser
- Forfatterinformasjon:
- Siden siteres som:
Forklaring på forkortelsene
Landform er definert som ‘mer eller mindre distinkt terrengform (overflateform på land eller utforming av bunnen i saltvanns- eller ferskvannssystemer) som kan gis en felles karakteristikk på grunnlag av egenskaper som ofte er forårsaket av én enkelt eller en kombinasjon av distinkte landformdannende (geomorfologiske) prosesser’ (Halvorsen mfl. 2016). Med andre ord landformer er viktige landskapselementer som kan knyttes opp mot bestemte fysiske prosesser i naturen.
Beskrivelse av landform
Landformer omfatter alt fra små detaljer som skuringstriper til store landformer som for eksempel vulkan og u-dal. Landformer er dannet av ulike prosesser som virker på landoverflaten. Mange av disse prosessene er fremdeles pågående og landformene som dannes er aktive i den forstand at landformene fremdeles er under dannelse. Et godt eksempel er landformen meander som kan dannes når vann renner gjennom finkornete løsmasser.
Hvis prosessen som har dannet landformen har opphørt blir landformen fossil i den forstand at den er ferdig dannet, og ikke lenger aktiv. Landformlisten som er anvendt i dette arbeidet skiller ikke mellom aktive og fossile landformer. Dette har vært en utfordring særlig i forbindelse med vurdering av påvirkningsgrad og definisjon av tap av aktive landformer. Påvirkningsfaktorer kan føre til at prosessen stopper mer eller mindre opp. Dette kan representere tap av den aktive landformen, men ikke for den fossile. Vi har forsøkt å løse dette ved å beskrive hvilke vurderinger som er gjort i kriteriedokumentasjonen til hver enkelt landform, der det er aktuelt. For noen landformer ville det også ha vært naturlig å skille mellom terrestrisk og marint miljø, der risikobildet er svært ulikt. For en generell informasjon om Norske landformer henvises til Gjessing 1995, Sulebakk 2005 og Ramberg mfl. 2013.
Vurderte landformer
Vurderingsenhetene som er anvendt er NiNs liste over landformer (Halvorsen mfl. 2016). NiN 2 definerer til sammen 85 landformenheter. Disse er fordelt på 14 ulike grupper (inkudert torvmarksformer som er vurdert under Våtmark) avhengig av hvilke prosesser som har dannet dem. Eksempler på slike prosesser er frostprosesser, kjemisk oppløsning av kalsiumkarbonat (kalkstein og marmor), erosjon og rennende vann. En prosess virker sjelden isolert eller alene, så landformer kan grupperes på flere ulike måter. Listen over landformer inneholder også enkelte bergrunnsbetingete overflateformer.
I NiN 2 er landformene en del av beskrivelsessystemet. I rødlistevurderingene har det vært en forutsetning at listen over landformer skulle brukes direkte og ikke suppleres med andre egenskaper fra NiN’s beskrivelsessystem. Vi har fulgt dette så langt som mulig. I noen tilfeller har det ført til at landformer med ulike utforminger, ulik geografisk fordeling, som finnes både som aktiv og fossil landform og er påvirket av svært ulike faktorer likevel er behandlet som en vurderingsenhet. I slike tilfeller har vi drøftet dette separat.
Vi har vurdert landformene på følgende måter: Først har vi gått gjennom listen og identifisert landformer som nokså opplagt ikke er utsatt for påvirkningsfaktorer som gjør at de bør rødlistes. Dette er i hovedsak begrunnet i at de kan være svært vanlige eller finnes i områder hvor påvirkningsfaktorene er lite relevante. Disse landformene ble innledningsvis vurdert som intakt LC uten at det er gjort omfattende analyser. En landform ble satt til DD. De øvrige 44 landformene er vurdert etter gjeldende retningslinjer for rødlistevurdering. Dette omfatter kvantitative beregninger så vel som kvalitative vurderinger der kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å gjøre en kvantitativ vurdering. De kvantitative vurderingene har begrensninger knyttet til datakvalitet. Resultatet av beregningene er derfor tolket kvalitativt etter beste skjønn.
For å kunne gjøre en rødlistevurdering av en landform, må man først definere når den opprinnelige landformen har gått tapt. Når landformen har mistet så store deler av sine karakteristiske kjennetegn at den ikke lenger kan defineres som den opprinnelige landformen defineres den som tapt. En utfordring vi har støtt på i arbeidet er knyttet til at landformlisten ikke skiller mellom aktive og fossile landformer. Dette har vært en utfordring særlig i forbindelse med vurdering av aktive landformer, hvor påvirkningsfaktorer kan føre til at prosessen stopper mer eller mindre opp. Dette kan tolkes som at den aktive landformen har gått tapt, selv om en fossile landform fremdeles eksisterer. Vi har løst utfordringen ved å gi kommentarer i kriteriedokumentasjonen for de aktuelle rødlistevurderingene. For noen landformer ville det også ha vært naturlig å skille mellom terrestrisk og marint miljø, der risikobildet er svært ulikt, men dette er ikke gjort. For en generell informasjon om Norske landformer henvises til Gjessing 1995, Sulebakk 2005 og Ramberg mfl. 2013.
