RE

CR

EN

VU

NT

DD

LC

 
  Rødlistet  
 
  Truet  

Usnea longissima  Ach.

huldrestry

Kategori - sterkt truet EN

Vurdering

Utført av ekspertkomité for lav

Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge
Generasjonstid
33,0
Gjeldende kriterier
A2(a,c)
A2
50-80 % reduksjon siste 10 år/3 generasjoner hvor reduksjonen eller dens årsak ikke nødvendigvis er opphørt eller forstått eller reversibel
a
% endring basert på direkte observasjoner
c
% endring basert på redusert forekomstareal, utbredelsesområde og/eller forringet habitatkvalitet
Globalt forekommer huldrestry i humide skogsområder i boreale og tempererte soner på den nordlige halvkule (Rolstad et al. 2013). Arten ser ut til å ha viktige populasjoner bl.a. vestkysten av Nord-Amerika (hvor den stedvis er vanlig), og til dels i Midt-Skandinavia. Huldrestry er utryddet i hele Europa sør for Skandinavia og vest for Ural (Jansson 2010). Kjerneområdet for huldrestry strekker seg gjennom Midt-Sverige, inn i Norge i et bredt belte som strekker seg sørvestover gjennom midtre deler av Hedmark og Oppland, nordre Akershus og midtre deler av Buskerud og Telemark. Norge har desidert de største populasjonene av arten i Europa i dag. De viktigste områdene ligger i åstrakter i Akershus, Buskerud og Oppland. Spredte forekomster finnes i Trøndelag og Nordland, og det er to plantegeografisk interessante forekomster på Vestlandet (Gauslaa et al. 1992, Ihlen & Eilertsen 2010). I motsetning til i Nord-Amerika er det trolig liten genetisk variasjon i de norske populasjonene. I et studie utført av Rolstad et al. (2012) ble det funnet bare 3 genotyper av huldrestry i Skandinavia, i motsetning til en stor variasjon i Nord-Amerika, spesielt på vestsiden av kontinentet. I Norge har vi en vidt utbredt genotype som ble funnet i populasjoner på Østlandet og i den isolerte forekomster i Flora i Sogn. En forekomst i Nordland (forekomsten i Sjøforsen naturreservat i Hemnes kommune) tilhørte en egen genotype, som bare er kjent derfra. Det er foreløpig registrert bare èn norsk lokalitet med den kjemiske rasen som har evernsyre i Norge (Asdølajuvet i Lier, Buskerud), sml. Thøgersen & Høiland (1976). Det er ikke klargjort om dette speiles genetisk.Huldrestryens økologi er godt studert og kjent (se bl.a. Ahlner 1931, Ahlner 1948, Haugmoen 1952, Esseen et al. 1981, Esseen & Ericson 1982, Olsen & Gauslaa 1991, Rolstad & Rolstad 1996, Tønsberg et al. 1996, Gauslaa 1997, Gaarder 1997, Gauslaa et al. 1998, Oldhammer & Turander 2004, Rolstad & Rolstad 2008, Jansson et al. 2009, Jansson 2010, Josefsson et al. 2005, Evju et al. 2011, Gaarder & Høitomt 2013, Haugan 2013) . Kort oppsummert vokser denne arten primært på gran i gammel, fuktig, skyggefull og glissen granskog. Den forekommer derfor mest i nordvendte lier og åser, eller i skogsbekkekløfter, gjerne der granskogen har en glennestruktur. Huldrestry er en art med typisk tunge diasporer (ofte thallusfragmenter) og dårlig spredningsevne. Nyetableringer er trolig sjeldne i de landskapene arten vokser i pga. lange avstander mellom aktuelle habitat.Det har vært diskutert om huldrestry tåler en forsiktig hogst, og særlig i kjerneområdene på Østlandet er det liten tvil om at skogen tidligere har blitt gjennomhogd på de fleste lokalitetene. I studier fra Lillehammer er skoghistorikken avdekket, og det viser seg at lokalitetene hvor arten finnes i dag har vært utsatt for til dels harde plukkhogster i tidligere tider (Storaunet et al. 2008). I det samme prosjektet ble det plukkhogd i 7 lokaliteter for å se på effektene av hogstformen. Disse ble undersøkt på nytt i 2013, og det viste seg at antall trær med huldrestry hadde gått ned med 2,9%, mens antall thalli hadde økt med 39% (Storaunet et al. 2014). Dette tolkes som at utglisning av skogen på lokaliteter med tett granskog etterlikner en glennestruktur, som arten igjen responerer på med økt vekst. En annen studie fra Sverige viser at skogen akkurat der forekomsttrærne står, har den lengste gammelskogshistorikken (Josefsson et al. 2005). Haugan (2013) konkluderer