Det ligger en usikkerhet i dataene fordi de er digitalisert fra geologiske kart der det er utført en kartografisk generalisering. Mørketall er anslått ut fra hvorvidt regional kartlegging og forventet nasjonal fordeling av landformenheten er representativt i forhold til de områdene som er detaljkartlagt i NGUs kvartærgeologiske database. Mørketallet er med andre ord et anslag, ikke en beregning. I mange tilfeller har vi valgt mørketallet 1,3, enten fordi data fra regional kartlegging er inkludert i databasen, eller fordi forventet hovedtyngde av landformen ligger innenfor detaljkartlagt område. Vi har ikke nøyaktig oversikt over hvor stor denne effekten er for de ulike landformene.
Rødlista naturtyper
I alt er 27 landformer rødlistet. To av disse er kritisk truet CR, Jordpyramide og Kalktuff. Begge er kritisk truet på grunn av begrenset utbredelsesområde med pågående nedgang i kvalitet. Kalktuff finnes i sin mest utpregete form som to små enkeltlokaliteter på Svalbard. Det er disse som er vurdert. Kalkutfellinger finnes også i mye mindre skala på fastlandet, men her har vi ikke nok informasjon til å gjøre en vurdering.
Dryppstein er vurdert til sterkt truet EN. Mer enn 80 % av totalarealet er forringet og graden av forringelse, på grunn av abiotiske faktorer, er vurdert til mer enn 50 %.
12 landformer er vurdert som sårbar VU. Dette omfatter de syv breformene, samt Delta, Meander, Leirravine, Kalkgrotte og Flygesanddyne. Alle de sju breformene er rødlistet på grunn av reduksjon i arealet i løpet av perioder på 50 år (tilbake så vel som fram i tid). Leirravine og Flygesanddyne har hatt tilsvarende reduksjon knyttet til endring i arealbruk. For Meander og Kalkgrotte er over 50 % av arealet forringet og graden av forringelse er også over 50 % i løpet av en 50-års periode. Delta er rødlistet på grunn av både arealtap og forringelse av arealet.
12 landformer er vurdert som nær truet NT (Dødisgrop, Elveslette, Elvevifte, Leirslette, Levé, Kroksjø, Underjordisk elveløp, Erosjonskant, Kalkrygg, Kystgrotte, Strandvoll og Leirskredgrop).
En landform, Havbunnsskorstein, er definert som DD, det vil si at vi mangler informasjon om antall landformer og også om graden av mulige påvirkningsfaktorer som kan true dem. Havbunnsskorsteiner finnes på store havdyp langs midthavsrygger. En forekomst er kjent fra Norge. Landformen er knyttet til utstrømming av varmt vulkansk påvirket kildevann og er identifisert som en mulig ressurs for mineralutvinning.
Et natursystem er også vurdert av denne ekspertgruppa. Det er Snø og isdekt fastmark. Vurderingen er nært knyttet til vurderingen av breformer og er vurdert til nær truet NT.
Påvirkningsfaktorer
Fossile landformer
Påvirkningsfaktorer er i hovedsak knyttet til direkte arealinngrep og arealbruk. En del landformer er i tillegg til generelle arealbrukspåvirkninger også ressurser som utnyttes direkte, slik som ulike sand- og grusavsetninger. Her er det en direkte sammenheng mellom landformen og ressursgrunnlaget (sand og grus). Landformer av denne typen er for eksempel fossile deltaavsetninger (en del av landformen delta). Slitasje knyttet til menneskelig ferdsel og naturlige erosjonsprosesser er også registrert blant påvirkningsfaktorene.
Vi har søkt å avpasse vurderingen av påvirkningsfaktorene til skalaen på de ulike landformene. Små landformer ødelegges av små inngrep, mens de store landformene er mer robuste. Dette er det tatt hensyn til ved vurdering av nivået der vi definerer når en landform er gått tapt. For eksempel er dryppstein som finnes i enkelte kalkgrotter svært sårbare og det skal lite til for å ødelegge dem, mens leirsletter danner store arealer. Selv om det kan være omfattende påvirkning på leirslettene vil de fremdeles være intakte som leirsletter og fremstå slik i landskapet.
Påvirkningsfaktorene på havbunnen er rimeligvis svært forskjellige fra de vi har på land. Arealbruken er annerledes og ofte ikke så intens, men også her finnes fysiske påvirkningsfaktorer som har potensiale til å ødelegge eller skade landformer. Et eksempel på en slik typisk marin påvirkningsfaktor er bunntråling.
Aktive landformer
Når det gjelder aktive landformer er det et bredere spekter av påvirkningsfaktorer som fører til forringelse. Særlig når det gjelder erosjons- og avsetningsformer i elv er det påvirkningsfaktoren vassdragsregulering som er spesielt aktuell. Dette dreier seg ikke bare om endret vannføring, men også om endret flomregime. De landformdannende prosessene har klart størst effekt under flom og flomdemping påvirker derfor de aktive prosessene i stor grad. Vassdragsreguleringen i Norge er omfattende, men det mangler enda en landsomfattende oversikt som gjør at man kan beregne effekten av dette på hver enkelt landform (elvestrekning) i hver enkelt elv. Store deler av norsk vasskraftutbygging har skjedd i tidsrommet 1970-1985, m.a.o. innenfor tidsvinduet som omfattes av kriteriene for rødlisting Når slike data blir landsdekkende tilgjengelig, blir det mulig med mer direkte analyser av hvor stor denne påvirkningen faktisk er.
Klima
Tilstanden til mange landformer er direkte påvirket av klimavariasjoner. For mange landformer er dette knyttet til aktiviteten av aktive frostprosesser. For breformene er imidlertid selve eksistensen knyttet til klimaet. Breene er avhengig av vinternedbør i form av snø og sommertemperaturen. Hvis det smelter mer snø og is om sommeren enn det blir tilført om vinteren er massebalansen negativ. Hvis breen blir liggende under den høydegrensen som har balanse mellom avsmelting og tilførsel av snø blir breen klimatisk død, og vil på sikt smelte bort. Dette har vi i vårt arbeid definert som landformen har gått tapt.
Når det gjelder aktiviteten av frostprosesser har vi ellers vært forsiktig med å antyde at aktuelle landformer vil gå tapt innen 50 år (tidsrommet vurderingskriteriene anvender). Dels vil mange av landformene gå over i en mer eller mindre fossil tilstand uten å forsvinne, og dels er det slik at vi mangler kunnskap som gjør oss i stand til å vurdere konsekvensen av klimaendringer innenfor de klimascenarier som rødlisten baserer seg på. Økt kunnskap om landformprosesser, så vel som klimautvikling, vil kunne føre til bedre vurderinger ved senere rødlistevurderinger.
Kunnskapsgrunnlaget
Den kvantitative vurderingen som er gjort er basert på databaser som er fremskaffet i forbindelse med geologisk løsmassekartlegging i regi av Norges geologiske undersøkelse. Det foreligger regionale data i målestokk M 1:250.000 for hele landet, mens omtrent halve landet er dekket av kartdata i målestokk 1:50.000 eller bedre. Det er sistnevnte som er brukt mest i analysearbeidet, men for enkelte landformer og for jordartsdata er også regionale data benyttet. Figur 1 viser et eksempel på et datasett (dødisgroper) der gult viser de områdene som er detaljkartlagt, mens grått viser øvrige områder.
Datagrunnlaget vi har brukt for å vurdere blant annet arealtap er en infrastrukturindeks laget ved hjelp av GIS-analyse over menneskelig aktivitet som veier, bygninger og infrastruktur. Datamaterialet er samlet fra nasjonale kartdatakilder og delvis transformert i forbindelse med arbeide med Landskapstypekart over Norge (Erikstad mfl. 2015). En del av disse datasettene er rastrert, det vil si gjort om til firkanter, eller piksler, som indikerer at noe er til stede eller ikke. Oppløsningen, det vil si firkantene som er brukt, er i disse tilfellene 100 x 100 meter store og sammen med kartunøyaktigheten i landformangivelsen er det en begrensing her på hvor detaljert analysen kan være. Vi anser imidlertid at den er tilstrekkelig for å etablere en rimelig nasjonal oversikt selv om det bør være et mål å forbedre datakvaliteten for fremtiden. Beregningsprosedyren er gjort rede for individuelt for hver enkelt landform.
For de kvalitative analysene er det brukt data og tolkinger fra tilgjengelig forskning på de respektive landformene. Det er brukt både generell informasjon fra regional kartlegging eller mer detaljerte undersøkelser som kan overføres til en nasjonal vurdering.
Referanser
Erikstad, L., Uttakleiv, L.A., Halvorsen, R., 2015. Characterisation and mapping of landscape types, a case study from Norway. Belgian J. Geogr. 3.
Gjessing. J. 1995 Norges landformer. Universitetsforlaget. 5. opplag.
Halvorsen, R., medarbeidere og samarbeidspartnere, 2016. NiN – typeinndeling og beskrivelsessystem for natursystemnivået. – Natur i Norge, Artikkel 3 (versjon 2.1.0): 1–528 (Artsdatabanken, Trondheim; http://www.artsdatabanken.no.)
Ramberg, I.B., Bryhni, I., Nøttvedt, A. og Rangnes, K. (red). 2013. Landet blir til, 2. Utgave. Norsk Geologisk Forening, 2013
Sulebakk, Jan R. 2007.Landformer og prosesser. En innføring i naturgeografiske tema. Fagbokforlaget