med at skjøtsel i form av selektiv trefelling kan være et gunstig tiltak i lokaliteter med tett og skogbruksmessig lett tilgjengelig skog på bedre boniteter (bonitet 14 og høyere).Frem til for få år siden har luftforurensning vært en medvirkende årsak til tilbakegang, men dette regnes ikke som særlig gjeldende i dag. Mange forekomster ser svært vitale ut. Imidlertid kan dette være et tilbakevendende tema med økt nitrogennedfall, og man vet ikke konsekvenser av evt. klimaendringer. Men samlet sett er det utbredelsesmønsteret vi ser i dag i hovedsak et resultat av skogbrukets utvikling, kanskje mest etter krigen, da flatehogst ble vanlig. Nye inventeringer av kartleggingene til Ahlner (1948) og Haugmoen (1952) har dokumentert hvilken massiv tilbakegang arten har hatt (se f eks Tønsberg et al. 1996, Rolstad & Rolstad 1996, 2008). Huldrestry har fått stor oppmerksomhet i skogbruksnæringen, og ca. fra midten av 1990-tallet vokste det fram en vilje til å ta vare på arten. Huldrestry er en av tre indikatorarter som skal registreres i henhold instruksen for skogbrukets MiS-kartlegging i forbindelse med skogbruksplanlegging (Baumann et al. 2001). MiS-kartleggingen vokste fram fra begynnelsen av 2000-tallet, og en del lokaliteter med huldrestry ligger i dag i nøkkelbiotoper. Kartleggingen dekker imidlertid ikke alle skogeiendommer, og er avhengig av kartleggerkompetanse, så det viser seg i ettertid at svært mange forekomster ligger utenfor nøkkelbiotoper også. Nyere utgaver av skogbrukets miljøstandard indikerer at også disse skal tas hensyn til (Anonymous 2006). Derfor er det å anta at mange av lokalitetene er skjermet for hogst, slik politikken er i 2015.Huldrestry er per i dag primært truet av bestandsskogbruk. Med en overveiende bruk av åpne hogster innenfor artens utbredelsesområde de siste 60-70 årene, har hele skoglandskap blitt endret fra tidligere bledningsprega granskog, til bestandsskogbruk med altfor tett skog for arten. I tillegg har luftforurensning virket negativt. Selv om mange viktige forekomster er sikret i skogreservat og nøkkelbiotoper, virker A-kriteriet inn på situasjonen, spesielt ang. utviklingen de tre siste generasjoner. Dette fører til at arten fremdeles i mange år trolig vil være i en kritisk situasjon, og mulig fragmenteringseffekter med utradering av mange forekomster pga. bl.a. kantvirkninger eller små populasjoner er reell. Det er mulig at økt andel selektiv kontinuitetshogst og mer glissen skog i tilgjengelige habitat kan virke positivt med tanke på evt. nyetableringer, men slike hogstformer benyttes i svært lite omfang i det norske skogbruket.For estimering av populasjonsstørrelse er det brukt sjablong og individstørrelsen er definert til 0,1 m2. De kjente populasjonene er ofte relativt store og det antas et gjennomsnittlig individtall per lokalitet på 20. Med utgangspunkt i sannsynlige forekomster gir dette en estimert populasjonsstørrelse på 13392 individer (558 kjente lokaliteter × 1,2 mørketall × 20 individer pr. lokalitet). Arten er rødlistet som EN med A2(a,c) som gjeldende kriterium.
Østfold
kjent
Oslo og Akershus
kjent
Hedmark
kjent
Oppland
kjent
Buskerud
kjent
Vestfold
kjent
Telemark
kjent
Hordaland
kjent
Sogn og Fjordane
kjent
Sør-Trøndelag
kjent
Nord-Trøndelag
kjent
Nordland
kjent
  • Skog
Antatt andel av europeisk bestand
> 50 %
Antatt andel av global bestand
5 - 25 %
Antatt andel av maksimumsbestand etter 1900
10 - 50 %
Tidligere vurdering (2010)
EN
BeskrivelseTidsromOmfangAlvorlighetsgrad
Påvirkning på habitat > Landbruk > Opphørt/redusert drift
Plukkhogst
Pågående Minoriteten av populasjonen påvirkes (< 50%) Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år eller 3 generasjoner)
Påvirkning på habitat > Landbruk > Skogbruk (kommersielt) > Skogsdrift, hogst og skjøtsel
Åpne hogstformer (flatehogst og frøtrehogst som også inkluderer uttak av rotvelt, råtne trær, tørrgran etc.)
Pågående Majoriteten av populasjonen påvirkes (50-90%) Langsom, men signifikant, reduksjon (< 20% over 10 år eller 3 generasjoner)
  • Publikasjoner

    • Rolstad, J., Ekman, S., Andersen, H.L. & Rolstad, E. 2013. Genetic variation and reproductive mode in two epiphytic lichens of conservation concern: A transatlantic study of Evernia divaricata and Usnea longissima. Botany 91: 69-81
    • Gauslaa, Y., Anonby, J. Gaarder, G. & Tønsberg, T. 1992. Huldrestry, Usnea longissima, en sjelden urskogslav på Vestlandet [Usnea longissima, a rare ancient forest lichen in western Norway]. Blyttia 50: 105-114
    • Ihlen, P. G. & Eilertsen, L. 2010. Bekkekløftprosjektet – naturfaglige registreringer i Hordaland 2009: Modalen kommune. Rapport 1379. Rådgivende biologer AS. Bergen
    • Thøgersen, P.-J. & Høiland, K. 1976. Chemical investigation of lJsnea longissima in Norway. Norv. J. Bot. 23: 115-116
    • Ahlner, S. 1931. Usnea longissima Ach. i Skandinavien. Svensk Botanisk Tidskrift 25: 395-416
    • Haugmoen, K. 1952. Utbredelsen av en del epifyttiske lavarter i Nordmarka og deres vannhusholdning. Universitetet i Oslo. Hovedfagsoppgave
    • Esseen, P., Ericson, L., Lindström, H. & Zackrisson, O. 1981. Occurence and ecology of Usnea longissima in central Sweden. Lichenologist 13: 177-190
    • Esseen, P. & Ericson, L. 1982. Granskogar med långskägglav i Sverige. Statens naturvårdsverk rapport PM 1513: 1-39
    • Olsen, S. & Gauslaa, Y. 1991. Långskägg, Usnea longissima, hotad även i södra Norge. Svensk Botanisk Tidskrift 85: 342-346
    • Rolstad, E. & Rolstad, J. 1996. Utbredelse av huldrestry, Usnea longissima, i Nordmarka, Oslo. Blyttia 54: 145-150
    • Tønsberg, T., Gauslaa, Y., Haugan, R., Holien, H. & Timdal, E. 1996. The threatened macrolichens of Norway - 1995 Sommerfeltia 23: 1-258
    • Gauslaa, Y. 1997. Population structure of the epiphytic lichen Usnea longissima in a boreal Picea abies canopy. Lichenologist 29: 455-469
    • Gauslaa, Y., Ohlson, M. & Rolstad, J. 1998. Fine-scale distribution of the epiphytic lichen Usnea longissima on two even-aged neighbouring Picea abies trees. Journal of Vegetation Science 9: 95-102
    • Oldhammer, B. & Turander, P. 2004. Långskägget - naturskogens flaggskepp. Svensk Botanisk Tidskrift 98: 242-246
    • Rolstad, J. & Rolstad, E. 2008. Huldrestry Usnea longissima i Nordmarka, Oslo - markert nedgang selv i områder uten hogst. Blyttia 66: 208-214
    • Jansson, K. U., Palmqvist, K. & Esseen, P. 2009. Growth of the old forest lichen Usnea longissima at forest edges. Lichenologist 41: 663
    • Jansson, U. 2010. Utkast til handlingsplan for huldrestry (Usnea longissima) BioFokus Rapport 2010-36: 1-44
    • Josefsson, T., Hellberg, E. & Östlund, L. 2005. Influence of habitat history on the distribution of Usnea longissima in boreal Scandinavia: a methodological case study. Lichenologist 37: 555-567
    • Evju, M. (red.), Hofton, T. H., Gaarder, G., Ihlen, P. G., Bendiksen, E., Blindheim, T. & Blumentrath, S. 2011. Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Norge. Sammenstilling av registreringene 2007-2010. NINA Rapport 738: 1-231
    • Gaarder, G. 1997. Huldrestry og andre kryptogamer i fuktige granskoger i sørlige deler av Oppland. NOA-rapport 1997-1: 1-85
    • Gaarder G. & Høitomt, G. 2013. Huldrestry Usnea longissima innenfor Torsæterkampen naturreservat, Østre Toten kommune. Miljøfaglig Utredning rapport 2013:26. 25 s. 2013. Huldrestry Usnea longissima innenfor Torsæterkampen naturreservat, Østre Toten kommune. Miljøfaglig Utredning rapport 2013: 26: 1-25
    • Haugan, R. 2013. Kartlegging av huldrestrylokaliteter i Norge. Rapport til Fylkesmannen i Hedmark 1-33
    • Storaunet, K. O., Rolstad, J., Toeneiet, M. & Rolstad, E. 2008. Effect of logging on the threatened epiphytic lichen Usnea longissima: a comparative and retrospective approach. Silva Fennica 42: 685-703
    • Storaunet, K. O., Rolstad, J. & Rolstad, E. 2014:- 48(1): 2014. Effects of logging on the threatened epiphytic lichen Usnea longissima: An experimental approach. Silva Fennica 48 (1): article id 949: 1-13
    • Baumann, C., Gjerde, I., Blom, H.H., Sætersdal, M., Nilsen, J.-E., Løken, B. og Ekanger, I. 2001. Miljøregistrering i skog - biologisk mangfold. Håndbok i registrering av livsmiljøer i skog, Totalt 4 hefter. Skogforsk, NIJOS, Landbruksdepartementet.
    • Anonymous 2006. Standard for sustainable forest management in Norway 1-38